pauliord

Stikkordarkiv: Magne Fivelstad


av Legg igjen en kommentar

Summen er konstant

Lastenes sum er konstant, er det noe som heter. Det betyr vel i realiteten at ingen er tvers gjennom prektige, og ingen er bare møkkafolk. Og folk som verken røyker eller drikker, har sikkert andre laster. 

Som coach har jeg ikke tenkt så mye over summen av laster, men snarere på summen av ferdigheter. Det ser nemlig ut som summen av skills også er konstant. Jeg tar meg i å tenke at Gud må være sosialdemokrat siden alle skal med, alle skal få – og gjerne nokså likt fordelt.
Spillere med fantastiske offensive kvaliteter er ofte svake defensivt, og vice versa. De beste ballbehandlerne passer bedre på sirkus enn i tøffe 1-mot-1 situasjoner. De beste returtagerene er kanskje blottet for avslutningskvaliteter. 
Sånne ting.
På sosiale medier leker man seg med å plukke kvaliteter for å bygge sin perfekte basketballspiller. Det ligger mange forslag der ute. Her er ett:

Perfect player
Handles: J. Williams
Go to: MJ
Mid range: MJ
Lay up game: MJ
3pt stroke: Curry
Post move: MJ
Clutch: MJ
Passing: Nash
Blocks: Dikembe
Rebounding: Rodman
1v1 defense: KG
1v1 offense: Harden
Steals: MJ
Strength: Shaq
Swag: Bird

LB1986

Larry Bird hadde ett og annet å melde både på og utenfor banen, men sjelden så kontant som her.

 

 

Du har sikkert dine egne meninger, men en tilsvarende øvelse for norske spillere kan se slik ut:

Handles: Harald Frey
Go to: Ognjen Nisavic
Mid range: Harald Sommerfeldt
Lay up game: Pål Vik
3pt stroke: Stian Mjøs/Harald Frey
Post move: Torbjørn Fritzen
Clutch: Ståle Frey
Passing: Lars Espe
Blocks: Donald Oatis
Rebounding: Sjur D. Berg
1v1 defending: Eric Gilchrese
1v1 offense: Stian E. Berg
Steals: Eric Gilchrese
Strength: Torgeir Bryn 
Swag: Pål Vik

negativer432

Ståle Frey – best da det var viktig..?

En lek med navn – både gårsdagens og dagens, javel, men likevel en slags anerkjennelse av at de beste spillerne har ulike kvaliteter, og at de sjelden har alt i en pakke.
Som coach i en årrekke har det alltid vært interessant å se kolleger i aksjon.  Å se filosofier omsatt i praksis, se coachene på gulvet i ulike situasjoner – de fleste er flinke i medgang, ikke alle er geniale i motgang. Det er spennende de få gangene jeg har fått anledning til å følge andre coachers treninger i utlandet og her hjemme. Det er alltid noe å plukke opp.

Om jeg skulle plukke kvaliteter til en «perfect coach» kunne det blitt noe sånt som dette:

70985043_10220328839392126_7746628200200929280_o

Per Tøien, tryggheten selv på benken i flere tiår.

POSITIVITET: Jeg skulle gjerne hatt litt av Per Tøiens inkluderende positivitet – den åpenheten som gjorde det enkelt da jeg for mange år siden søkte råd om taktikk og treningsmetodikk.

X OG O: En liten porsjon av Mathias Eckhoffs x’er og o’er hadde sikkert vært fint, men den måtte være liten. Akkurat nå er jeg opptatt av å skape spilleforståelse uavhengig av fasit på et taktikkbrett. Sånn har det vært i flere år nå, og gledelig nok kommer resultatene.  

DETALJER: Rob Fodor er fortsatt skytecoach for Miami Heat. De som har opplevd ham i Norge vet at han er helt usedvanlig dyktig med detaljer. Og tålmodig. Coaching og trening handler om tålmodighet nok til å fokusere på detaljer.

