Jeg har egentlig aldri vært veldig opptatt av NBA; jeg synes nok collegekamper er morsommere.  Og jeg merker jo at alderen tynger når det eneste jeg klarer å huske av høydepunkter er Larry Bird, og rivaliseringen Celtics-Lakers.  Det er lenge siden.  Derfor er det jo også litt rart at jeg klarer å mobilisere følelser for Ray Allen.  Eller snarere, mot Ray Allen. Og mot Miami, og mot Chris Bosch og mot Dwayne Wade.  Men Lebron liker jeg egentlig ganske godt.

Sterke følelser er i det hele tatt merkelig greier, og når jeg plutselig fant ut at jeg hatet Ray Allen er argumentasjonsrekken like lang som den er håpløst barnslig:

– Celtics var favorittlaget mitt «way back in the days» med Bird, McHale og Parish.

– Gammel kjærlighet ruster ikke, og om jeg har en NBA-favoritt fortsatt må det derfor være Celtics.

– Jeg har alltid likt Ray Allen inntil han plutselig valgte å forlate Boston. En slags forræderisk overgang. (Og jeg har også kost meg mye med den lille kuben Glen Davis, den stutte karen i den artige rammen),

– Da Ray Allen virkelig storspilte i sesongåpningen mot Celtics kjente jeg at jeg hadde store problemer med å svelge det jeg så.  Ganske irritert over at han ”aldri” presterte det samme for Boston, selv om han fikk bedre betalt.  Eller gjorde han kanskje det? Og det ble ikke bedre av at han satte den avgjørende 3’eren i kampen mot Denver.

Sliter altså med Ray Allen, men også med Chris Bosch:  Liker ham bare ikke.  Holder det?  Og han derre arrogante snørrhovne Dwayne Wade, liker ikke!

Derimot synes jeg Lebron er helt OK.  Kanskje fordi han tilsynelatende har litt glimt i øyet.  Kanskje fordi jeg så ham ”live” i Hellas som 18-åring – fantastisk defensiv spiller syntes jeg da.

Liker forresten ikke Lakers heller.  OKC derimot – og nye Bulls; det funker.

Når jeg nå noen uker er borte fra gamlelandet, og følger basketballen på solid avstand, kjenner jeg også at sympatier og antipatier murrer litt hjemover:  Jeg elsker det når noen taper, digger det når andre vinner – og nei, ingen får vite hvem som er mine favoritter annet enn at jeg fortsatt har hjertet i Bærum.

Samtidig hater jeg fotball.  Liker ikke den ufortjent store oppmerksomheten om en idrett der folk tjener latterlig mye, også i Norge, og suger potensielle sponsorkroner ut av et marked jeg og andre har forsøkt å betjene i snart en mannsalder.  Hater å møte mulige sponsorer som fortsatt klamrer seg til Stabæk, sannsynligvis bare fordi Stabæk er flinke med business-to-business relasjoner. Det kan i hvert fall ikke være fordi de er flinke på banen.

Men jeg har likevel noen favoritter i fotballen også, og motivasjonen for å like er like dårlig underbygget som resten av denne bloggen:

– Liker LSK fordi de var like suverene – og like hatet – som Bærum Basketballklubb på 70-tallet.  Følte et slags skjebnefellesskap.

– Har alltid likt Start, fordi vi hadde hytte i Arendal og fordi Karsten Johannessen var en snurrig kar..!

– Liker Liverpool, helt uten grunn!

I det hele tatt; det er deilig å hate og det er godt å elske.  Det er vel det idrett handler om. Det også.

P.S. Jeg synes det er fint å kunne «hate» alle jeg ha vært i kontakt med på vegne av 3B og Bærum.  Det er slett ingen form for hevn, men jeg synes det er greit å velge leverandører som har satt pris på oss og det arbeidet vi har gjort.