Neida, jeg skal ikke plage dere med mer om U18-krangelen i dag. Bare konstatere at overraskende mange nå har fått med seg at ikke alt er på stell i basket-Norge. Kollegaer som ikke har filla peiling spør om nettopp dette.  Men altså – ingenting om U18 i dag.  Derimot om U13.

Jeg har holdt det gående som basketballtrener i over 30 år, men har omsider kommet til kort. Jeg har coachet lag på alle nivåer, trodde jeg, men har endelig møte mine overmenn. Eller har jeg?

Sesongen 2013/14 var en nokså typisk sesong for min del. Ansvar for Bærum Basket i BLNO deler av sesongen, ansvar for Bærum Basket U18 herrer og også for U18-landslaget.

Noen måneder senere sitter jeg her med en gjeng 12-åringer – og bare det. Og lurer på hvordan jeg skal gripe det an. De er født i 2002, og det verste er jo at jeg faktisk kunne vært bestefaren deres selv om jeg fortsatt føler meg meningsløst og deilig barnslig.

Kanskje det kan hjelpe. At jeg er barnslig mener jeg.

Det er flere grunner til at jeg har overtatt EB85s G13 gutter, men når jeg først har gjort det vil jeg så innmari gjerne at det skal bli vellykket.

Men jeg kan virkelig ikke noe om dette – å trene mindreårige, mener jeg. Det har ikke manglet på advarsler:

– Du må ikke finne på det. Du finnes jo ikke tålmodig.

– Hvordan skal det gå med deg og barn? 12-åringer skjønner ikke sarkasmene dine. Ironi er ikke pensum på barneskolen…

Joda, jeg ser at jeg har oddsene mot meg, men jeg må forsøke å lære selv mens jeg lærer bort.

Her er noen spørsmål som foreløpig mangler gode svar:

– Hvordan får jeg 12-åringer til å holde kjeft?

–Hvordan kan jeg unngå at de heller følger med på andre ting i hallen enn på meg?

– Hvordan er det mulig at de ikke kan telle til 2; en totakter har jo 2 takter!!!

– Hvorfor MÅ de i bursdager i stedet for treninger fredag kl. 17.00?

– Hvorfor bøyer de ikke beina og kaster seg på gulvet etter løse baller?

– Hvorfor klarer jeg ikke å la dem spille litt uavbrutt i stedet for å stoppe dem og forklare ting hele tiden?

Sånne spørsmål.

Jeg vet ikke ennå.

Men samtidig vet jeg at ting blir bra etter hvert. Jeg kan allerede nå se at enkelte får til ting nå som de ikke hadde nubbesjans på for 3-4 uker siden.

Jeg aner ikke om vi kommer til å bli veldig flinke. Men jeg er helt sikker på at det er mange som har lyst.

Jeg vet at konkurransen om de yngste er knallhard. Selvfølgelig er flere av dem allerede involvert i fotball, og noen av dem er blant de bedre i sin aldersgruppe. Kampen mot etablerte idretter synes litt håpløs i utgangspunktet men det er lov å prøve.

Prøve å gjøre basketball litt morsommere. Litt kulere. Litt annerledes.

Skal forsøke så godt jeg kan.  Da hjelper det ikke stort med NM-gull og tidligere suksesser.  Jeg tar gjerne imot gode råd fra andre som vet hvordan dette kan gjøres. Det er vel dette som er viktig, er det ikke?