NYSGJERRIGHET: Johan Salkjelviks døde for snart to år siden. Han var nok en av dem jeg diskuterte basketball med oftest selv om han bodde i Bergen og jeg i Oslo. Hadde jeg vært like nysgjerrig som Joen hadde jeg vært basketballklok:  Jeg takket ja til å overta litteratur og filmer han hadde etterlatt seg. Lite visste j da om at det dreide seg om flere kasser stappfulle med litteratur, DVDer og VHS-kassetter.

SINNSRO & FOKUS: Når jeg skriver dette, har Boston Celtics og Brad Stevens startet NBA-sesongen aldeles strålende.  Og jeg har alltid vært fascinert av at en kar med utseende som en tenåring klarer å styre en samling sære egoer med millionlønninger.  Jeg har beundret hans taktiske geni og ikke minst hans helt enestående ro. De kunne jeg trengt litt av:

«I don’t want to lose a game because of my approach», sier han. Han hever sjelden stemmen, han står rolig med armene i kors og observerer. Han hever ikke stemmen og han blir ikke tydelig opprørt over dårlige dommeravgjørelser eller spillere som gjør feil.  Fokus er alltid på «the next play». 

SYSTEMATIKK: Robert Hoffs var trener i Nattland for mange, mange år siden. Han var tilskuer på så mange kamper han kunne, og satt alltid med små kartotekkort der han noterte spilleres styrker og svakheter.  Han hadde sannsynligvis Norges mest komplette kartotek over spillere. Imponerende!

San Antonio Spurs v Golden State Warriors

Gregg Popovitch er kjent for et strålende forhold til spillerne sine, og et ikke fullt så strålende forhold til journalister.

MENNESKENE: Gregg Popovitch har mange kvaliteter verdt å dvele ved. Men for meg har hans engasjement for hver enkelt spiller og apparatet rundt laget vært en tankevekker. «Pop» er opptatt av alt og alle selv om han for mange kan fremstå som en gammel grinebiter.  Hans «pressekonferanser» er berømt og beryktet… Yahoo Sports skriver om ham:
«Coach Popovich has this rare ability to combine his demanding nature with the most sincere care for everyone within the organization. Players, management, coaches, doctors, physiotherapists – he cares about all of them. And that makes everyone proud to be a part of the organization.»

ENGASJEMENT: Da Golden State vant sin første tittel med Steve Kerr husker jeg et par glimt fra dokumentarfilmen som ble laget.  Og særlig dette – at noe av det første han gjorde var å hilse på, snakke med, være sammen med samtlige ansatte i organisasjonen – ikke den overfladiske varianten på et allmøte, men nærkontakt med hver enkelt. Og Steve Kerrs uredde og delvis samfunnskritiske engasjement er vel kjent og respektert. 

 


av Legg igjen en kommentar

De siste 4

Hvis Centrum henter hjem kongepokalen skulle det bare mangle.
Hvis Gimle går hele veien er det en fortjent vinner som har kommet sterkt i det stille.
Hvis Ammerud vinner er det en fortjent honnør til Kelvin Woods.
Hvis Tromsø stikker av med NM-tittelen er det jaggu på tide.

Sluttspillet i BLNO spilles som Final Four for siste gang. Turneringsformen har vært kritisert for å være for omtrentlig; at en lang sesong koker ned til én kamp, dagsform og tilfeldigheter. Kan hende er det riktig, men det gir i hvert fall kamper med nerve. Når coacher skal holde “motivational speeches” i garderoben, foran en kamp med dårlige odds, snakkes det ofte om at motstanderen vinner 9 av 10 kamper – men dette kan være den ene vi vinner…
Derfor er det ikke gitt at Centrum slår Gimle eller at Ammerud valser over Tromsø.

CENTRUM bør vinne fordi de har de beste spillerne i stallen. De bør klare dette fordi Inge Kristiansen har klart å skape samhørighet og mye moro i en gruppe som består av mange personligheter. De kan fort tape fordi noen spillere mener seg større enn laget – fordi enkeltspillere kan tilta seg ansvar de slett ikke burde. Når gode spillere klikker, er det en fryd å se på. Når coach klikker på gode spillere, skjønner du at noe er galt fatt.

