pauliord


Legg igjen en kommentar

Gud og hvermann

Jeg har hatt en selvpålagt pause fra blogging. Det unner jeg andre også. For eksempel «Coach Alm» som ofte begår de snurrigste blogginnlegg. Her forleden klarte han å irritere seg over at Steph Curry tilsynelatende takker Gud for ferdighetene som skytter.

Jeg tror de fleste er enige i at Curry er en gudbenådet skytter. Men at NBAs heiteste spiller akkurat nå skulle finne på å sende varme tanker til en eller annen han har et godt forhold til «upstairs» – se, det ble drøy kost for coach Alm. Jeg har selv et greit forhold til min Gud, og det har nok hendt at jeg har bedt en stille bønn inni meg før kamper. Men heldigvis har Han ikke hørt på, og man får bare anta at Gud har viktigere ting å tenke på enn en tilfeldig basketballkamp.

Men altså: Det har sine opplagte fordeler å sitte musestille og se andre gjøre greiene sine. Det er i det hele tatt fint å slippe skjeve blikk fra folk som føler seg tråkket på av det jeg har skrevet. Derfor har det vært en bra øvelse å være borte fra tastaturet, og delvis borte fra BLNO en periode. Men nå er det tid for sluttspill, og seriekampene som ikke alltid synes like viktige, blir nå plutselig vinn-eller-forsvinn.

Gjennom en lang sesong har jeg sett Kongsberg som et friskt pust i ligaen med ideer og gjennomføringsevne som minner om pionértiden i BLNO. Da klubbene forsøkte å overgå hverandre i innfall og utfall.

Jeg har sett Eidsvoll som med dugnadsånd og en solid porsjon selvinnsikt har forsøkt det samme, i den andre enden av tabellen. Cred til Chriss Brohaug og gjengen for en sesong preget av pågangsmot og ukuelig optimisme.

Jeg har sett to spillere score 92 poeng i en og samme kamp; et ganske unikt mesterstykke, men for Bærum var det vel så mye et svakhetstegn. Noen kamper senere var det Espen Stien som hadde en avtale med sin Gud som må ha vært både gul og kul: 50 poeng er mye..!

Jeg har sett Andrija Blatancic få ut sitt potensiale. Det er ikke SÅ mange år siden jeg hadde ham på et landslag. Og jeg har heldigvis fått med meg at Mikkel Kolstad er blitt en klassespiller.

Jeg har registrert at Tromsø enda en gang lever opp til forventningene – det betyr altså at de underpresterer når det drar seg til. Jeg så dem mot Bærum søndag, og det var ikke noe vakkert skue. Det var ikke Bærum heller, for den saks skyld.

Jeg har sett dommere på alle nivåer og i alle fasonger. Noen er triggerhappy. Noen skjønner ikke helt basketball på det nivået de dømmer, og mange er usedvanlig dyktige. Some things never change…

Jeg har stor sans for Kelvin Woods og det arbeidet han har lagt ned i Ammerud. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere med seriegullet.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det må være fantastisk morsomt å coache et lag som Centrum. Hvis du får spillerne til å dele ballen konsekvent, vil den alltid havne i hendene på en scoringstrussel. Egentlig ingen svake ledd i den kjeden. I hvert fall på papiret.

Men det eneste papiret som betyr noe nå er hvilken farge det har etter kampslutt. Når er ikke gult veldig kult. Det er rosa som gjelder.

Og selv om dette er kamper der 1 møter 8, 2 møter 7 osv., forteller de innbyrdes oppgjørene at dette blir jevnt. «Best av 1» er nådeløst.

Ammerud og Asker har vunnet en kamp hver. Det har også Frøya og Tromsø, samt Bærum og Centrum. Gimle har slått Kongsberg to ganger, men det behøver ikke bety stort. Jeg har aldri hatt særlig tro på hjemmebanefordelen i basketball, men for en gangs skyld er jeg villig til å gjøre tre unntak. Apalløkka er kort og godt et bra spillested som neppe gir hjemmelaget noen stor gevinst. Derimot er Frøyas hjemmebane såpass spesiell at det er et poeng. Publikum og trøkk i Kongsberg er ganske unikt og i Maridalsveien har nok Mathallen større kvaliteter enn Vulkanhallen.

Jeg gidder ikke en gang prøve på tips, men tror de viktigste aktørene blir disse:

Marco Sanders for Ammerud og Loo Djo Yele for Asker. Hvem vinner den tvekampen?

Brent Hackman for Frøya og Kenneth Webb for Tromsø. Hvem er smartest?

Det ville være dumt å utelate Stian Mjøs fra en nøkkelrolle for Bærum og for Centrum handler det for meg om Anders Stien. En Stian uten flyt betyr problemer for Bærum, en Anders med feil fokus er problematisk for Centrum.

