pauliord

Stikkordarkiv: Stian Mjøs


av Legg igjen en kommentar

Summen er konstant

Lastenes sum er konstant, er det noe som heter. Det betyr vel i realiteten at ingen er tvers gjennom prektige, og ingen er bare møkkafolk. Og folk som verken røyker eller drikker, har sikkert andre laster. 

Som coach har jeg ikke tenkt så mye over summen av laster, men snarere på summen av ferdigheter. Det ser nemlig ut som summen av skills også er konstant. Jeg tar meg i å tenke at Gud må være sosialdemokrat siden alle skal med, alle skal få – og gjerne nokså likt fordelt.
Spillere med fantastiske offensive kvaliteter er ofte svake defensivt, og vice versa. De beste ballbehandlerne passer bedre på sirkus enn i tøffe 1-mot-1 situasjoner. De beste returtagerene er kanskje blottet for avslutningskvaliteter. 
Sånne ting.
På sosiale medier leker man seg med å plukke kvaliteter for å bygge sin perfekte basketballspiller. Det ligger mange forslag der ute. Her er ett:

Perfect player
Handles: J. Williams
Go to: MJ
Mid range: MJ
Lay up game: MJ
3pt stroke: Curry
Post move: MJ
Clutch: MJ
Passing: Nash
Blocks: Dikembe
Rebounding: Rodman
1v1 defense: KG
1v1 offense: Harden
Steals: MJ
Strength: Shaq
Swag: Bird

LB1986

Larry Bird hadde ett og annet å melde både på og utenfor banen, men sjelden så kontant som her.

 

 

Du har sikkert dine egne meninger, men en tilsvarende øvelse for norske spillere kan se slik ut:

Handles: Harald Frey
Go to: Ognjen Nisavic
Mid range: Harald Sommerfeldt
Lay up game: Pål Vik
3pt stroke: Stian Mjøs/Harald Frey
Post move: Torbjørn Fritzen
Clutch: Ståle Frey
Passing: Lars Espe
Blocks: Donald Oatis
Rebounding: Sjur D. Berg
1v1 defending: Eric Gilchrese
1v1 offense: Stian E. Berg
Steals: Eric Gilchrese
Strength: Torgeir Bryn 
Swag: Pål Vik

negativer432

Ståle Frey – best da det var viktig..?

En lek med navn – både gårsdagens og dagens, javel, men likevel en slags anerkjennelse av at de beste spillerne har ulike kvaliteter, og at de sjelden har alt i en pakke.
Som coach i en årrekke har det alltid vært interessant å se kolleger i aksjon.  Å se filosofier omsatt i praksis, se coachene på gulvet i ulike situasjoner – de fleste er flinke i medgang, ikke alle er geniale i motgang. Det er spennende de få gangene jeg har fått anledning til å følge andre coachers treninger i utlandet og her hjemme. Det er alltid noe å plukke opp.

Om jeg skulle plukke kvaliteter til en «perfect coach» kunne det blitt noe sånt som dette:

70985043_10220328839392126_7746628200200929280_o

Per Tøien, tryggheten selv på benken i flere tiår.

POSITIVITET: Jeg skulle gjerne hatt litt av Per Tøiens inkluderende positivitet – den åpenheten som gjorde det enkelt da jeg for mange år siden søkte råd om taktikk og treningsmetodikk.

X OG O: En liten porsjon av Mathias Eckhoffs x’er og o’er hadde sikkert vært fint, men den måtte være liten. Akkurat nå er jeg opptatt av å skape spilleforståelse uavhengig av fasit på et taktikkbrett. Sånn har det vært i flere år nå, og gledelig nok kommer resultatene.  

DETALJER: Rob Fodor er fortsatt skytecoach for Miami Heat. De som har opplevd ham i Norge vet at han er helt usedvanlig dyktig med detaljer. Og tålmodig. Coaching og trening handler om tålmodighet nok til å fokusere på detaljer.

NYSGJERRIGHET: Johan Salkjelviks døde for snart to år siden. Han var nok en av dem jeg diskuterte basketball med oftest selv om han bodde i Bergen og jeg i Oslo. Hadde jeg vært like nysgjerrig som Joen hadde jeg vært basketballklok:  Jeg takket ja til å overta litteratur og filmer han hadde etterlatt seg. Lite visste j da om at det dreide seg om flere kasser stappfulle med litteratur, DVDer og VHS-kassetter.

SINNSRO & FOKUS: Når jeg skriver dette, har Boston Celtics og Brad Stevens startet NBA-sesongen aldeles strålende.  Og jeg har alltid vært fascinert av at en kar med utseende som en tenåring klarer å styre en samling sære egoer med millionlønninger.  Jeg har beundret hans taktiske geni og ikke minst hans helt enestående ro. De kunne jeg trengt litt av:

«I don’t want to lose a game because of my approach», sier han. Han hever sjelden stemmen, han står rolig med armene i kors og observerer. Han hever ikke stemmen og han blir ikke tydelig opprørt over dårlige dommeravgjørelser eller spillere som gjør feil.  Fokus er alltid på «the next play». 

