pauliord


Legg igjen en kommentar

Gud og hvermann

Jeg har hatt en selvpålagt pause fra blogging. Det unner jeg andre også. For eksempel «Coach Alm» som ofte begår de snurrigste blogginnlegg. Her forleden klarte han å irritere seg over at Steph Curry tilsynelatende takker Gud for ferdighetene som skytter.

Jeg tror de fleste er enige i at Curry er en gudbenådet skytter. Men at NBAs heiteste spiller akkurat nå skulle finne på å sende varme tanker til en eller annen han har et godt forhold til «upstairs» – se, det ble drøy kost for coach Alm. Jeg har selv et greit forhold til min Gud, og det har nok hendt at jeg har bedt en stille bønn inni meg før kamper. Men heldigvis har Han ikke hørt på, og man får bare anta at Gud har viktigere ting å tenke på enn en tilfeldig basketballkamp.

Men altså: Det har sine opplagte fordeler å sitte musestille og se andre gjøre greiene sine. Det er i det hele tatt fint å slippe skjeve blikk fra folk som føler seg tråkket på av det jeg har skrevet. Derfor har det vært en bra øvelse å være borte fra tastaturet, og delvis borte fra BLNO en periode. Men nå er det tid for sluttspill, og seriekampene som ikke alltid synes like viktige, blir nå plutselig vinn-eller-forsvinn.

Gjennom en lang sesong har jeg sett Kongsberg som et friskt pust i ligaen med ideer og gjennomføringsevne som minner om pionértiden i BLNO. Da klubbene forsøkte å overgå hverandre i innfall og utfall.

Jeg har sett Eidsvoll som med dugnadsånd og en solid porsjon selvinnsikt har forsøkt det samme, i den andre enden av tabellen. Cred til Chriss Brohaug og gjengen for en sesong preget av pågangsmot og ukuelig optimisme.

Jeg har sett to spillere score 92 poeng i en og samme kamp; et ganske unikt mesterstykke, men for Bærum var det vel så mye et svakhetstegn. Noen kamper senere var det Espen Stien som hadde en avtale med sin Gud som må ha vært både gul og kul: 50 poeng er mye..!

Jeg har sett Andrija Blatancic få ut sitt potensiale. Det er ikke SÅ mange år siden jeg hadde ham på et landslag. Og jeg har heldigvis fått med meg at Mikkel Kolstad er blitt en klassespiller.

Jeg har registrert at Tromsø enda en gang lever opp til forventningene – det betyr altså at de underpresterer når det drar seg til. Jeg så dem mot Bærum søndag, og det var ikke noe vakkert skue. Det var ikke Bærum heller, for den saks skyld.

Jeg har sett dommere på alle nivåer og i alle fasonger. Noen er triggerhappy. Noen skjønner ikke helt basketball på det nivået de dømmer, og mange er usedvanlig dyktige. Some things never change…

Jeg har stor sans for Kelvin Woods og det arbeidet han har lagt ned i Ammerud. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere med seriegullet.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det må være fantastisk morsomt å coache et lag som Centrum. Hvis du får spillerne til å dele ballen konsekvent, vil den alltid havne i hendene på en scoringstrussel. Egentlig ingen svake ledd i den kjeden. I hvert fall på papiret.

Men det eneste papiret som betyr noe nå er hvilken farge det har etter kampslutt. Når er ikke gult veldig kult. Det er rosa som gjelder.

Og selv om dette er kamper der 1 møter 8, 2 møter 7 osv., forteller de innbyrdes oppgjørene at dette blir jevnt. «Best av 1» er nådeløst.

Ammerud og Asker har vunnet en kamp hver. Det har også Frøya og Tromsø, samt Bærum og Centrum. Gimle har slått Kongsberg to ganger, men det behøver ikke bety stort. Jeg har aldri hatt særlig tro på hjemmebanefordelen i basketball, men for en gangs skyld er jeg villig til å gjøre tre unntak. Apalløkka er kort og godt et bra spillested som neppe gir hjemmelaget noen stor gevinst. Derimot er Frøyas hjemmebane såpass spesiell at det er et poeng. Publikum og trøkk i Kongsberg er ganske unikt og i Maridalsveien har nok Mathallen større kvaliteter enn Vulkanhallen.

Jeg gidder ikke en gang prøve på tips, men tror de viktigste aktørene blir disse:

Marco Sanders for Ammerud og Loo Djo Yele for Asker. Hvem vinner den tvekampen?

Brent Hackman for Frøya og Kenneth Webb for Tromsø. Hvem er smartest?