Magne Fivelstad for Gimle og hvem som helst annet enn amerikanerne for Kongsberg. Magne er den desidert beste returtagerne i det oppgjøret, mens amerikanerne kommer til å gjøre sitt. Men de vinner ikke kampen alene.

Uansett, det er grunn til å glede seg. Her er ingenting gitt, det er ingen klare favoritter og det er ingen gitte tapere.

Enjoy!


1 kommentar

Tre «game changere»

Ikke før om to uker vet vi eksakt hvordan de siste par månedene i BLNO kommer til å forløpe.  15.desember fristen for å klarere eventuelt nye spllere for resten av sesongen, og det vil ikke overraske noen om det popper opp en utlending eller en ny nordmann hist og her. 

3 nye

Bildene er som vanlig tatt av Norges beste basketball-fotograf, Espen Hildrup

Bare i løpet av de siste 14 dagene har tre spillere presentert seg som «game changere», og plutselig er Asker med i tetkampen selv om det er lang vei fram.  Bærum fikk en særdeles nyttig forsterkning, mens Frøya igjen er å regne med (som om de noen gang har vært utenfor loopen…).

Jeg anerikke hvilke klubber som har hvilke kontakter eller forhandlinger gående, men all erfaring tilsier at noen kan finne på å tenke at det er nå tiden er moden for en nyttig forsterkning.  Det vet jeg jo godt selv ettersom vi i Bærum i fjor følte behovet for mer inside power, og både Vincent Hamilton og Dag Christensen var navn vi lekte med.  Vincent Hamilton hadde nok lyst, men takket omsider nei mens også utsiktene til å få Dag på laget gikk opp i røyk. Og jeg tør vel fortsatt påstå at forrige sesongs lag hadde gått hele veien med Donald Oatis, eller med en tilsvarende kapasitet.

Det er uinteressant å snakke om hva som kunne vært eller hva vi kunne klart, men poenget er snarere at én spiller kan gjøre hele forskjellen. At Loo Djo Yele har fått varme følelser for en norsk jente er neppe noen fjær i hatten for Axel Langaker & co., men at de har fått ham til å satse med Asker er det grunn til å respektere.  Uten Loo (vet ikke hvor mange navn som egentlig er fornavnet, men tar sjansen på Loo), og selv med Magnus Midtvedt tilbake, hadde veien til Final Four blitt uoverstigelig lang.  Nå er det definitivt med helt inn, og gårsdagens tapt for Bærum var bittert og surt, men egentlig bare en bekreftelse på at de er gode.  For alt jeg vet var det Norges to beste lag som møttes akkurat i går (jada, jada – jeg hører allerede ramaskrikene fra Tromsø og Centrum).

Bærum med og uten Stian Mjøs må nødvendigvis bli som natt og dag.  Det kan innvendes at hvis det var noe Bærum ikke trengte, så var det enda en guard, men vis meg gjerne den coachen som mener at han ikke har bruk for Stian Mjøs. Så vidt jeg skjønner hadde han ikke nødvendigvis noen fantomkamp i går, men da det var viktig, danset han mellom gule markører til de to siste poengene.

Og når Peter Bullock plutselig dukker opp som troll av eske i Bergen blir Frøya plutselig bunnsolide.  Disse tre kommer til å bety mye for hvilken vei vinden blåser i januar og februar.

Og vi venter på flere:  Hvor er det blitt av Milah Kombat?  Det er sikkert noen som vet noe jeg burde visst, men jeg savner ham for Centrum.  Det gjør kanskje de også.  Har Brent Hackman noen ess i ermet? Kenneth Webb skal ha kred for at han har klart å involvere og utvikle ungt talent selv om det har vært en dyd av nødvendighet, men når det nærmer seg sluttspilltider og oppgjør om seriegull og sluttspillplass, kan det plutselig bli noe helt annet.  Jeg forventer vel ikke akkurat at han børster støvet av Ørjan Hansen; vi får se om han står løpet med laget han har. Dert bør egentlig holde, men det har vi jo sagt de siste fire-fem årene om Tromsø.

Kelvin Woods spådde før seriestart at Ammerud kom til å ende som nummer 7.  Jeg nektet å tro ham, og mente Ammerud burde være med i toppen.  Jeg tviler på om Kelvin henter inn forsterkninger; han har jo uttalt at dette er et prosjekt som skal få utvikle seg over tid.  Et lag for fremtiden.

En titt på tabellen nå forteller faktisk at det er Bærum som ligger aller best an, men uroen omkring Mathias Eckhoffs flørt med Jämtland bør i så fall legges dødt så snart som mulig.  Det viktigste er uansett ikke å se på antall poeng, men antall tap.  Men for å hegne om et flott utgangspunkt har Bærum neppe råd til å avgi mer enn to poeng i Bergen kommende helg.

Mitt tips må bli Centrum, Tromsø, Frøya og Bærum til Final Four.