SYSTEMATIKK: Robert Hoffs var trener i Nattland for mange, mange år siden. Han var tilskuer på så mange kamper han kunne, og satt alltid med små kartotekkort der han noterte spilleres styrker og svakheter.  Han hadde sannsynligvis Norges mest komplette kartotek over spillere. Imponerende!

San Antonio Spurs v Golden State Warriors

Gregg Popovitch er kjent for et strålende forhold til spillerne sine, og et ikke fullt så strålende forhold til journalister.

MENNESKENE: Gregg Popovitch har mange kvaliteter verdt å dvele ved. Men for meg har hans engasjement for hver enkelt spiller og apparatet rundt laget vært en tankevekker. «Pop» er opptatt av alt og alle selv om han for mange kan fremstå som en gammel grinebiter.  Hans «pressekonferanser» er berømt og beryktet… Yahoo Sports skriver om ham:
«Coach Popovich has this rare ability to combine his demanding nature with the most sincere care for everyone within the organization. Players, management, coaches, doctors, physiotherapists – he cares about all of them. And that makes everyone proud to be a part of the organization.»

ENGASJEMENT: Da Golden State vant sin første tittel med Steve Kerr husker jeg et par glimt fra dokumentarfilmen som ble laget.  Og særlig dette – at noe av det første han gjorde var å hilse på, snakke med, være sammen med samtlige ansatte i organisasjonen – ikke den overfladiske varianten på et allmøte, men nærkontakt med hver enkelt. Og Steve Kerrs uredde og delvis samfunnskritiske engasjement er vel kjent og respektert. 

 


av Legg igjen en kommentar

Mange gode ting er 3

Tallet 3 kommer til å gå igjen i semifinalerunden i BLNO.  Og tallet 3 har vært definerende for Mikkel Kolstads sesong i USA.

Frøya hadde akkurat tapt den siste og avgjørende kvartfinalen mot Fyllingen. Da Evan Harris satt den ene straffen som ga ledelse 104-103, var kampen i realiteten over.  For med 3,5 sekunder igjen av kampen er det jo ikke tid til å komme over banen med ballen i hånden.  Sånn tenkte vi alle.

VILT, LANGT OG KULT
Men Arne Ingebrigtsen sendte ballen kjapt inn til Nikola Vasojevic som sannsynligvis aldri har kommet seg så langt på så kort tid med ballen i hånden noen gang tidligere. Og med bare 3 sekunder igjen å gjøre det på, er det vanskelig å vite eksakt hvor god tid man har, og hvor langt man kan gå med ballen før tiden renner ut.  Så da Nikola sendte av gårde et vilt og langt  skudd i ubalanse, var det i ren desperasjon.

Men skuddet traff, og Frøya gikk videre.

En 3-poenger avgjorde en kamp som til de grader var preget av skudd fra distanse. Også BLNO-sluttspillet kan vise seg å bli avgjort fra 6,75 meter.

I denne kampen skjøt Frøya 37 3-poengere, og traff på 16 av dem. Det er 43% – nesten uhørt bra. Fyllingen sendte av gårde 26 3-poengere og traff på 14. Det er 54%.

Som en kuriositet er det verdt å nevne at én spiller traff på 100% av trepoengerne: Det var Peter Bullock som skjøt og traff på én 3-poenger.  Men det er kanskje ikke noen game plan å ta med seg inn i semifinalene?

I det hele tatt – sannsynligheten er stor for at det kommer til å hagle 3-poengere i semifinalene. Det er nærliggende å tro at Stian Mjøs er spilleren som fyrer oftest. Men det er feil.

Statistikken forteller at Ognjen Nisavic (Frøya) skyter 3ere oftest (8.2/kamp), tett fulgt av Chris-Ebou Ndow (Kongsberg)  med 8.1. Stian Mjøs (Bærum) og Sigurd Lorange (Gimle) nøyer seg med 7,5 hver.

SEMIFINALERUNDEN
Derimot er Bærum det laget som er mest avhengig av høy prosent fra langt hold. Bærum skyter i snitt 26.5 3-poengere pr. kamp, og i den siste kampen mot Tromsø traff de på 4(!) av 26. 15% er neppe noe du vil ha med på CV’en din.

Stian Stian

Her har det skjedd mye siden i fjor. Aly Hudgins (t.v.) er stor og sterk for Kongsberg denne sesongen. Stian og Stian Emil spiller begge i lyseblått i år og utfyller hverandre på guardplass.  Anders Stien (bak) må finne seg i å se sluttspillet fra tribuneplass.

Det kan også bli Bærums bane i sluttspillet. Et lag blottet for inside-spillere vil nødvendigvis få problemer når det svikter fra distanse. Mike Zeno er en strålende returtager (9.2), men definitivt ingen «go to-man» med ryggen mot kurven. Han er som haren – ingen vet hvor han hopper. Josh Hart finner muligheter og umuligheter der det passer ham, men aldri fra low/medium post.

Semifinaleserien mot Gimle ser vanskelig ut for Bærum. Gimle har skyttere, de har insidespillere, de har returtagere og de har hjemmebanefordel. Men samtidig – Bærum har slått Gimle to av tre ganger denne sesongen, også i Gimlehallen. De kjenner hverandre ut og inn, både spillere og coacher. Lagene spiller samme offense.

