Når du ser på listen over spillere i utlandet, kan du reagere på en av to måter – eller kanskje begge? Det er lov å være stolt over at norsk basketball har fostret så mange svært gode spillere.  Men samtidig er det greit å være irritert over at de forsvinner ut så fort de er tørre bak øra.  Vi skulle nemlig så gjerne sett dem her hjemme.

Men dette er selvfølgelig ikke typisk norsk på noen som helst måte.  Det finnes drøssevis av svensker, finner og dansker i utenlandske ligaer og på skoler i USA, men i Norge er det såpass tynt i toppen at det merkes ekstra godt.  Og faktisk; en kjapp titt på listen av spillere bekrefter at samtlige ville tatt godt for seg av spilletid på et norsk ligalag.

Så har jeg altså utfordret leserne av denne bloggen til å mene noe om hvem som er bedre enn andre.  Det blir nødvendigvis en type kåring som ikke er særlig vitenskapelig fundert, men samtidig gir resultat et ganske fornuftig bilde av de 15 i utlandet.

1) Stian Mjøs har tatt en soleklar ledelse på min svært uhøytidelige poll.  Han har vært forfulgt av suksess både hjemme og ute, og han har kvaliteter få kan matche i Norge.  Samtidig har han vokst stort som midtpunkt på laget – jeg hadde gleden av å ha en svært moden utgave av Stian som kaptein på forrige sesongs Bærum-lag:  Akkurat passe seriøs, passe dedikert men samtidig full av humor og tøys.

2) Norge har virkelig hatt få spillere som har en så komplett pakke som Aksel Bolin: Godt over to meter ideell basketballfysikk, et godt hode, et godt skudd og i stand til å ta ballen til kurven forbi hvem-som-helst.  I år blir han den dominerende spilleren for NIU (som nok likevel kommer til å slite).  På minussiden må det være lov å nevne en nokså laidback attitude som er det eneste som kan nekte ham videre suksess.

3) Magne Fivelstad og Niko Skouen deler 3. plassen på denne kåringen,og ikke uten grunn.  Da Magne forsvant fra Norge før forrige sesong var han en av de aller stødigste unge spillerne i BLNO.  Etter godt over et år i USA er det all mulig grunn til å tro at han har utviklet seg i riktig retning, men ingen vet ennå:  Han har måttet sitte ute en hel sesong pluss 7 kamper, men det er moro å se hvilken status han har på laget.  Det meste handler om Magne selv om han foreløpig ikke har spilt.

Niko husker jeg dessverre altfor godt etter at han senket 40 poeng (!) mot Bærum i serieåpningen 2008.  Det er tall som taler for seg selv, og han synes å være fornøyd både med seg selv og sin egen situasjon, og har massevis av guts  på et godt lag i en tøff conference.  Han er relativt unorsk i atittude og tilnæming til utfordringene.

4) Det spørs om ikke Karamo Jawara seiler opp som en av de store for fremtiden. Etter hvert har han sikkert begynt å løfte vekter også, og point-erfaringen i en tøff og større ramme, og D1-basketball, kan ikke bli annet enn veldig bra.  Selv som en litt smådvask tenåring var han god for Frøya.

5) Stian Emil Berg har fått et år på seg til å kjenne på nivået i amerikansk basket, og han har, kankje litt mot strømmen, gått fra div.I til div.II.  Han fikk massevis av nyttig erfaring og spilletid for NIU sammen med Aksel Bolin, og fremstår nå som en tryggere spiller – bedre defensivt – og med større selvtillit.

Norges aller største stjerne i unge år var Torgrim Sommerfeldt, men en altfor lang skadehistorikk har satt ham på sidelinjen.  Men Torgrim er fortsatt den han var, og om skjebnen står ham bi og beina holder, kommer han tilbake. Garantert!

Og listen stopper jo ikke her, og jeg lover å holde et våkent øye med resten av Norges beste i tiden som kommer.  Bouna har allerede rukket å presentere seg med en monsterdunk for Barry, men lider nok litt av samme syndrom som Aksel Bolin; de er begge blant de beste av de beste men har nok ikke helt bestemt seg for om de skal gi jernet i alle situasjoner.  I USA er det sjelden smart å holde tilbake noe som helst. Dermed er noen nevnt, og andre «glemt».  Men det er de altså slett ikke. De har alle levd første del av drømmen, og vi er spent på fortsettelsen for alle.

P.S. Karamo sendte meg forresten en liten statusrapport fra North Carolina der han befinner seg midt i smørøyet for basketballspillere.  Her er en liten titt inn i Karamos hverdag:

«Jeg er i Durham, North Carolina og spiller i D1.  Det er ikke lett å vurdere standard hjemme og her, men det er i hvert fall ganske stor forskjell på nivået nå det handler om vinnervilje, stolthet, konkurranseinstinkt, organisasjon og supportere. Etter å ha sittet mye på benken som freshman har dette året vært mye bedre; nå snitter jeg vel 20 minutter. Jeg bor på dorm sammen med tre av mine andre lag kamerater. Jeg liker virkelig miljøet på skolen og laget jeg har kommet på. Det er ikke en dag på trening der du kan komme ut og “daffe” (som jeg nok har gjort en del før). Alt er konkurranse som gjør meg til en bedre spiller hver dag. Dessuten snør det ikke her – det er bra – men jeg kommer nok til å savne muligheten til å spise pinnekjøtt på julaften…»