Ikke før om to uker vet vi eksakt hvordan de siste par månedene i BLNO kommer til å forløpe.  15.desember fristen for å klarere eventuelt nye spllere for resten av sesongen, og det vil ikke overraske noen om det popper opp en utlending eller en ny nordmann hist og her. 

Bare i løpet av de siste 14 dagene har tre spillere presentert seg som «game changere», og plutselig er Asker med i tetkampen selv om det er lang vei fram.  Bærum fikk en særdeles nyttig forsterkning, mens Frøya igjen er å regne med (som om de noen gang har vært utenfor loopen…).

Jeg anerikke hvilke klubber som har hvilke kontakter eller forhandlinger gående, men all erfaring tilsier at noen kan finne på å tenke at det er nå tiden er moden for en nyttig forsterkning.  Det vet jeg jo godt selv ettersom vi i Bærum i fjor følte behovet for mer inside power, og både Vincent Hamilton og Dag Christensen var navn vi lekte med.  Vincent Hamilton hadde nok lyst, men takket omsider nei mens også utsiktene til å få Dag på laget gikk opp i røyk. Og jeg tør vel fortsatt påstå at forrige sesongs lag hadde gått hele veien med Donald Oatis, eller med en tilsvarende kapasitet.

Det er uinteressant å snakke om hva som kunne vært eller hva vi kunne klart, men poenget er snarere at én spiller kan gjøre hele forskjellen. At Loo Djo Yele har fått varme følelser for en norsk jente er neppe noen fjær i hatten for Axel Langaker & co., men at de har fått ham til å satse med Asker er det grunn til å respektere.  Uten Loo (vet ikke hvor mange navn som egentlig er fornavnet, men tar sjansen på Loo), og selv med Magnus Midtvedt tilbake, hadde veien til Final Four blitt uoverstigelig lang.  Nå er det definitivt med helt inn, og gårsdagens tapt for Bærum var bittert og surt, men egentlig bare en bekreftelse på at de er gode.  For alt jeg vet var det Norges to beste lag som møttes akkurat i går (jada, jada – jeg hører allerede ramaskrikene fra Tromsø og Centrum).

Bærum med og uten Stian Mjøs må nødvendigvis bli som natt og dag.  Det kan innvendes at hvis det var noe Bærum ikke trengte, så var det enda en guard, men vis meg gjerne den coachen som mener at han ikke har bruk for Stian Mjøs. Så vidt jeg skjønner hadde han ikke nødvendigvis noen fantomkamp i går, men da det var viktig, danset han mellom gule markører til de to siste poengene.

Og når Peter Bullock plutselig dukker opp som troll av eske i Bergen blir Frøya plutselig bunnsolide.  Disse tre kommer til å bety mye for hvilken vei vinden blåser i januar og februar.

Og vi venter på flere:  Hvor er det blitt av Milah Kombat?  Det er sikkert noen som vet noe jeg burde visst, men jeg savner ham for Centrum.  Det gjør kanskje de også.  Har Brent Hackman noen ess i ermet? Kenneth Webb skal ha kred for at han har klart å involvere og utvikle ungt talent selv om det har vært en dyd av nødvendighet, men når det nærmer seg sluttspilltider og oppgjør om seriegull og sluttspillplass, kan det plutselig bli noe helt annet.  Jeg forventer vel ikke akkurat at han børster støvet av Ørjan Hansen; vi får se om han står løpet med laget han har. Dert bør egentlig holde, men det har vi jo sagt de siste fire-fem årene om Tromsø.

Kelvin Woods spådde før seriestart at Ammerud kom til å ende som nummer 7.  Jeg nektet å tro ham, og mente Ammerud burde være med i toppen.  Jeg tviler på om Kelvin henter inn forsterkninger; han har jo uttalt at dette er et prosjekt som skal få utvikle seg over tid.  Et lag for fremtiden.

En titt på tabellen nå forteller faktisk at det er Bærum som ligger aller best an, men uroen omkring Mathias Eckhoffs flørt med Jämtland bør i så fall legges dødt så snart som mulig.  Det viktigste er uansett ikke å se på antall poeng, men antall tap.  Men for å hegne om et flott utgangspunkt har Bærum neppe råd til å avgi mer enn to poeng i Bergen kommende helg.

Mitt tips må bli Centrum, Tromsø, Frøya og Bærum til Final Four.