GIMLE bør vinne fordi et nokså skadeskutt konsept på imponerende vis har reist seg med en fornuftig norsk trener og en dugnadsånd der de setter tæring etter næring. De kan fort tape fordi Magne Fivelstad ikke kan klare å ta absolutt alle returer som kommer av skytternes bom. En dårlig dag fra distanse betyr problemer.

AMMERUD tar en fortjent NM-tittel fordi de har en hel liten hær av fotrappe, smarte og rutinerte spillere. De vinner fordi Thomas Vangen kan radere ut hvem som helst, fordi de er på deg i forsvar hele tiden og fordi Ron Timus plutselig har fått avlastningen som gjør at han ikke behøver å pælme av gårde feberskudd i tide og utide. Men hvis dommerne legger listen lavt i bedømmingen av kroppskontakt kan det fort bli en annen skål.

TROMSØ har ventet så lenge på dette at det nesten begynne å bli komisk. Det skjønner spillerne alt for godt, og nettopp derfor kommer de til å spille med hjertet utenpå drakten, og vel så det. De har jo selv sørget for å luke bort ugresset  i stallen, og manglende dybde kan fort bli problematisk. Ingen blir overrasket om Tromsø ryker ut, men for første gang synes jeg kanskje de fortjener en finalebillett i hvert fall.

DOMMERNE kan jo med fordel snakke litt om hva dette betyr for spillere og coacher. De kan prate litt om emosjoner, om nødvendigheten av at spillere får lov til å blåse ut noen sekunder – før dommerne blåser ut lyset for spillerne. Det er alltid spennende med T’er, og straffer og bibeholdte baller, men det er enda morsommere å se 10 spillere gjøre opp seg imellom.

Vi sees vel i Rykkinnhallen..!?!

 

 


av Legg igjen en kommentar

Gud og hvermann

Jeg har hatt en selvpålagt pause fra blogging. Det unner jeg andre også. For eksempel «Coach Alm» som ofte begår de snurrigste blogginnlegg. Her forleden klarte han å irritere seg over at Steph Curry tilsynelatende takker Gud for ferdighetene som skytter.

Jeg tror de fleste er enige i at Curry er en gudbenådet skytter. Men at NBAs heiteste spiller akkurat nå skulle finne på å sende varme tanker til en eller annen han har et godt forhold til «upstairs» – se, det ble drøy kost for coach Alm. Jeg har selv et greit forhold til min Gud, og det har nok hendt at jeg har bedt en stille bønn inni meg før kamper. Men heldigvis har Han ikke hørt på, og man får bare anta at Gud har viktigere ting å tenke på enn en tilfeldig basketballkamp.

Men altså: Det har sine opplagte fordeler å sitte musestille og se andre gjøre greiene sine. Det er i det hele tatt fint å slippe skjeve blikk fra folk som føler seg tråkket på av det jeg har skrevet. Derfor har det vært en bra øvelse å være borte fra tastaturet, og delvis borte fra BLNO en periode. Men nå er det tid for sluttspill, og seriekampene som ikke alltid synes like viktige, blir nå plutselig vinn-eller-forsvinn.

Gjennom en lang sesong har jeg sett Kongsberg som et friskt pust i ligaen med ideer og gjennomføringsevne som minner om pionértiden i BLNO. Da klubbene forsøkte å overgå hverandre i innfall og utfall.

Jeg har sett Eidsvoll som med dugnadsånd og en solid porsjon selvinnsikt har forsøkt det samme, i den andre enden av tabellen. Cred til Chriss Brohaug og gjengen for en sesong preget av pågangsmot og ukuelig optimisme.

