Han hadde akkurat landet på norsk jord – det var på Fornebu den gangen.  Han satte seg inn i bilen, og opplevde sitt første forvirrende møte med et norsk sikkerhetsbelte:  Han forsøkte å snurre det rundt hodet (!) for så å klipse det på plass.  Der og da burde jeg skjønt at det ikke er bare-bare å hente utlendinger til Norge.

Når gamle ørner møtes, snakker vi gjerne og mye om «gamle dager», og veien er ikke lang til gode historier om alle utlendingene som har forsøkt seg i norsk basketball.  Navn som Brad Ludy, Gary Korkowski, John Dieckelman, Nels Hawkinson og Mike Sweeney er ukjent for de aller fleste i dag, men var datidens store spillere og personligheter. Og de var dessuten fornuftige mennesker som ikke utmerket seg med snodige historier.

Verre var det kanskje da Ulriken skulle hente ny amerikaner til laget basert på en videosnutt man hadde sett.  Spilleren kom, men mange stusset over at han slett ikke var så god som videoen skulle tilsi; det ble tilskrevet jet lag.  Men 14 dager senere var han like middelmådig, og det viste seg etter hvert at han hadde lånt video av kameraten sin…  Det ble i hvert fall 14 dagers gratis ferie i Europa før han ble sendt hjem.

Litt mer profesjonelle er vi nok i tilnærmingen til utlendinger nå, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vært med på min del av feilslåtte rekrutteringer.

Noen av høydepunktene er…

…nettopp Tony Roye – mannen med bilbeltet.  Han hadde aldri satt sine ben utenfor USA, og hadde neppe vært utenfor New York City heller.  Vi plasserte ham i en leilighet på Sinsen av alle steder, der han var omgitt av grå hår og spaserstokker på alle bauger og kanter. Han var mutters alene i en bydel der gjennomsnittsalderen neppe var mye lavere enn 70. Vi hadde planene klare, og hadde skaffet ham prøvetid i et firma på Haslum.  Dermed ble organisert vaktordninger der vi etter tur hentet ham på Sinsen, utstyrte ham med matpakke og kjørtre ham til jobb.  Etter en uke var prøvetiden over og vi var naturlig nok spente på om han fikk jobb.  Men nei, de var høflige nok i avslaget, men spurte samtidig:  «Si meg – kan han snakke?».  Tony hadde vært der en uke uten å åpne munnen.

Stort bedre gikk det ikke med James Anderson som ble hentet til EB85.  Han ble plassert i en kjellerleilighet på Snarøya; heller ikke det noe optimalt sted for noen å bo med mindre du har en fet lommebok og fet bil.  Problemene hans var mange, men ikke minst at kjæresten hjemme var i lykkelige omstendigheter.  Det førte nødvendigvis til at James befant seg i svært ulykkelige omstendigheter, og han satt timesvis i telefonen med henne hver dag.  Historien forteller at han la telefonrøret til side da han gikk på trening med beskjed til konemor om at «I’ll be right back – hold the line».  Da han endelig fikk reise hjem etterlot han seg en telefonregning på 30 000 kroner. Det oppdaget vi først senere.

Til sesongen 2009/10 rant det inn amerikanere til Bærum Basket, og det var ikke fordi vi gikk bananas på markedet.  Den første som kom var Dexter Grey, før vi fant ut at vi burde ta oss råd til å supplere med Roy Bright.  To helt forskjellige spillere og typer som likevel ble stuet sammen i kjelleren i det vi kalte «the Pink House» – et rosa hus som ikke på noen måte var pent, midt i et eneboligstrøk på Rykkinn.  I hovedhuset bodde en snurrig eldre dame som ikke hadde særlig sans for 1) høylydte Skype-samtaler fra midnatt og utover, 2) musikk av det litt urbane slaget til alle døgnets tider (og angivelig særlig om natten), 3) leietagere generelt.  Hennes forsøk på å banke i gulvet førte vel bare til at amerikanerne banket tilbake.  Vi hadde mange og ikke særlig oppløftende samtaler med henne.  Dexter var egentlig en flink kar, men ikke veldig flink til å kommunisere.  Jeg antok at han hadde litt tynt med penger og spurte mange ganger, minst to ganger hver uke, om han ikke snart ville ha betalt.  Men nei, det ville han slett ikke – det kunne han få senere.  Inntil vi fikk en sint mail fra agenten hans som hadde hatt en like sint mamma Grey på tråden med spørsmål om hvorfor sønnen ikke fikk pengene sine. Herregud, for en drøy gjeng!

