Han har garantert Norges største samling av Boston Celtics-memorabilia. Såpass mye at alt med nød og neppe har fått plass i et eget rom i leiligheten på Østerås. Det er 12 kvadratmeter med basketballhistorie i alle former, dokumentert fra tidenes morgen frem til Larry Bird la skoene på hylla i 1992.

Jeg betrakter meg selv som Celtics-fan, men er definitivt en novise i denne sammenheng: Såvidt meg bekjent må Tore Vik også være den største og mest ihuga Celtics-entusiasten i Norge. 

Derfor var lørdag 15. juni en merkedag: Celtics ledet finaleserien mot Dallas Mavericks 3-0; kamp nr. 4 ble spilt natt til 15.juni, og sjansene var åpenbart store for at Celtics ville vinne serien 4-0.  Tore hadde sørget for total telefontaushet denne dagen – han VILLE IKKE vite resultatet og unngikk meldinger og mailer som kanskje kunne avslørt hvordan det gikk.

Plakater og skilt pryder veggflatene, og de største er på plass: Bill Walton, Kevin McHale og John Havlicek.

Tore hadde invitert til familiesamling kl. 18.00: Da skulle basketballentusiastene i familien Vik, gammel og ung, benke seg foran TV-skjermen og se kampen i opptak sammen. Store forventninger, men stadig labrere  stemning etter hvert som kampen skred frem. Det ble kjempenedtur.  En usedvanlig svak kamp endte med Mavs-seier 122-84(!) 

Noen dager senere var Celtics’ 18. NBA-mesterskap likevel et faktum etter 48 særdeles velspilte og imponerende minutter i TD Garden. Dermed var Celtics det mestvinnende laget i NBA-historien med 18 titler. Tett fulgt av Lakers med 17. 

Tore har 127 av 128 boktitler om Celtics i perioden 1946-1993, men det finnes selvfølgelig mer – som for eksempel spill og LP-plater.

Derfor føles det også rett og riktig å dele inntrykk fra Tores tidsdokument.  For her er det meste.  
Det er utgitt 128 bøker om Celtics fra 1952 og frem til Bird-epoken var over.  Tore har 127 av dem i bokhyllen på Celtics-rommet.  Tore mangler bare «Sweet Sixteen – Boston Celtics 1986 World Champions» skrevet av Boston Herald Staff.  Har du den hjemme – ta kontakt med Tore!!

Han har samtlige sesongprogram fra denne epoken, og har måttet betale dyrt på eBay for de eldste. Her finner du plakater, miniatyrfigurer av de virkelig store spillerne, bilder og bannere. Kule og kuriøse skilt og kopper.  Og her er sågar LPer (du vet de gamle vinylgreiene) med liveopptak av radiokommentarene til kamper. Da er det greit å vite at radio- og TV-kommentatorene er nesten like berømte som spillerne.  Tom Heinsohn og Johnny Most er bare to av mange navn med enestående innsikt og formidlerevner. 

På hylla i Celtics-rommet er det også selvfølgelig en sigar eller to: Sigaren var nemlig legendariske Red Auerbachs varemerke. (Dette var vel å merke lenge før noen mente røyking var skadelig, og Dagfinn Høybråten fikk vedtatt KrFs største politiske seier i Norge – røykeloven).   Motstanderne visste like godt som alle andre hva det betød når Auerbach tenkte sigaren: Da var Celtics-seieren et faktum.  Historien vil ha det til at han i én kamp tente sigaren etter 16 spilte sekunder(!).  Celtics vant selvfølgelig… 

«It all boils down to this,” fortalte han. “I used to hate these college coaches or any coach that was 25 points ahead with three minutes left to go, and they’re up there yellin’ and coachin’ because they’re on TV, and they want their picture on, and they get recognition. To me the game was over. So, I would light a cigar and sit on the bench and just watch it. I didn’t want to rub anything in or show anybody what a great coach I was when I was 25 points ahead. Why? I gotta win by 30? What the hell difference does it make?» Jeg digger alt ved Auerbachs filosofi – bortsett kanskje fra sigaren…

I bokhylla er det kamp på gang, mens Bill Russell, John Havlicek og Larry Bird har fått plass på øverste hylle. Sigaren til Red Auerbach er selvfølgelig på plass.

Så – hvorfor denne voldsomme fascinasjonen for Boston Celtics?  Tore takker Helga Bræin for det.  Kortversjonen er at Helga var en usedvanlig sporty jente, blant annet med landskamper i håndball. Hun var en nær familievenn som fikk jobb ved Lesley College i 1962.  Hun flyttet til Boston, og skjønte snart at Boston og basketball ofte ble nevnt i samme åndedrag.

Helga hadde sesongkort i Boston Garden, og sørget for å sende avisklipp og utstyr hjem til Norge og Tore.  Avisartikler, satengbusker og sko…  Kule greier for en tenåring. I 1970 ble Tore invitert til Boston.  Helga hadde sendt Pan Am-billetter; «du må komme på besøk” skrev hun.  Tore var ikke vanskelig å be. Han reiste og ble frelst.

Tore møter legenden Havlicek, mens Havlicek på sin side for første gang får høre om basketball i Norge. I samlingen til Tore er selvfølgelig LP’en «Havlicek stole the ball»..

Det var på den reisen Tore møtte legenden John Havlicek. Om du aldri har hørt uttrykket «Havlicek stole the ball» – les deg opp på Wikipedia.  Det blir av mange oppfattet som det største øyeblikket i NBAs mediehistorie da kommentator Johnny Most roper de berømte ordene.  Kortversjonen er at forsvar og basketballintelligens er viktigere enn fysikk og rå styrke. En nydelig historie, og Tore fikk møte legenden.
18 år senere tok Tore med seg sine to sønner til Boston Garden. Helge og Torbjørn fikk en uforglemmelig tur – og en solid porsjon Celtics-entusiasme på kjøpet. I dag er Torbjørn trener for Tores sønnesønn…

Gutta på tur – Helge og Torbjørn ble med pappa Tore til Boston, 18 år etter Tores første besøk.

For 22 år siden flyttet Tore sammen med Trine til Østerås, og Trine var ganske klar: Celtics-gjenstandene skulle ikke inn i stuen.  Problemet ble elegant løst: To soverom ble slått sammen til ett rom der Tore kan holde på som han vil.  Celtics-rommet er et enestående dokument, et museum på bare 12 kvadratmeter.

Så lever nok både Tore og jeg godt med at kritikerne mener Celtics hadde en altfor lett vei til finaleseier nr. 18.  Og at Doncic angivelig var såpass skadet at han aldri klarte å levere sitt beste for Mavericks.  Eller at enkelte norske meningsbærere mener at Tatum mangler karisma, og at finalefeiringen var «cringe» (det er fint at vi har nordmenn som har fasit på hvordan NBA-finaler skal og bør feires).
De fleste har nok likevel latt seg imponere over et enestående jevnt mannskap som synes å trives sammen – og av GM Brad Stevens som har satt sammen en gjeng som funker aldeles utmerket.  Men Tore er likevel ikke i tvil om hvem som er hans Celtics-favoritt:

«Det er Peyton Pritchard – en «liten» hvit kar på bare 185 cm med crew cut og enorm arbeidsmoral.  Det er helt nydelig å se at det er plass til også sånne spillere» 
Og om du ikke er helt sikker på hvem Pritchard er? Jo, det er han som fyrte buzzere fra midtbanen før pause i kamp nr. 3 og 5.  Svisj!! Klokkerene treff og økt momentum inn i pausen.