Jeg har sett to spillere score 92 poeng i en og samme kamp; et ganske unikt mesterstykke, men for Bærum var det vel så mye et svakhetstegn. Noen kamper senere var det Espen Stien som hadde en avtale med sin Gud som må ha vært både gul og kul: 50 poeng er mye..!

Jeg har sett Andrija Blatancic få ut sitt potensiale. Det er ikke SÅ mange år siden jeg hadde ham på et landslag. Og jeg har heldigvis fått med meg at Mikkel Kolstad er blitt en klassespiller.

Jeg har registrert at Tromsø enda en gang lever opp til forventningene – det betyr altså at de underpresterer når det drar seg til. Jeg så dem mot Bærum søndag, og det var ikke noe vakkert skue. Det var ikke Bærum heller, for den saks skyld.

Jeg har sett dommere på alle nivåer og i alle fasonger. Noen er triggerhappy. Noen skjønner ikke helt basketball på det nivået de dømmer, og mange er usedvanlig dyktige. Some things never change…

Jeg har stor sans for Kelvin Woods og det arbeidet han har lagt ned i Ammerud. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere med seriegullet.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det må være fantastisk morsomt å coache et lag som Centrum. Hvis du får spillerne til å dele ballen konsekvent, vil den alltid havne i hendene på en scoringstrussel. Egentlig ingen svake ledd i den kjeden. I hvert fall på papiret.

Men det eneste papiret som betyr noe nå er hvilken farge det har etter kampslutt. Når er ikke gult veldig kult. Det er rosa som gjelder.

Og selv om dette er kamper der 1 møter 8, 2 møter 7 osv., forteller de innbyrdes oppgjørene at dette blir jevnt. «Best av 1» er nådeløst.

Ammerud og Asker har vunnet en kamp hver. Det har også Frøya og Tromsø, samt Bærum og Centrum. Gimle har slått Kongsberg to ganger, men det behøver ikke bety stort. Jeg har aldri hatt særlig tro på hjemmebanefordelen i basketball, men for en gangs skyld er jeg villig til å gjøre tre unntak. Apalløkka er kort og godt et bra spillested som neppe gir hjemmelaget noen stor gevinst. Derimot er Frøyas hjemmebane såpass spesiell at det er et poeng. Publikum og trøkk i Kongsberg er ganske unikt og i Maridalsveien har nok Mathallen større kvaliteter enn Vulkanhallen.

Jeg gidder ikke en gang prøve på tips, men tror de viktigste aktørene blir disse:

Marco Sanders for Ammerud og Loo Djo Yele for Asker. Hvem vinner den tvekampen?

Brent Hackman for Frøya og Kenneth Webb for Tromsø. Hvem er smartest?

Det ville være dumt å utelate Stian Mjøs fra en nøkkelrolle for Bærum og for Centrum handler det for meg om Anders Stien. En Stian uten flyt betyr problemer for Bærum, en Anders med feil fokus er problematisk for Centrum.

Magne Fivelstad for Gimle og hvem som helst annet enn amerikanerne for Kongsberg. Magne er den desidert beste returtagerne i det oppgjøret, mens amerikanerne kommer til å gjøre sitt. Men de vinner ikke kampen alene.

Uansett, det er grunn til å glede seg. Her er ingenting gitt, det er ingen klare favoritter og det er ingen gitte tapere.

Enjoy!


av 1 kommentar

USA-flukten fra BLNO (og KL)

Den norske basketball-eliten er ikke stor.  Med 7 lag i BLNO og 6 lag i henholdsvis Kvinneligaen og 1. divisjon menn har antall lag og spillere krympet til et slags eksistensminimum; med færre lag hadde det raknet, og mange mener fortsatt de 12 lagene i BLNO og 1. divisjon burde spilt i samme serie.  

Øivind «hangin’ out». Spurv i tranedans, eller noe sånt

Selv om mange norske spillere velger å forfølge både basketballkarriere og utdannelse her hjemme, er det et tankekors at spillerne som for tiden oppholder seg i USA kunne vunnet både BLNO og KL.

