Det er nok på tide å ta innover seg at man trekker på årene. Kanskje er tiden i ferd med å renne ut – i hvert fall som aktør på og utenfor basketballbanen. Vi var på kino her forleden da jeg fikk seniorsjokket:  Det viser seg nemlig at jeg som 56-åring får honnørpris!! For en nedtur; det skal aldri skje igjen at jeg betaler halvt så lenge jeg føler meg hel.  Men det fikk meg også til å huske forrige gang jeg fikk alderen «i trynet».  Denne lille saken publiserte jeg for 6 år siden:

«For noen år siden – mens jeg fortsatt forsøkte å bevege meg aktivt PÅ basketballbanen i stedet for å følge troppene fra sidelinjen – ble jeg for første gang konfrontert med alderen min som et mulig problem. Jeg vet virkelig ikke om kroppslukten var SÅ ille, men i nærkontakt med en motspiller under kurven, fikk jeg følgende direkte melding: «Dø gammer’n – bruk deo’ a!!» Så selv om det var liten grunn til å slå stiften av det jeg viste på banen, har jeg i hvert fall vært påpasselig med regelmessig bruk av deo-stiften etterpå.

Jeg kjempet meg gjennom mine første treninger på guttelaget til Bærum BBK på Valler gymnas. Vi lærte ikke mye den gangen – til det var trenerne for dårlig skolert, og treningsmetodikken mildt sagt mangelfull. Ettersom jeg selv var kjevhendt – og min første trener også var ekstremt kjevhendt – var jeg egentlig utlært før jeg begynte… Dessuten vant vi jo de fleste kampene uansett hvordan vi spilte. Vi hadde amerikanske trenere med en eneste kvalifikasjon:  De snakket amerikansk, og de var ledige på ettermiddagen. Vi reiste på utenlandsturer der en pen måte å si det på, er at det sosiale ofte ble viktigst…

Over 30 år senere er det derfor interessant å tenke tilbake på hvordan norsk basketball har utviklet seg, og hvilke spillere og lagkonstellasjoner man har vært innom på veien til 2006.

Jeg husker Mathias Eckhoff som ivrig guttespiller – som sammen med en like ivrig og ung Rolf Halvorsen higet etter råd og tips.  Henning Bergh som begynte karrieren som en småslapp og relativt uinspirert tenåring, og som senere ble noe helt annet. Per Tøien som hadde ansvaret for det norske landslaget i en periode da det virkelig svingte, Ron Billingsleas suksess med Bærums Verk – en periode det sågar ble bok av.  Bok er det også blitt av Ulrikens historie der David Swan er viet oppmerksomhet.  «Lissom»-kranglene med David Swan i media der David og jeg mente stygge ting om hverandre, er også noe jeg husker som krydder i en tid da BLNO skulle revolusjonere og fornye norsk idrett, og måten vi tenker på.

Det mest spennende i 2006 er at norsk basketballs største kapital er en ungdomsgenerasjon med helt andre ambisjoner, treningsvilje og seriøsitet enn vi har hatt noen gang tidligere.  Fortsatt opererer vi riktignok på husmannsnivå; med snaue budsjetter og sviktende medieinteresse.  Vi opererer med egenandeler på landslagene og klubber som fortsatt sliter med å få endene til å møtes. Men vi har det aller viktigste:  Spillerne som ønsker å bli bedre, som ønsker å bruke basketballen som inngang til en utdannelse og spillerne som ser for seg en karriere i Europa.

Når 3B nå går i tenkeboksen for å finne den riktige veien videre, innhentes vi som vanlig av det alltid tilbakevendende problemet:  Spillere som sammen har nådd målene de satte seg for tre år siden, er plutselig ferdige med videregående skole og er attpåtil ønsket av det militære. Og noen vil naturlig nok søke seg til studier andre steder enn i Bærum.

Jeg er naturlig nok spent på om vi kan klare enda et godt år med denne årgangen av 3B – ikke minst for å se om det vi har forsøkt å bygge over en lang periode er liv laga i norsk eliteserie.»