pauliord

Gud og hvermann

Legg igjen en kommentar

Jeg har hatt en selvpålagt pause fra blogging. Det unner jeg andre også. For eksempel «Coach Alm» som ofte begår de snurrigste blogginnlegg. Her forleden klarte han å irritere seg over at Steph Curry tilsynelatende takker Gud for ferdighetene som skytter.

Jeg tror de fleste er enige i at Curry er en gudbenådet skytter. Men at NBAs heiteste spiller akkurat nå skulle finne på å sende varme tanker til en eller annen han har et godt forhold til «upstairs» – se, det ble drøy kost for coach Alm. Jeg har selv et greit forhold til min Gud, og det har nok hendt at jeg har bedt en stille bønn inni meg før kamper. Men heldigvis har Han ikke hørt på, og man får bare anta at Gud har viktigere ting å tenke på enn en tilfeldig basketballkamp.

Men altså: Det har sine opplagte fordeler å sitte musestille og se andre gjøre greiene sine. Det er i det hele tatt fint å slippe skjeve blikk fra folk som føler seg tråkket på av det jeg har skrevet. Derfor har det vært en bra øvelse å være borte fra tastaturet, og delvis borte fra BLNO en periode. Men nå er det tid for sluttspill, og seriekampene som ikke alltid synes like viktige, blir nå plutselig vinn-eller-forsvinn.

Gjennom en lang sesong har jeg sett Kongsberg som et friskt pust i ligaen med ideer og gjennomføringsevne som minner om pionértiden i BLNO. Da klubbene forsøkte å overgå hverandre i innfall og utfall.

Jeg har sett Eidsvoll som med dugnadsånd og en solid porsjon selvinnsikt har forsøkt det samme, i den andre enden av tabellen. Cred til Chriss Brohaug og gjengen for en sesong preget av pågangsmot og ukuelig optimisme.

Jeg har sett to spillere score 92 poeng i en og samme kamp; et ganske unikt mesterstykke, men for Bærum var det vel så mye et svakhetstegn. Noen kamper senere var det Espen Stien som hadde en avtale med sin Gud som må ha vært både gul og kul: 50 poeng er mye..!

Jeg har sett Andrija Blatancic få ut sitt potensiale. Det er ikke SÅ mange år siden jeg hadde ham på et landslag. Og jeg har heldigvis fått med meg at Mikkel Kolstad er blitt en klassespiller.

Jeg har registrert at Tromsø enda en gang lever opp til forventningene – det betyr altså at de underpresterer når det drar seg til. Jeg så dem mot Bærum søndag, og det var ikke noe vakkert skue. Det var ikke Bærum heller, for den saks skyld.

Jeg har sett dommere på alle nivåer og i alle fasonger. Noen er triggerhappy. Noen skjønner ikke helt basketball på det nivået de dømmer, og mange er usedvanlig dyktige. Some things never change…

Jeg har stor sans for Kelvin Woods og det arbeidet han har lagt ned i Ammerud. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere med seriegullet.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det må være fantastisk morsomt å coache et lag som Centrum. Hvis du får spillerne til å dele ballen konsekvent, vil den alltid havne i hendene på en scoringstrussel. Egentlig ingen svake ledd i den kjeden. I hvert fall på papiret.

Men det eneste papiret som betyr noe nå er hvilken farge det har etter kampslutt. Når er ikke gult veldig kult. Det er rosa som gjelder.

Og selv om dette er kamper der 1 møter 8, 2 møter 7 osv., forteller de innbyrdes oppgjørene at dette blir jevnt. «Best av 1» er nådeløst.

Ammerud og Asker har vunnet en kamp hver. Det har også Frøya og Tromsø, samt Bærum og Centrum. Gimle har slått Kongsberg to ganger, men det behøver ikke bety stort. Jeg har aldri hatt særlig tro på hjemmebanefordelen i basketball, men for en gangs skyld er jeg villig til å gjøre tre unntak. Apalløkka er kort og godt et bra spillested som neppe gir hjemmelaget noen stor gevinst. Derimot er Frøyas hjemmebane såpass spesiell at det er et poeng. Publikum og trøkk i Kongsberg er ganske unikt og i Maridalsveien har nok Mathallen større kvaliteter enn Vulkanhallen.

Jeg gidder ikke en gang prøve på tips, men tror de viktigste aktørene blir disse:

Marco Sanders for Ammerud og Loo Djo Yele for Asker. Hvem vinner den tvekampen?

Brent Hackman for Frøya og Kenneth Webb for Tromsø. Hvem er smartest?

Det ville være dumt å utelate Stian Mjøs fra en nøkkelrolle for Bærum og for Centrum handler det for meg om Anders Stien. En Stian uten flyt betyr problemer for Bærum, en Anders med feil fokus er problematisk for Centrum.

Magne Fivelstad for Gimle og hvem som helst annet enn amerikanerne for Kongsberg. Magne er den desidert beste returtagerne i det oppgjøret, mens amerikanerne kommer til å gjøre sitt. Men de vinner ikke kampen alene.

Uansett, det er grunn til å glede seg. Her er ingenting gitt, det er ingen klare favoritter og det er ingen gitte tapere.

Enjoy!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s