Det er mange og gode grunner til å velge USA etter videregående.  Med to sønner i USA «as we speak» kjenner jeg argumentene godt nok. Det viktigste snakker vi kanskje minst om: De vokser som mennesker, de blir selvstendige individer på en helt annen måte enn de kunne blitt hjemme der foreldre jobber for harde livet med å sy puter under armene på dem.  Gratis utdannelse er heller ikke å kimse ad, og for de seriøse er det et godt videreutdanningsløp.

Men det er heller ikke til å stikke under en stol at basketballen teller enda mer for de fleste.  Utsiktene til et helt annet og mer profesjonelt treningsregime, flere assistant coacher og managere enn vi har spillere i stallen i Norge, en ramme rundt kampene som får deg til å fryse på ryggen, et samfunn som elsker idrett og alt det fører med seg, sjansen til å få en bekreftelse på at arbeidet du har lagt ned over mange år har vært verdt det.

I det hele tatt – argumentene for å stikke fra Norge er altfor mange og fristende til at man klarer å stå imot. Og jeg unner alle opplevelsene selv om det også er mange eksempler på at det slett ikke ble så stas som man hadde trodd.  Og selv om vi fortsatt snakker om Torgeir Bryns vikariat i Los Angeles Clippers, er det nok lite trolig at vi får se neste nordmann i NBA med det første.

Niko har et godt grep om det meste på Pepperdine.

Og hvis vi tar en titt på listen over norske spillere i USA, er det lett å se at BLNO er blitt tappet for mange enestående gode spillere; de fleste blir i USA i fire år og er tapt for norsk basketball, i hvert fall i de fire årene de er i USA. Verre er det kanskje at erfaringen tilsier at de neppe vender tilbake heller:  Kanskje finner de seg en kjæreste, kanskje flytter de til USA, kanskje har de kort og godt fått nok av basketball etter fire år med doble treningsøkter og grytidlige løpetreninger, kanskje kommer de hjem til en god jobb og en helt annnen livssituasjon.

Faktum er uansett at BLNO tappes for spillerne som kunne gitt ligaen en boost. Det hjelper ikke særlig at enkelte klubber gir spillerne sine et skremmebilde av hvor vanskelig det er å komme seg til USA om du spiller BLNO; det er faktisk feil, men sikkert et smart argument om du ønsker å unngå at talenter blir plukket opp av BLNO-klubber.

Ja, jeg hadde elsket å se dem for hvert sitt lag her hjemme. Karamo (Jawara), Stian Emil (Berg), Fredrik (Bøhn), Øivind (Lundestad), Henry (McCarthy og Magnus (Lunde Engen) spilte sammen på 91-landslaget, og burde fightet knallhardt for henholdsvis Frøya, Bærum, Asker og Kongsberg i BLNO.

Aksel og Stian – samme på NIU i fjor; i år har de skilt lag men følger hverandres karriere med argusøyne.

Det finnes altså massevis av gode grunner for å emigrere til USA, og her er flere – dessverre:  Spillerne opplever ikke BLNO som et godt nok alternativ.  Det er ikke seriøst nok, treningene er ikke mange nok og gode nok, det er for få kamper, det er slett ikke arrangementer som får deg til å fryse på ryggen – men kanskje fryser du fordi vaktmesteren ikke har skrudd på varmen i hallen…

Dette er et problem, og kommer til å forbli et problem om vi ikke tar tak.  Om vi ikke søker å utvikle BLNO i en retning som gjør at flere opplever det som et godt alternativ.  Om vi ikke sørger for at disse gutta ønsker å komme hjem for å vise skills i BLNO etter college-karrieren.

Jeg sier at USA-spillerne kunne vunnet BLNO, og det står jeg fast ved – kanskje det kunne blitt to lag som møttes i en finale..?  Og ganske særlig hvis vi inkluderer disse tre som ikke spiller college:  Daniel Berg og Magnus Midtvedt oppholder seg i USA uten å spille, mens Stian Mjøs har har valgt dansk eliteserie.