Det ville være dumt å utelate Stian Mjøs fra en nøkkelrolle for Bærum og for Centrum handler det for meg om Anders Stien. En Stian uten flyt betyr problemer for Bærum, en Anders med feil fokus er problematisk for Centrum.

Magne Fivelstad for Gimle og hvem som helst annet enn amerikanerne for Kongsberg. Magne er den desidert beste returtagerne i det oppgjøret, mens amerikanerne kommer til å gjøre sitt. Men de vinner ikke kampen alene.

Uansett, det er grunn til å glede seg. Her er ingenting gitt, det er ingen klare favoritter og det er ingen gitte tapere.

Enjoy!


Legg igjen en kommentar

Spillere å glede seg til

Jeg har vært borti en del spillere den tiden jeg har coachet klubblag og landslag. Og det har alltid vært en glede å følge spillere på andre lag enn det laget jeg selv har hatt ansvaret for. Ansvaret for ulike landslag har gitt meg en unik mulighet til å bli kjent med fine folk på tvers av klubbtilhørighet. Dermed har det nesten alltid vært en spiller å heie på når jeg ser BLNO-kamper. Her er noen:

Ahmed Diomande, Ammerud
Det er lenge siden jeg hadde med Ahmed å gjøre, men han var en del av laget jeg hadde ansvaret for i 2008/2009. Han var kanskje en av de smootheste spillerne jeg har hatt med å gjøre, både på og utenfor banen. Han hevet aldri stemmen, sannsynligvis alt for anonym, og han var bare umerkelig til stede med sine usedvanlig slicke moves. En en-mot-en-spiller som var umulig å få tak på for forsvaret. Ahmeds eget forsvar var nok en annen historie og litt for snilt. Blir spennende å se om det er mer å hente der.

Espen Stien, Asker
Det er nok ikke alle som vet at Espen har spilt for Bærum, i hvert fall nesten. Han var en av spillerne på 3B BASKET som var et samarbeid mellom EB85, Bærums Verk og Asker. Derfor vet jeg mye om Espen, og derfor vet jeg at det er mye å like og mye å hate. Espen er sannsynligvis verdens hyggeligste kar utenfor banen; i hvert fall er han på pallen. Men så fort han får på seg basketsko og gul drakt er det en annen sak. Da kan det virke som han ikke bare spiller ”out of this world”, men faktisk befinner seg i sin helt egen verden. Espen har en uhyre velutviklet rettferdighetssans og reagerer sterkt på det han mener er urett. Og det kan være ganske mye. Men de siste par sesongene har jeg sett en slags «Espen light», noe som er lettere å like. Og Espen har i hvert fall kvaliteter som gjør at Asker kan nå langt også år, robust og sterk men likevel med teknikk og skudd fra alle distanser.

Stian Mjøs, Bærum
Jeg klarer ikke helt å bli lei av Stian. Han er kort og godt alt for hyggelig og alt for bra til å si eller mene noe negativt om. Når han nå går løs på enda en sesong for Bærum vet jeg vel at han gjerne skulle sett dette annerledes. Han skulle veldig gjerne hatt med seg flere rutinerte spillere, han skulle nok helst sett Harald Frey som lagkamerat enda en sesong. Og kjenner jeg ham rett skulle han nok gjerne sett Mathias Eckhoff som en del av prosjektet. Men Stian er noe så sjelden som en prima kar med godt utviklede sosiale antenner. Aldri et vondt ord om noen. Sist gang jeg hørte ham si noe ufordelaktig om noen var det om kjæresten som hadde vært så dum å kjøpe nye lave sko til ham (som førte til at han tråkket over..). For meg var det et pluss: Han har kommet til meg for å få ankelen teipet mange ganger nå. Jeg vet ikke om det finnes bedre skyttere i Norge, og jeg vet ikke om det finnes guarder man heller vil ha på et lag.

Sindre Jensen, Centrum
Snodig valg? Egentlig ikke. Sindre er et stort talent på mer enn én måte. Han var en fryd å ha på det siste landslaget jeg fikk lov å håndtere. Han var stor inside, men overrasket med å trekke opp 3’ere med aller største selvfølgelighet, i landskamp! Det ga meg enda flere grå hår, men han traff jo! Som mange andre store spillere har han et silkemykt vesen, og trenger helt sikkert litt mer selvtillit og råskap for å etablere seg på dette nivået. 2015/16-sesongen er din sjanse, Sindre! Grip den! Vær et råskinn på banen, så kan du heller være Sindre utenfor.