Roy Bright ble skrytt opp i skyene før han kom til Norge – nærmest et geni som ville gå utenpå alt vi tidligere hadde hatt i Norge.  Jeg kjente agenten som en fornuftig kar (som blant annet fikk Ron Timus til Norge), og vi slo til.  Han presentertre seg som overvektig, undertrent og relativt høy på seg selv.  Det bar rett fra Gardermoen til Sandvika Storsenter der vi skulle dele ut billetter til kampene våre, og det tok ikke mer enn et nanosekund før Roy lå langflat etter alt han kunne se av interessante dameprosjekter på senteret; det var relativt mange skulle det vise seg. Jet lag var ikke-eksisterende, men utsiktene til jet ligg var opplagt til stede.

For mange involverte vil kampen mot Asker i Rykkinnhallen den sesongen være vanskelig å glemme.  Roy skulle endelig vise seg fram for hjemmepublikum og medspillere, men lite stemte før pause:  Han bommet, gjorde dårlige valg – han underpresterte solid, i tillegg til at han ALDRI løp hjem i forsvar etter å ha sørget for turnovers og dårlige avslutninger.  Det var kort og godt pinlig, og jeg var usikker på hvor hardt jeg skulle gå ut i garderoben i pausen.  For noe måtte sies, det var helt klart.

Både Dexter og Roy utmerket seg ved ikke å være veldig sugne på å høre negativ/konstruktiv kritikk – litt ulikt mange andre amerikanske spillere som har en helt naturlig respekt for coach; litt for mye etter min smak.  Så jeg forsøkte å velge mine ord med omhu.  Jeg tok sats, og ville si «Dere amerikanske spillere er jo ikke særlig fornøyd når dere får kritikk, men…».  Jeg kom aldri lenger enn «dere amerikanske spillere» da Roy tok av – virkelig!  Han reiste seg opp og nærmest skrek et eller annet uforståelig, i affekt.  Han vrengte av seg drakten, slang den på gulvet og gikk bosktavelig talt rundt seg selv et par ganger.  Dette opptrinnet varte sikkert ikke mer enn et snaut minutt, men det føltes som 10.  Og det var første gang jeg opplevde sindige Nils-Paul bli sint.  Han tok ordet i et forsøk å å snakke Roy til rette, og redde stumpene av en kamp som gikk på ræva.  Der og da skjønte jeg at denne garderobepraten var kjørt, ødelagt, nytteløs og forlot garderoben.  Etter hvert kom Roy tuslende ut, slang spillerdrakten demonstrativt i gulvet og satte seg helt nederst, ytterst på tribunen – nærmest utgangsdøren – med luen trukket godt ned i ansiktet.  Han ville hjem, der og da.  Magnus Bakken fortalte etterpå at han hadde måttet være hjemme som barnevakt den kvelden, men visste at kampstart var 19.00.  Så da han fikk SMS fra Roy kl. 20.00 om at ”skaff meg en flybillett nå!» skjønte han ikke veldig mye.

Det hører med til historien at jeg fikk SMS fra samme mann samme natt; sannsynligvis sendt fra Pink House:  «Sorry,  Didn’t mean to act like that.  I’d like to stay on».  Slik ble det ikke.  Han hadde påstått at han hørte meg si neger-et-eller-annet, men det var altså rimelig langt fra sannheten.

Jeg skrev den gangen på hjemmesiden til Bærum at

« Da Roy kom til landet var det to ting som var helt tydelige:  han var en betydelig mer omgjengelig og åpen personlighet enn Dexter – OG han hadde spist for mye donuts.  Resten er historie som hører klubben og spillerne til.  Hva som har skjedd og ikke skjedd med Roy og Dexter har ingenting med akkurat denne beretningen å gjøre – annet enn at det ikke er gjort i en håndvending å tilpasse seg overgangen fra storby Washington DC til et hus i en eplehave på Rykkinn.»

Det banet i sin tur vei for Donald Oatis, Chucky Frierson og etter hvert spillerne vi har i dag.  Hva er så poenget med dette? Som jeg forsøkte å si innledningsvis – det er ikke bare-bare å hente utlendinger til Norge.  Å plassere dem på et litt slitent krypinn uten noe å gjøre. Jeg husker Brodney Kennard som spilte Playstation-maskinen sin så hardt at den brant opp!  Det er faktisk sant.

Disse spillerne er oftest svært unge, de har ingen erfaring med å bo alene, de sover lenge – ofte veldig lenge, de gjør ingenting, de trener mye mindre enn de gjør hjemme, det er kaldt, mørkt og utrivelig.  Det blir ikke bedre av å gå i butikken for å handle, en dollar rekker ikke langt selv på Rema. I det hele tatt – å komme til Norge blir et sjokk for mange.  Ikke alle, for vi har mange hederlige unntak også.  Men kanskje vi bør være flinkere til å forstå og tilrettelegge.  Siden 90% av tiden de er her blir tilbragt andre steder enn i en basketballhall, så bør vi se hva vi kan gjøre for å gjøre noe for dem og med dem.