Når Kongsberg tar imot Frøya hjemme kan jeg vanskelig se for meg annet enn hjemmeseier. Da Austin Williams forlot Frøya tok han med seg praktisk talt alle returene. 11.2 for å være nøyaktig. Peter Bullock er en lojal og trofast erstatter, men det er ikke nok.  For her er det mye nedfall som skal plukkes: Både Nisavic,  Vasojevic og Ingebrigtsen fyrer mye og gjerne. Arne har tatt opsjon på skudd fra «Ingebrigtsen-hjørnet» mens de to andre ser stort på det og fyrer der det måtte passe. Og det passer ganske ofte. viser det seg.

«Buzzerbeatere» fra midtbanen kommer neppe til å redde dem igjen. Jeg tror kort og godt ikke Frøya er i stand til å levere consistent.

Kongsberg har heller ikke levert som forventet gjennom en hel sesong.

– I dag ble vi utspilt og utcoachet, sa Chris-Ebou Ndow etter å ha tapt med 26 poeng for Bærum i februar. Jeg stusset like mye over tapet som over uttalelsen han ga til basket.no. En titt på Kongsberg-benken i timeouts får meg jo innimellom til å stusse på hvem som egentlig leder laget.  

MIKKELs PROSENTER
«Den enes død, den andres brød».  

Chaflin vs Nova Southeastern Mens Basketball

Omtrent sånn har det sett ut 80 ganger denne sesongen.  53% av skuddene har funnet veien gjennom nettmaskene.

Connor Zinaich har vært viktig for NSU Sharks , men da Connor ble skadet tidlig i sesongen benyttet Mikkel Kolstad anledningen godt.  Han fikk sjanser, han fikk minutter og han skjøt som en gud. Det gjør han fortsatt.

Connor kom tilbake fra skade, men rakk ikke mer enn noen få kamper før han brakk hånden. Dermed er det duket for Mikkel.

Da han fikk overskrifter og omtale i Bergens Tidende tidlig i februar, hadde han truffet på utrolige 57,8 prosent av 3-poengerne.

Det er helt ellevilt, og superimponerende.  Men kanskje er det enda mer imponerende at han fortsatt snitter over 50% – mer presist 53%.  Han er pr. i dag USAs beste 3-poengsskytter i div. II. Og heller ingen i div. I skyter bedre (bestemann i div. I skyter 51.2%).

Så hvorfor er det mer imponerende å skyte 53 enn 57.8%? Jo, fordi motstanderne er blitt oppmerksomme på ham. Før hver kamp ser lagene game tape av motstanderen.  Og de får gjerne et helt kompendium i hånden med motstandernes styrker og svakheter.

– I en av kampene hadde jeg en kar klistret over meg absolutt hele kampen, forteller Mikkel.

– Det var nesten litt sprøtt; han spilte opp i trynet på meg absolutt hele kampen – med armene brettet ut som måkevinger. Han så aldri på ballen, bare på meg.  Siden vi tilbragte så mye tid sammen 🙂 spurte jeg ham om han ikke kunne la meg få ett skudd.  Men nei – «coachen kommer til å drepe meg», sa han.

Og fortsatt snitter Mikkel altså 53%, og er på vei inn i Elite Eight: Det er de 8 regionsvinnerne i div II som møtes for å kåre en vinner. For to år siden fikk vi en norsk vinner: Chris Ebou-Ndow ble div II-mester med Northwest Missouri State.  Og hvis Mikkels lag kommer seg forbi Saint Anselm i kvartfinalen, skal de sannsynligvis møte nettopp Northwest Missouri State i kamp om å komme helt til finalen.

Og forresten, som et apropos til BLNO og returstyrke: Chris-Ebou Ndow er Kongsbergs beste returtager (10). Kanskje ikke så rart når du får vite at han plukket ned 18 returer i NCAA-finalen i 2017.  

STEVNEKOLLISJON
Om en snau uke får noen av oss et problem: Bærum spiller mot Gimle i Nadderudhallen kl. 18.30.  Mikkel Kolstad spiller NCAA-kvartfinale kl. 18.00 norsk tid.

Det blir en bra onsdag!


av Legg igjen en kommentar

Gud og hvermann

Jeg har hatt en selvpålagt pause fra blogging. Det unner jeg andre også. For eksempel «Coach Alm» som ofte begår de snurrigste blogginnlegg. Her forleden klarte han å irritere seg over at Steph Curry tilsynelatende takker Gud for ferdighetene som skytter.

Jeg tror de fleste er enige i at Curry er en gudbenådet skytter. Men at NBAs heiteste spiller akkurat nå skulle finne på å sende varme tanker til en eller annen han har et godt forhold til «upstairs» – se, det ble drøy kost for coach Alm. Jeg har selv et greit forhold til min Gud, og det har nok hendt at jeg har bedt en stille bønn inni meg før kamper. Men heldigvis har Han ikke hørt på, og man får bare anta at Gud har viktigere ting å tenke på enn en tilfeldig basketballkamp.