Trygve Tvethaug, Eidsvoll
Jeg kjenner ikke Trygve. Slett ikke. Men jeg husker ham som en innmari solid spiller for Skjetten på den tiden EB85 og Sandvika fightet med dem. Han var irriterede god. Trygve fremsto som en slags basketballens svar på Drago (Dolph Lundgren) fra Rocky-filmene. Iskald og tøff. Han har slitt med skader lenge, og det skal bli en fornøyelse å se ham i aksjon igjen hvis han er kvitt problemene. Har stor sans for folk som kjemper seg tilbake igjen. Det krever guts!

Andrija Blatancic, Frøya
Jeg er virkelig ikke sikker på hva jeg kan vente meg Andrija. Vi fikk gleden (?) av hverandre på landslaget og den gangen var jeg helt sikker på at han er et enestående guard-talent: Størrelse, skills, overblikk. Men så har jeg også sett ham søle bort mange kamper på det jeg selv mener er trash. Men hvis han under Brents ledelse finner tilbake til de virkelig gode kvalitetene tror jeg det kan bli en kul sesong for ham i Frøya. Han har alle kvalitetene, der inne et sted.

Calix Black Ndiaye, Fyllingen
Jeg måtte gni meg litt i øynene da jeg så navnet hans på lagoppstillingen. Han begynner jo å trekke på årene. Så kom jeg til å tenke på Roger Federer som fortsatt holder det gående; ganske overbevisende også. De er jevngamle, de er begge relativt selvsikre, de liker at klærne ser bra ut. Jeg har kjent Calix lenge, og jeg har lært å sette pris på hans profesjonalitet. Han gikk en hard skole under David Swan tidlig på 2000-tallet, og har nok tatt med seg litt av det han lærte den gangen videre. Hvis kroppen holder er han smart nok og god nok til å være viktig. Blir spennende!

Mikkel Kolstad, Gimle
Det ville vært for enkelt å skrive om Daniel, men selvfølgelig er det morsomt at han er tilbake i BLNO. Men jeg velger meg Mikkel Kolstad: Jeg kommer fortsatt ikke helt over at jeg kappet ham fra det første landslaget han prøvde seg på. Jeg angrer nok litt, men ikke veldig mye. For Mikkel kom tilbake og leverte en turnering det står respekt av. Han er kanskje noe av det mest teknisk fullkomne jeg har vært borti, og jeg tror fortsatt på at hans sirkushobby har mye av æren for det. Nesten naturlig tvehendt; det er ikke helt vanlig. Og det er i hvert fall grunnen til at spillerne på mitt eget 02-lag har kjøpt sjongleringsballer, og at det er en del av læringen for mine gutter. Mikkel er kvalitet, tvers gjennom og jeg håper virkelig han får en skadefri sesong med masse ansvar.,

Øivind Lundestad, Kongsberg Miners
Øivind har vært en av mine favoritter i mange, mange år. Både han og jeg husker det første møtet, på en U16-landslagssamling, og vi huske det nok veldig godt: Denne tandre lille spurven fra Kongsberg som så vidt hadde kommet ut av redet. Men med et åpenbart talent.  Derfra og frem til nå har vi snakket mye sammen, vi har operert sammen på klubblag og landslag. Det var ikke overraskende at han var den som fikset sin egen fremtid i USA. Helt uten hjelp. Bare Øivind. Imponerende. Han har vært gjennom kneskader og operasjoner, og han har kommet tilbake. Og han har sannsynligvis mesteparten av æren for at Miners er en forgangsklubb på sosiale medier. En helt naturlig og uanstrengt skytter som kan pepre 3ere som ingen annen.

William Lybæk, Nidaros
Energibomben fra Trondheim er tilbake; dette fyrverkeriet av følelser, prate-uten-å-tenke og eksplosivitet på banen. William holder ingenting tilbake og øser ut av seg selv til den som vil/orker å høre på. Da han forlot Norge hadde han et utvilsomt talent; er det sånne man kaller en uslepen diamant? William er atletisk som få, og jeg gleder meg til å se hva han er blitt.

Henrik Lange, Tromsø
Jeg har nok egentlig ingen favoritter på Tromsø. Vi har liksom aldri klart å bonde helt. Kanskje er det fordi Bærum har snytt Tromsø for suksess såpass mange ganger? Men Henrik er i hvert fall en kar jeg synes det morsomt å følge. Han har fått tillit de siste sesongene og har forvaltet den vel. Tidligere var disse gutta et lokalt alibi som ble kastet innpå når kampene var tapt eller vunnet. Nå er det ikke sånn lenger; de er en del av regnestykket. I tillegg er Henrik en likandes kar.