pauliord

Nedover «Memory Lane», del II

Legg igjen en kommentar

Når vi først befinner oss på en rusletur ned «memory lane» så er det virkelig mange episoder å huske; mange mennesker og hendelser som har resultert i varige vennskap eller varige inntrykk.

For meg har basketball handlet om så mye mer enn resultater og mesterskap.  Misforstå meg rett; det har alltid vært usedvanlig stas å vinne kamper, og enda morsommere de gangene vi har nådd helt til topps som lag – enten det har vært nasjonalt eller internasjonalt.  Skjønt internasjonalt har vi jo sjelden gått helt til topps om jeg skal være ærlig.

Men det finnes likevel trumfer og seire i deler av mesterskap eller deler av kamper som vil bli husket.  Den siste triumfen sportslig sett var vel kanskje da vi slo Finland med 5 poeng i løpet av 30 effektive minutter i U18-EM i sommer.  At vi tapte de første 5 og siste 5 med såpass mye at vi til slutt gikk av banen som tapere er uinteressant i ettertid. Mer om resultater, turneringer og kamper i en helt annen blogg senere.

For som sagt, relasjoner er ofte viktigere og mer varige enn resultater.  Og det er på basketballbanen jeg har funnet de fleste og de beste vennene jeg har i dag.
Øyvind og Torbjørn Fritzen, Morten Fraas, Lars Hergot, Ragnar Poulsson, Øystein Juva og Nils Kristoffersen og Hall Skåra og…. for å nevne et lite knippe som ikke lenger spiller ball, men som har vært med på å definere livet mitt. To av favoritthistoriene og favorittvennene mine heter Trygve og Erik, og svært mange har etter hvert fått hørt historien om Trygve Kjellsen.

Han er opprinnelig Skiens-gutt, men er nå familiefar og suksessrik advokat i Denver, Colorado – og det var basketballen som fikk ham dit.
Som 15-åring bestemte han seg for å forfølge drømmen om å bli en enda bedre basketballspiller.  Han flyttet til Oslo for å bli en del av EB85, og vi tok ham inn som leietager hjemme i Lommedalen. Det var forståelig nok ikke lett å bli god i Skien.

Hver eneste morgen trosset han mørke og minusgrader for  å ta bussen til skolen på Rud, før de andre elevene hadde kommet seg ut av dynen.  Der brukte han timen før skolestart til å repetere kjedelige øvelser og perfeksjonere sitt eget talent.  Helt uten trener og helt uten et NTG- eller Wang-apparat.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve bet seg fast – han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen og er norsk-amerikaner (eller omvendt) så god som noen.  Det begynte i Skien i 1985 med et ønske om å bli god i basketball.

Erik Libæk er en annen kar det er umulig ikke å bli glad i.  Han var tidlig en av våre aller ivrigste supportere, og er det vel fortsatt.  Vi morer oss fortsatt over historien da han første gangen sjarmerte min mor:  Jeg hadde invitert Erik til å få være med på lagmøte før en av de viktige elitekampene, og han møtte fram på ”pre game meal” med en boks pillede reker som han ga til mor.  Hun ble nødvendigvis sjarmert dønn i senk av denne lille kroppen som til og med hadde med gave!  Erik forteller senere at han nok kom i skade for å rappe rekene fra butikken nedi gata, men det fikk moren min aldri vite – hun gikk i graven overbevist om at Erik var en prins.  Og det er han fortsatt.

Da vi var på sponsorjakt med EB85 var Erik 15 år, og var et ubetalelig syn da han stilte i dress (!) og med lånt stresskoffert da han skulle oppsøke den lokale handelsstanden.

Vi har fortsatt jevnlig kontakt – som jeg har det med flere spillere fra tidligere lag. Og for meg er disse relasjonene viktigere enn medaljer og pokaler. Som jeg håper det vil være for mange andre som spiller aktivt i dag.  Pokaler fra Premiemagasinet er forgjengelige greier, vennskap varer.

Og for aller dere som lurer på hvorfor i all verden vi bruker så mye tid på basketball – en av verdens minste idretter på norsk – så er svaret for meg nettopp dette.  Spillere får utdannelse, de får dannelse, de lærer å takle utfordringer og motgang, de lærer å sette seg mål. De blir kort og godt helere mennesker.
Jeg innbiller meg at det er derfor jeg kjenner så mange prima folk!

P.S. Jeg merker at dette ble litt i overkant søtsuppe.  Dere får unnskylde!  Og virkelig – hvis noen av leserne har egne historier om amerikanere, utlendinger, norske spillere og venner – send meg noen ord feks til pal.berg@aftenposten.no – så skal jeg love å pakke det inn i flere ord og legge det ut på bloggen. Det er jo litt moro at norsk basketball er blitt så gammel at vi har minner..!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s