Men altså: Det har sine opplagte fordeler å sitte musestille og se andre gjøre greiene sine. Det er i det hele tatt fint å slippe skjeve blikk fra folk som føler seg tråkket på av det jeg har skrevet. Derfor har det vært en bra øvelse å være borte fra tastaturet, og delvis borte fra BLNO en periode. Men nå er det tid for sluttspill, og seriekampene som ikke alltid synes like viktige, blir nå plutselig vinn-eller-forsvinn.

Gjennom en lang sesong har jeg sett Kongsberg som et friskt pust i ligaen med ideer og gjennomføringsevne som minner om pionértiden i BLNO. Da klubbene forsøkte å overgå hverandre i innfall og utfall.

Jeg har sett Eidsvoll som med dugnadsånd og en solid porsjon selvinnsikt har forsøkt det samme, i den andre enden av tabellen. Cred til Chriss Brohaug og gjengen for en sesong preget av pågangsmot og ukuelig optimisme.

Jeg har sett to spillere score 92 poeng i en og samme kamp; et ganske unikt mesterstykke, men for Bærum var det vel så mye et svakhetstegn. Noen kamper senere var det Espen Stien som hadde en avtale med sin Gud som må ha vært både gul og kul: 50 poeng er mye..!

Jeg har sett Andrija Blatancic få ut sitt potensiale. Det er ikke SÅ mange år siden jeg hadde ham på et landslag. Og jeg har heldigvis fått med meg at Mikkel Kolstad er blitt en klassespiller.

Jeg har registrert at Tromsø enda en gang lever opp til forventningene – det betyr altså at de underpresterer når det drar seg til. Jeg så dem mot Bærum søndag, og det var ikke noe vakkert skue. Det var ikke Bærum heller, for den saks skyld.

Jeg har sett dommere på alle nivåer og i alle fasonger. Noen er triggerhappy. Noen skjønner ikke helt basketball på det nivået de dømmer, og mange er usedvanlig dyktige. Some things never change…

Jeg har stor sans for Kelvin Woods og det arbeidet han har lagt ned i Ammerud. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere med seriegullet.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det må være fantastisk morsomt å coache et lag som Centrum. Hvis du får spillerne til å dele ballen konsekvent, vil den alltid havne i hendene på en scoringstrussel. Egentlig ingen svake ledd i den kjeden. I hvert fall på papiret.

Men det eneste papiret som betyr noe nå er hvilken farge det har etter kampslutt. Når er ikke gult veldig kult. Det er rosa som gjelder.

Og selv om dette er kamper der 1 møter 8, 2 møter 7 osv., forteller de innbyrdes oppgjørene at dette blir jevnt. «Best av 1» er nådeløst.

Ammerud og Asker har vunnet en kamp hver. Det har også Frøya og Tromsø, samt Bærum og Centrum. Gimle har slått Kongsberg to ganger, men det behøver ikke bety stort. Jeg har aldri hatt særlig tro på hjemmebanefordelen i basketball, men for en gangs skyld er jeg villig til å gjøre tre unntak. Apalløkka er kort og godt et bra spillested som neppe gir hjemmelaget noen stor gevinst. Derimot er Frøyas hjemmebane såpass spesiell at det er et poeng. Publikum og trøkk i Kongsberg er ganske unikt og i Maridalsveien har nok Mathallen større kvaliteter enn Vulkanhallen.

Jeg gidder ikke en gang prøve på tips, men tror de viktigste aktørene blir disse:

Marco Sanders for Ammerud og Loo Djo Yele for Asker. Hvem vinner den tvekampen?

Brent Hackman for Frøya og Kenneth Webb for Tromsø. Hvem er smartest?

Det ville være dumt å utelate Stian Mjøs fra en nøkkelrolle for Bærum og for Centrum handler det for meg om Anders Stien. En Stian uten flyt betyr problemer for Bærum, en Anders med feil fokus er problematisk for Centrum.

Magne Fivelstad for Gimle og hvem som helst annet enn amerikanerne for Kongsberg. Magne er den desidert beste returtagerne i det oppgjøret, mens amerikanerne kommer til å gjøre sitt. Men de vinner ikke kampen alene.

Uansett, det er grunn til å glede seg. Her er ingenting gitt, det er ingen klare favoritter og det er ingen gitte tapere.

Enjoy!


av Legg igjen en kommentar

Spillere å glede seg til

Jeg har vært borti en del spillere den tiden jeg har coachet klubblag og landslag. Og det har alltid vært en glede å følge spillere på andre lag enn det laget jeg selv har hatt ansvaret for. Ansvaret for ulike landslag har gitt meg en unik mulighet til å bli kjent med fine folk på tvers av klubbtilhørighet. Dermed har det nesten alltid vært en spiller å heie på når jeg ser BLNO-kamper. Her er noen:

Ahmed Diomande, Ammerud
Det er lenge siden jeg hadde med Ahmed å gjøre, men han var en del av laget jeg hadde ansvaret for i 2008/2009. Han var kanskje en av de smootheste spillerne jeg har hatt med å gjøre, både på og utenfor banen. Han hevet aldri stemmen, sannsynligvis alt for anonym, og han var bare umerkelig til stede med sine usedvanlig slicke moves. En en-mot-en-spiller som var umulig å få tak på for forsvaret. Ahmeds eget forsvar var nok en annen historie og litt for snilt. Blir spennende å se om det er mer å hente der.

