Di Derre synger om «jenter som kommer og jenter som går – om jenter som glipper og jenter du aldri får».  I år kunne det nesten ha vært en temalåt for BLNO kvinner. For når eliteserien 23/24 er i gang igjen i kveld, er det stusselige 6 lag som skal spille om noe som ikke kan ende i en Kongepokal uten at vi åpner for 1K-lag i sluttspillet. 

Før start i en hvilken som helst liga er det vanlig å tippe utfall, resultater og rekkefølge. Men denne sesongen har det ikke noe for seg.  Ulriken synes å være sterke nok til å leke seg til gjennom 20 kamper i grunnserien pluss sluttspillet. 

Rett som det er trenger jeg hjelp for å forstå jenter, og i denne sammenhengen handler det om basketball generelt og BLNO spesielt.  Jeg vil gjerne skjønne hvorfor ikke flere jenter begynner med basketball, hvorfor ikke flere jenter står løpet lenger. 

Mitt «ekspertpanel» har bestått av Henning Bergh, Ola Gravem Knutsen, Julie Renee McCarthy, Tina Stenerud-Moen, Oda Marie Austheim og Sofia Koch.

Henning Bergh (t.v.) har hatt flere gutter enn jenter på NTG, mens Ola Gravem Knutsen nå jobber med yngre spillere i EB85. Oda Marie Austheim sørget for kontinuiteten på Tromsøs damelag inntil de måtte trekke seg fra BLNO. (Foto: Marianne Maja Stenerud)

Sofia Koch (t.v.) er stadig ung, men har allerede erfaring fra BLNO og landslag. Julie McCarthy fikk ikke jobb, basket og privatliv til å gå opp lenger, mens Tina Stenerud-Moen er nestor på Tureberg i den svenske DamEttan. (Foto: Marianne Maja Stenerud).

Henning har vært synonymt med NTG i snart en mannsalder, Ola har trent BLNO-lag, yngre lag og landslag. Julie fikk ikke kabalen til å gå opp, og har valgt bort både Bærum Basket og landslaget mens Tina Stenerud-Moen tilsynelatende er en evighetsmaskin: Hun presterer storartet i det svenske DamEttan-laget Tureberg, og spiller så lenge hun synes det er morsomt og givende. Og det gjør hun stadig vekk i en alder av 37 år!  Oda har rukket å runde 39, men har stått løpet hele veien, inntil Tromsø ble tvunget til å trekke laget fra BLNO.  I andre enden av skalaen er Sofia Koch stadig vekk ung og lovende for Bærum.

Her er et lite knippe av inntrykk etter å ha snakket med alle:

– Jenter er mer sosialt anlagte enn gutter. Det er viktigere for jenter å kunne være en del av venninnegjengen enn det er for gutter å holde fast ved kamerater.

– Jenter er strengere med seg selv, og er opptatt av trygge rammer. Gutter tar gjerne større risiko, og «gønner» på.

– Det er ofte enkelt å kunne rekruttere jenter i ung alder; foreldrene synes det er stas og treninger er gjerne mye lek og lite alvor. Men etter hvert vil noen satse videre mens andre ikke har de samme ambisjonene.  Da er ikke tilbudet der. 

– Jentebasket er ikke stort nok til at vi klarer å differensiere tilbudet.  Når spillere faller fra står vi igjen med 8-10 spillere der spriket er for stort mellom de beste og de svakeste. Vi klarer ikke å gi tilbud etter ferdigheter; for jenter eksisterer bare ett lag og ett nivå der spredningen i ferdigheter er for stor.  Noen vil satse, andre vil ha det gøy. 

– Der regionsserier for gutter har fem ulike avdelinger i en aldersklasse, finnes det ikke nok jentelag til flere avdelinger.

– Jenter har stolthet og selvinnsikt.  De vil være gode, gjerne best, på skolen, og de vil være best i idrett. Noen føler at de ikke kan gå «all in», og slutter heller enn å bli i fellesskapet. 

– «Jeg er så lei av at gutter ALLTID prioriteres, og at jentene alltid kommer i andre rekke.  Vi får de dårligste treningstidene i de dårligste hallene. Der det er en selvfølge at guttelag får full bane i en hall, blir jenter henvist til gymsal». 

– Nylig opplevelse fra en SPU-samling: Jentene hadde én trener på samlingen, guttene hadde tre trenere. Og på klubblag: De beste trenerne trener guttelag, jentene kommer stadig vekk i andre rekke. 

– Uansett: Det er viktig å ta jenter på alvor, gi dem gode treninger, hårete mål og å pushe dem. Jenter skal ikke behandles annerledes enn gutter som idrettsutøvere.

– «Så lenge jeg har holdt på med aldersbestemt basketball har jeg hørt om jentesatsing, jenteprosjekter, komiteer og utredninger.  Men har jeg sett noe konkret..? Nei.»

– Rekrutteringsproblem?  Jenter går gjerne til håndball, fotball og kanskje volleyball, og de blir plukket opp veldig tidlig på skolen. Kanskje er det ikke så rart all den stund fotball og håndball er populært og profilert – der forbildene er tydelige. Basketball er ikke fullt så kult, det er færre tilskuere, idretten er mindre profilert og økonomien er svak.

– Et generelt og åpenbart hjertesukk: Vi har altfor få hallflater og altfor lite treningstid.

– Snart kommer vi til å oppleve et «foreldreskifte». Snart kommer generasjonen av foreldre som selv har spilt basketball, og som kan bidra i en helt annen grad enn vi har opplevd tidligere.  Det blir en god hjelp på veien videre!

For egen del stusset jeg over påmeldingen til elitesatsingen på Basketskolen i sommer.  De siste par årene har vi invitert til Next2Be som har vært et toppet prosjekt der de beste og mest ambisiøse utøverne får være med.  Vi har hatt 40 spillere innom prosjektet; bare tre av dem har vært jenter! 

Kanskje klarer vi å forstå hvorfor jenter kommer og går – og hvorfor jenter glipper; jentene som vi aldri får.

Enn så lenge skal 6 lag gjøre opp om seriegull og NM-tittel.