 

Her er gutter i USA

Magne har god tid til strandliv; han har måttet sone en hel sesong + 7 kamper karantene før han får spille for Barry.

Daniel Berg og Magnus Midtvedt, for tiden i USA

Stian Mjøs, i Danmark

Stian Emil Berg, Nova Southeastern University

Torgrim Sommerfeldt, Manhattan College

Aksel Bolin, Northern Illinois University

Magnus Lunde Engen, Palm Beach State College

Øivind Lundestad, Point Loma Nazarene University

Karamo Jawara,  North Carolina Central University

Nico Østbye, Barry University (etter jul)

Niko Skouen, – Pepperdine University

Ali Ouakkaha, Karl Otabor, Arne Ingebrigtsen, Cuesta College

Det er ikke lenge siden Fredrik fikk hetta bare ved tanken på å flytte hjemmefra; her går det helt greit ser det ut til.

Fredrik Bøhn – Ohlone College

Magne Fivelstad og Bouna Ndiaye, Barry University

Henry McCarthy – Ohlone College

Per Magnus Muren – California Lutheran University

Her er jenter i USA

Sigrid Skorpen – Long Beach University

Emilie Grønås – Cowley College

Jorunn Mathiessen – Saint Marys university

Ingvild Skorpen – Hawaii Pacific University

Hege Jeanette Blikra – California State

Karamo har vokst på alle mulige måter, og var en helt sentral spiller for Frøya da han forsvant til amerikansk basket.

Josephine Traberg – IMG Academy

Weronica Green – IMG Academy

Maren Austgulen – University of Idaho

(Jeg skriver klokelig ikke så mye om jentene som jwg dessverre ikke kan nok om)

Og om du lurer på om de blir satt pris på..?  Kanskje i varierende grad, og selvfølgelig er det slik at amerikanere smører ganske tjukt på, men her er i hvert fall noe fra lagene hjemmesider:

Om Øivind Lundestad:

Lundestad is another newcomer that is expected to provide depth at the wing for the Sea Lions. He is well tested in overseas play after being a four-year member of the national team. Coach Carr quote: «Oivind is in the same mold as Hayden. He can do a lot of things to help you win, and he is very willing to do those things.»

Om Torgrim Sommerfeldt:

Norwegian sophomore Torgrim Sommerfeldt can give the Jaspers a new dimension if healthy. The rangy shooter from Drammen missed the entire 2010-11 due to injury, but has rehabbed his way back to be an option off the Manhattan bench. Sommerfeldt was a member of Norway’s National Team with experience playing on the under-16, under-18 and under-20 squads.

Om Karamo Jawara:

“K.J.” showed a lot of promise in his first season behind two seniors and should have ample opportunity in his second year at NCCU to show off his skill set to the Eagle nation.

Om Niko Skouen:

Two wing players include junior guard Nikolas Skouen (Bergen, Norway/Pratt CC) and freshman guard Atif Russell (Katy, Texas/Seven Lakes HS). Skouen made a team-high 33 three-pointers last season, his first at Pepperdine, and that’s a figure that Wilson believes will increase now that Skouen has a full year under his belt.

Om Magne Fivelstad:

Solid player with few flaws … Can defend any position on the floor … Great in transistion … Consistent free throw shooter … Has a great work ethic … Plays hard … Brings in international experience … Great basketball IQ.

Om Stian Emil Berg:

Stian reminds me a lot of Rhys Martin, who played two years for us and was probably the best point guard we’ve had since I’ve been here,” says Tuell. “He’s quick, penetrates and passes extremely well and makes a lot of plays for his teammates. He is also a very good 3-point shooter. He has quick feet and a high basketball IQ, in part because his father is a coach in Norway. He gives us a solid point guard who can play just as easily off the ball.”

P.S. I morgen skriver jeg litt om hvordan noen av dem  har det i USA.  Jeg har snakket med fire av dem og fått noen inntrykk du sikkert kan ha moro av å lese.