Espen Stien, Asker
Det er nok ikke alle som vet at Espen har spilt for Bærum, i hvert fall nesten. Han var en av spillerne på 3B BASKET som var et samarbeid mellom EB85, Bærums Verk og Asker. Derfor vet jeg mye om Espen, og derfor vet jeg at det er mye å like og mye å hate. Espen er sannsynligvis verdens hyggeligste kar utenfor banen; i hvert fall er han på pallen. Men så fort han får på seg basketsko og gul drakt er det en annen sak. Da kan det virke som han ikke bare spiller ”out of this world”, men faktisk befinner seg i sin helt egen verden. Espen har en uhyre velutviklet rettferdighetssans og reagerer sterkt på det han mener er urett. Og det kan være ganske mye. Men de siste par sesongene har jeg sett en slags «Espen light», noe som er lettere å like. Og Espen har i hvert fall kvaliteter som gjør at Asker kan nå langt også år, robust og sterk men likevel med teknikk og skudd fra alle distanser.

Stian Mjøs, Bærum
Jeg klarer ikke helt å bli lei av Stian. Han er kort og godt alt for hyggelig og alt for bra til å si eller mene noe negativt om. Når han nå går løs på enda en sesong for Bærum vet jeg vel at han gjerne skulle sett dette annerledes. Han skulle veldig gjerne hatt med seg flere rutinerte spillere, han skulle nok helst sett Harald Frey som lagkamerat enda en sesong. Og kjenner jeg ham rett skulle han nok gjerne sett Mathias Eckhoff som en del av prosjektet. Men Stian er noe så sjelden som en prima kar med godt utviklede sosiale antenner. Aldri et vondt ord om noen. Sist gang jeg hørte ham si noe ufordelaktig om noen var det om kjæresten som hadde vært så dum å kjøpe nye lave sko til ham (som førte til at han tråkket over..). For meg var det et pluss: Han har kommet til meg for å få ankelen teipet mange ganger nå. Jeg vet ikke om det finnes bedre skyttere i Norge, og jeg vet ikke om det finnes guarder man heller vil ha på et lag.

Sindre Jensen, Centrum
Snodig valg? Egentlig ikke. Sindre er et stort talent på mer enn én måte. Han var en fryd å ha på det siste landslaget jeg fikk lov å håndtere. Han var stor inside, men overrasket med å trekke opp 3’ere med aller største selvfølgelighet, i landskamp! Det ga meg enda flere grå hår, men han traff jo! Som mange andre store spillere har han et silkemykt vesen, og trenger helt sikkert litt mer selvtillit og råskap for å etablere seg på dette nivået. 2015/16-sesongen er din sjanse, Sindre! Grip den! Vær et råskinn på banen, så kan du heller være Sindre utenfor.

Trygve Tvethaug, Eidsvoll
Jeg kjenner ikke Trygve. Slett ikke. Men jeg husker ham som en innmari solid spiller for Skjetten på den tiden EB85 og Sandvika fightet med dem. Han var irriterede god. Trygve fremsto som en slags basketballens svar på Drago (Dolph Lundgren) fra Rocky-filmene. Iskald og tøff. Han har slitt med skader lenge, og det skal bli en fornøyelse å se ham i aksjon igjen hvis han er kvitt problemene. Har stor sans for folk som kjemper seg tilbake igjen. Det krever guts!

Andrija Blatancic, Frøya
Jeg er virkelig ikke sikker på hva jeg kan vente meg Andrija. Vi fikk gleden (?) av hverandre på landslaget og den gangen var jeg helt sikker på at han er et enestående guard-talent: Størrelse, skills, overblikk. Men så har jeg også sett ham søle bort mange kamper på det jeg selv mener er trash. Men hvis han under Brents ledelse finner tilbake til de virkelig gode kvalitetene tror jeg det kan bli en kul sesong for ham i Frøya. Han har alle kvalitetene, der inne et sted.

Calix Black Ndiaye, Fyllingen
Jeg måtte gni meg litt i øynene da jeg så navnet hans på lagoppstillingen. Han begynner jo å trekke på årene. Så kom jeg til å tenke på Roger Federer som fortsatt holder det gående; ganske overbevisende også. De er jevngamle, de er begge relativt selvsikre, de liker at klærne ser bra ut. Jeg har kjent Calix lenge, og jeg har lært å sette pris på hans profesjonalitet. Han gikk en hard skole under David Swan tidlig på 2000-tallet, og har nok tatt med seg litt av det han lærte den gangen videre. Hvis kroppen holder er han smart nok og god nok til å være viktig. Blir spennende!

