I går kveld ble jeg oppringt av en journalist som ville høre om jeg visste noe mer om Charles Janson.

– Charles hvem, sier du? Da har du fulgt såpass dårlig med i det siste at du like gjerne kan hoppe av bloggen her.

Men altså – vet jeg noe mer om hvem dette er?

Både ja og nei. Jeg kjenner at det er litt interessant, og litt trist, at vi nå er ganske mange som forsøker å finne mannen eller kvinnen bak pseudonymet. Og det er kanskje det verste – jeg har singlet ut 3-4 mennesker jeg mener det kan være; tre menn og en kvinne. Jeg er altså aktivt mistenksom, og har funnet personer i miljøet rundt norsk basketball det meget vel kan være.

Jeg har sågar funnet et par som er svært sannsynlige. Men jeg forsøker å holde kortene litt tett til brystet. Jeg har jo ingenting med å slenge ut av meg ting jeg ikke er 100% sikker på.

Litt rart er det også at jeg innbiller meg å kjenne sånn bortimot alle i norsk basketball. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, men nettopp derfor stusser jeg over sånne navn som for eksempel Anne Berit. Hun skriver i en kommentar på bloggen min at hun spilte basketball på 70-tallet en gang – altså da jeg var coach for Bærums A-damer. Men jeg er ikke kar om å huske henne. Send meg gjerne noen ord, Anne Berit, hvis du finnes.

Det virker i det hele tatt som om oppstusset om forbundets landslagsvedtak er i ferd med å blåse litt over. Det er synd, og sikkert litt dumt for mange et det er halvannet år til muligheten byr seg til å si hva man mener. På Tinget.

I kveld/i natt er det mellomvalg i USA. Dersom det hadde vært presidentvalg hadde Obama tapt rimelig klart er de fleste enige om. Hvis det hadde vært forbundsting i norsk basketball i dag, hadde det sittende styret blitt kastet. Tror jeg.

Fortsatt er jeg ikke i stand til å forstå hvordan man kunne unngå å gjøre det aller enkleste, det mest fornuftige og det minst kontroversielle; nemlig å sende U18-lagene i år og la U16 sitte over et EM denne gangen.

Så får man heller finne trøst i å se enkelte elitekamper der de unge spillerne virkelig dominerer. Av og til er det nesten så jeg mener det må være pinlig for importene å registrere at norske 17- og 18-åringer har vesentlig bedre stats.

Jeg har sett de fleste lagene i år, og det er moro å kunne være 100% sikker når jeg mener at Johannes Dolven er den beste inside-spillerne i BLNO, uansett alder og nasjonalitet. Jeg er helt sikker på at det vrimler av gode, norske, unge guarder som får mye spilletid: Harald og Anders på Bærum, Mikkel for Gimle. Og det imponererer litt at Inge Kristiansen våger å disponere laget som han gjør – med flere 97-spillere i stallen. Han taper nok kamper, men Centrum kan få godt betalt senere.