Mikkel Kolstad, Gimle
Det ville vært for enkelt å skrive om Daniel, men selvfølgelig er det morsomt at han er tilbake i BLNO. Men jeg velger meg Mikkel Kolstad: Jeg kommer fortsatt ikke helt over at jeg kappet ham fra det første landslaget han prøvde seg på. Jeg angrer nok litt, men ikke veldig mye. For Mikkel kom tilbake og leverte en turnering det står respekt av. Han er kanskje noe av det mest teknisk fullkomne jeg har vært borti, og jeg tror fortsatt på at hans sirkushobby har mye av æren for det. Nesten naturlig tvehendt; det er ikke helt vanlig. Og det er i hvert fall grunnen til at spillerne på mitt eget 02-lag har kjøpt sjongleringsballer, og at det er en del av læringen for mine gutter. Mikkel er kvalitet, tvers gjennom og jeg håper virkelig han får en skadefri sesong med masse ansvar.,

Øivind Lundestad, Kongsberg Miners
Øivind har vært en av mine favoritter i mange, mange år. Både han og jeg husker det første møtet, på en U16-landslagssamling, og vi huske det nok veldig godt: Denne tandre lille spurven fra Kongsberg som så vidt hadde kommet ut av redet. Men med et åpenbart talent.  Derfra og frem til nå har vi snakket mye sammen, vi har operert sammen på klubblag og landslag. Det var ikke overraskende at han var den som fikset sin egen fremtid i USA. Helt uten hjelp. Bare Øivind. Imponerende. Han har vært gjennom kneskader og operasjoner, og han har kommet tilbake. Og han har sannsynligvis mesteparten av æren for at Miners er en forgangsklubb på sosiale medier. En helt naturlig og uanstrengt skytter som kan pepre 3ere som ingen annen.

William Lybæk, Nidaros
Energibomben fra Trondheim er tilbake; dette fyrverkeriet av følelser, prate-uten-å-tenke og eksplosivitet på banen. William holder ingenting tilbake og øser ut av seg selv til den som vil/orker å høre på. Da han forlot Norge hadde han et utvilsomt talent; er det sånne man kaller en uslepen diamant? William er atletisk som få, og jeg gleder meg til å se hva han er blitt.

Henrik Lange, Tromsø
Jeg har nok egentlig ingen favoritter på Tromsø. Vi har liksom aldri klart å bonde helt. Kanskje er det fordi Bærum har snytt Tromsø for suksess såpass mange ganger? Men Henrik er i hvert fall en kar jeg synes det morsomt å følge. Han har fått tillit de siste sesongene og har forvaltet den vel. Tidligere var disse gutta et lokalt alibi som ble kastet innpå når kampene var tapt eller vunnet. Nå er det ikke sånn lenger; de er en del av regnestykket. I tillegg er Henrik en likandes kar.


av 1 kommentar

Tre «game changere»

Ikke før om to uker vet vi eksakt hvordan de siste par månedene i BLNO kommer til å forløpe.  15.desember fristen for å klarere eventuelt nye spllere for resten av sesongen, og det vil ikke overraske noen om det popper opp en utlending eller en ny nordmann hist og her. 

3 nye

Bildene er som vanlig tatt av Norges beste basketball-fotograf, Espen Hildrup

Bare i løpet av de siste 14 dagene har tre spillere presentert seg som «game changere», og plutselig er Asker med i tetkampen selv om det er lang vei fram.  Bærum fikk en særdeles nyttig forsterkning, mens Frøya igjen er å regne med (som om de noen gang har vært utenfor loopen…).

Jeg anerikke hvilke klubber som har hvilke kontakter eller forhandlinger gående, men all erfaring tilsier at noen kan finne på å tenke at det er nå tiden er moden for en nyttig forsterkning.  Det vet jeg jo godt selv ettersom vi i Bærum i fjor følte behovet for mer inside power, og både Vincent Hamilton og Dag Christensen var navn vi lekte med.  Vincent Hamilton hadde nok lyst, men takket omsider nei mens også utsiktene til å få Dag på laget gikk opp i røyk. Og jeg tør vel fortsatt påstå at forrige sesongs lag hadde gått hele veien med Donald Oatis, eller med en tilsvarende kapasitet.

Det er uinteressant å snakke om hva som kunne vært eller hva vi kunne klart, men poenget er snarere at én spiller kan gjøre hele forskjellen. At Loo Djo Yele har fått varme følelser for en norsk jente er neppe noen fjær i hatten for Axel Langaker & co., men at de har fått ham til å satse med Asker er det grunn til å respektere.  Uten Loo (vet ikke hvor mange navn som egentlig er fornavnet, men tar sjansen på Loo), og selv med Magnus Midtvedt tilbake, hadde veien til Final Four blitt uoverstigelig lang.  Nå er det definitivt med helt inn, og gårsdagens tapt for Bærum var bittert og surt, men egentlig bare en bekreftelse på at de er gode.  For alt jeg vet var det Norges to beste lag som møttes akkurat i går (jada, jada – jeg hører allerede ramaskrikene fra Tromsø og Centrum).

Bærum med og uten Stian Mjøs må nødvendigvis bli som natt og dag.  Det kan innvendes at hvis det var noe Bærum ikke trengte, så var det enda en guard, men vis meg gjerne den coachen som mener at han ikke har bruk for Stian Mjøs. Så vidt jeg skjønner hadde han ikke nødvendigvis noen fantomkamp i går, men da det var viktig, danset han mellom gule markører til de to siste poengene.

Og når Peter Bullock plutselig dukker opp som troll av eske i Bergen blir Frøya plutselig bunnsolide.  Disse tre kommer til å bety mye for hvilken vei vinden blåser i januar og februar.

Og vi venter på flere:  Hvor er det blitt av Milah Kombat?  Det er sikkert noen som vet noe jeg burde visst, men jeg savner ham for Centrum.  Det gjør kanskje de også.  Har Brent Hackman noen ess i ermet? Kenneth Webb skal ha kred for at han har klart å involvere og utvikle ungt talent selv om det har vært en dyd av nødvendighet, men når det nærmer seg sluttspilltider og oppgjør om seriegull og sluttspillplass, kan det plutselig bli noe helt annet.  Jeg forventer vel ikke akkurat at han børster støvet av Ørjan Hansen; vi får se om han står løpet med laget han har. Dert bør egentlig holde, men det har vi jo sagt de siste fire-fem årene om Tromsø.

Kelvin Woods spådde før seriestart at Ammerud kom til å ende som nummer 7.  Jeg nektet å tro ham, og mente Ammerud burde være med i toppen.  Jeg tviler på om Kelvin henter inn forsterkninger; han har jo uttalt at dette er et prosjekt som skal få utvikle seg over tid.  Et lag for fremtiden.

En titt på tabellen nå forteller faktisk at det er Bærum som ligger aller best an, men uroen omkring Mathias Eckhoffs flørt med Jämtland bør i så fall legges dødt så snart som mulig.  Det viktigste er uansett ikke å se på antall poeng, men antall tap.  Men for å hegne om et flott utgangspunkt har Bærum neppe råd til å avgi mer enn to poeng i Bergen kommende helg.

Mitt tips må bli Centrum, Tromsø, Frøya og Bærum til Final Four.


av 1 kommentar

USA-flukten fra BLNO (og KL)

Den norske basketball-eliten er ikke stor.  Med 7 lag i BLNO og 6 lag i henholdsvis Kvinneligaen og 1. divisjon menn har antall lag og spillere krympet til et slags eksistensminimum; med færre lag hadde det raknet, og mange mener fortsatt de 12 lagene i BLNO og 1. divisjon burde spilt i samme serie.  

Øivind «hangin’ out». Spurv i tranedans, eller noe sånt

Selv om mange norske spillere velger å forfølge både basketballkarriere og utdannelse her hjemme, er det et tankekors at spillerne som for tiden oppholder seg i USA kunne vunnet både BLNO og KL.

Det er mange og gode grunner til å velge USA etter videregående.  Med to sønner i USA «as we speak» kjenner jeg argumentene godt nok. Det viktigste snakker vi kanskje minst om: De vokser som mennesker, de blir selvstendige individer på en helt annen måte enn de kunne blitt hjemme der foreldre jobber for harde livet med å sy puter under armene på dem.  Gratis utdannelse er heller ikke å kimse ad, og for de seriøse er det et godt videreutdanningsløp.

Men det er heller ikke til å stikke under en stol at basketballen teller enda mer for de fleste.  Utsiktene til et helt annet og mer profesjonelt treningsregime, flere assistant coacher og managere enn vi har spillere i stallen i Norge, en ramme rundt kampene som får deg til å fryse på ryggen, et samfunn som elsker idrett og alt det fører med seg, sjansen til å få en bekreftelse på at arbeidet du har lagt ned over mange år har vært verdt det.

I det hele tatt – argumentene for å stikke fra Norge er altfor mange og fristende til at man klarer å stå imot. Og jeg unner alle opplevelsene selv om det også er mange eksempler på at det slett ikke ble så stas som man hadde trodd.  Og selv om vi fortsatt snakker om Torgeir Bryns vikariat i Los Angeles Clippers, er det nok lite trolig at vi får se neste nordmann i NBA med det første.

Niko har et godt grep om det meste på Pepperdine.

Og hvis vi tar en titt på listen over norske spillere i USA, er det lett å se at BLNO er blitt tappet for mange enestående gode spillere; de fleste blir i USA i fire år og er tapt for norsk basketball, i hvert fall i de fire årene de er i USA. Verre er det kanskje at erfaringen tilsier at de neppe vender tilbake heller:  Kanskje finner de seg en kjæreste, kanskje flytter de til USA, kanskje har de kort og godt fått nok av basketball etter fire år med doble treningsøkter og grytidlige løpetreninger, kanskje kommer de hjem til en god jobb og en helt annnen livssituasjon.

Faktum er uansett at BLNO tappes for spillerne som kunne gitt ligaen en boost. Det hjelper ikke særlig at enkelte klubber gir spillerne sine et skremmebilde av hvor vanskelig det er å komme seg til USA om du spiller BLNO; det er faktisk feil, men sikkert et smart argument om du ønsker å unngå at talenter blir plukket opp av BLNO-klubber.

Ja, jeg hadde elsket å se dem for hvert sitt lag her hjemme. Karamo (Jawara), Stian Emil (Berg), Fredrik (Bøhn), Øivind (Lundestad), Henry (McCarthy og Magnus (Lunde Engen) spilte sammen på 91-landslaget, og burde fightet knallhardt for henholdsvis Frøya, Bærum, Asker og Kongsberg i BLNO.

Aksel og Stian – samme på NIU i fjor; i år har de skilt lag men følger hverandres karriere med argusøyne.

Det finnes altså massevis av gode grunner for å emigrere til USA, og her er flere – dessverre:  Spillerne opplever ikke BLNO som et godt nok alternativ.  Det er ikke seriøst nok, treningene er ikke mange nok og gode nok, det er for få kamper, det er slett ikke arrangementer som får deg til å fryse på ryggen – men kanskje fryser du fordi vaktmesteren ikke har skrudd på varmen i hallen…

Dette er et problem, og kommer til å forbli et problem om vi ikke tar tak.  Om vi ikke søker å utvikle BLNO i en retning som gjør at flere opplever det som et godt alternativ.  Om vi ikke sørger for at disse gutta ønsker å komme hjem for å vise skills i BLNO etter college-karrieren.

Jeg sier at USA-spillerne kunne vunnet BLNO, og det står jeg fast ved – kanskje det kunne blitt to lag som møttes i en finale..?  Og ganske særlig hvis vi inkluderer disse tre som ikke spiller college:  Daniel Berg og Magnus Midtvedt oppholder seg i USA uten å spille, mens Stian Mjøs har har valgt dansk eliteserie.

 

Her er gutter i USA

Magne har god tid til strandliv; han har måttet sone en hel sesong + 7 kamper karantene før han får spille for Barry.

Daniel Berg og Magnus Midtvedt, for tiden i USA

Stian Mjøs, i Danmark

Stian Emil Berg, Nova Southeastern University

Torgrim Sommerfeldt, Manhattan College

Aksel Bolin, Northern Illinois University

Magnus Lunde Engen, Palm Beach State College

Øivind Lundestad, Point Loma Nazarene University

Karamo Jawara,  North Carolina Central University

Nico Østbye, Barry University (etter jul)

Niko Skouen, – Pepperdine University

Ali Ouakkaha, Karl Otabor, Arne Ingebrigtsen, Cuesta College

Det er ikke lenge siden Fredrik fikk hetta bare ved tanken på å flytte hjemmefra; her går det helt greit ser det ut til.

Fredrik Bøhn – Ohlone College

Magne Fivelstad og Bouna Ndiaye, Barry University

Henry McCarthy – Ohlone College

Per Magnus Muren – California Lutheran University

Her er jenter i USA

Sigrid Skorpen – Long Beach University

Emilie Grønås – Cowley College

Jorunn Mathiessen – Saint Marys university

Ingvild Skorpen – Hawaii Pacific University

Hege Jeanette Blikra – California State

Karamo har vokst på alle mulige måter, og var en helt sentral spiller for Frøya da han forsvant til amerikansk basket.

Josephine Traberg – IMG Academy

Weronica Green – IMG Academy

Maren Austgulen – University of Idaho

(Jeg skriver klokelig ikke så mye om jentene som jwg dessverre ikke kan nok om)

Og om du lurer på om de blir satt pris på..?  Kanskje i varierende grad, og selvfølgelig er det slik at amerikanere smører ganske tjukt på, men her er i hvert fall noe fra lagene hjemmesider:

Om Øivind Lundestad:

Lundestad is another newcomer that is expected to provide depth at the wing for the Sea Lions. He is well tested in overseas play after being a four-year member of the national team. Coach Carr quote: «Oivind is in the same mold as Hayden. He can do a lot of things to help you win, and he is very willing to do those things.»

Om Torgrim Sommerfeldt:

Norwegian sophomore Torgrim Sommerfeldt can give the Jaspers a new dimension if healthy. The rangy shooter from Drammen missed the entire 2010-11 due to injury, but has rehabbed his way back to be an option off the Manhattan bench. Sommerfeldt was a member of Norway’s National Team with experience playing on the under-16, under-18 and under-20 squads.

Om Karamo Jawara:

“K.J.” showed a lot of promise in his first season behind two seniors and should have ample opportunity in his second year at NCCU to show off his skill set to the Eagle nation.

Om Niko Skouen:

Two wing players include junior guard Nikolas Skouen (Bergen, Norway/Pratt CC) and freshman guard Atif Russell (Katy, Texas/Seven Lakes HS). Skouen made a team-high 33 three-pointers last season, his first at Pepperdine, and that’s a figure that Wilson believes will increase now that Skouen has a full year under his belt.

Om Magne Fivelstad:

Solid player with few flaws … Can defend any position on the floor … Great in transistion … Consistent free throw shooter … Has a great work ethic … Plays hard … Brings in international experience … Great basketball IQ.

Om Stian Emil Berg:

Stian reminds me a lot of Rhys Martin, who played two years for us and was probably the best point guard we’ve had since I’ve been here,” says Tuell. “He’s quick, penetrates and passes extremely well and makes a lot of plays for his teammates. He is also a very good 3-point shooter. He has quick feet and a high basketball IQ, in part because his father is a coach in Norway. He gives us a solid point guard who can play just as easily off the ball.”

P.S. I morgen skriver jeg litt om hvordan noen av dem  har det i USA.  Jeg har snakket med fire av dem og fått noen inntrykk du sikkert kan ha moro av å lese.