pauliord


1 kommentar

En gang hadde de drømmer

Siste stopp på min «USA-turné» er Fort Lauderdale – hos Stian Emil. Jeg har vært her så mange ganger nå at jeg nesten føler det som et slags hjem. Men for første gang skal jeg ikke besøke basketballspilleren Stian Emil, men studenten – og bare det.

Som collegespiller i USA får de fire år som aktiv. Dersom du skulle være så allsidig at du kan kvalifisere for scholarship i en annen idrett kan du få et år til. Men da er det slutt.

Det kunne forresten være noe for flere nordmenn. Fire år som basketballspiller, og kanskje et år som fotballspiller. Nivået i «soccer» er virkelig ikke avskrekkende.

Stian Emil skal ikke spille fotball, men han skal ta en Master. Dermed er det slutt på morgentreninger, vektløfting med styrketrener og daglige ettermiddagsøkter med hele laget.

Da han var ferdig etter ett år på NIU i DeKalb og tre år her på Nova var han innstilt på å fortsette karrieren i Europa. Og kanskje aller helst i Sverige. Det var mange grunner til det, men ikke minst fordi han har mange venner blant tidligere motstandere i 91-årgangen: Alexander Lindqvist. Chris Czerapowicz. Carl Engström. Og mange flere.

Tanken var å finne en klubb i Sverige der han kunne spille med eller mot svenske kolleger fra U-landslagstiden. Og Stian Emil hadde flere napp.

Men omstendighetene ville det slik at valget falt på videre studier, og i hvert fall en pause i den aktive basketballkarrieren.

Når jeg nakker med Stian Emil om dette er han ganske tydelig på hva han savner i Norge.

– Av og til virker det nesten som om folk som velger Norge, nærmest har gitt opp. At de har lagt drømmene på hylla, og skal spille for å ha det morsomt, sier han.

– Og jeg innrømmer at jeg synes det er kjipt å se til Sverige, Finland og etter hvert også Danmark. I Sverige og Finland spiller også de svenske og finske spillerne for penger. Ikke mye, men de kan klare seg på en basketballønn selv om den er dårlig. Og basketballen betyr mye for mange, sier Stian Emil.

Svenske spillere kan strekke seg etter et landslagsprogram som er dønn seriøst. De svenske landslagene spiller internasjonale kamper. Mange kamper. Og de deltar i internasjonale turneringer, de reiser på turer og de blir bedre spillere for hver sesong, for hvert år.

Spillere som Alexander Lindqvist og Chris Czerapowicz har beholdt drømmen om, og troen på, at de kan bli gode nok for proffspill på høyt nivå i Europa. Kanskje lurer det en NBA-drøm i bakhodet også. For noen år siden hadde jevnaldrende norske spillere nøyaktig de samme drømmene.

I Norge er landslagene for seniorer døde og stedt til hvile, i hvert fall inntil videre. Universiaden i Kazan i 2013 med U23-landslaget var den foreløpig siste krampetrekningen. Og den var ikke særlig vellykket må det være lov å si.

I ventetiden forvitrer de virkelig gyldne årgangene. De beste spillerne født i 89, 90 og 91 var spesielle. Vi hadde de riktige spillertypene, vi hadde enerne og vi hadde arbeidsjernene. Og vi hadde vinnervilje og guts.

Nå er de spredt for alle vinder. Noen her og noen der. Mens Karamo Jawara har tegnet proffkontrakt, er det alt for mange som ikke er aktive lenger. Noen har gitt seg, noen har trappet ned. Og det skjer altså nå – når de er i sin absolutt beste alder som aktive utøvere.

96- og 97-årgangne har vist de samme taktene. 96-årgangen leverte tidene beste EM-innsats for Norge – 97-årgangen måtte sitte hjemme. Felles for mange er at lysten til å spille ball i Norge fortar seg gradvis, og det er fortsatt altfor få som kommer hjem fra USA til spill i BLNO. Dermed kan vi kanskje ha sett Johannes Dolven og Anders Nymo i BLNO for siste gang. Neste år forsvinner Harald Frey.

Og alle som en uttrykker de et sterkt ønske om å kunne få spille med flagget på brystet i et prosjekt som er seriøst, langvarig og med visjoner og fokus.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har en egeninteresse i dette: Jeg vil selvfølgelig aller helst se Stian Emil på norsk parkett. Men akkurat nå virker det helt fjernt.

Det er sabla synd.


Legg igjen en kommentar

5 måneder i BLNO

Grunnserien i BLNO 2012/13 er historie. Noen spådommer har blitt gjort til skamme, og selv om de jevne kampene nærmest har stått i kø har brikkene falt på plass omtrent som mange forventet.  En av dem som traff spikeren på hodet var Ammeruds Kelvin Woods.

–  Helt ærlig, Tromsø sitt lag er så sterke at de skal vinne både serien og NM, sa han til avisen iTromsø før sesongen. Og videre:

– Det vil være en komplett katastrofe om ikke Storm vinner i år. Vinner de ikke i år, så vinner de aldri…

Hørt det før?  Joda, vi er mange som har sagt dette, til det kjedsommelige.  Tromsø har altså klart det i grunnserien igjen, og med god margin.  Det klarte de også i 2008/09 og 2006/07 uten at det bar hele veien inn i sluttspillet.

Gary Wallace

er slik jeg ser det er han nesten alene grunnen til at Tromsø har levert denne sesongen, og om de henter kongepokalen om snaut to uker  velger jeg å gi ham mer enn 50% av æren for det, selv før kampene er spilt.  så sikker er jeg på at han er Tromsøs sikreste kort.  Og også: Dersom de nok en gang snubler på oppløpssiden vil det være til tross for og ikke på grunn av Gary Wallace.

Tromsø for øvrig

er ikke glitrende eller flashy, men de forholder seg lojalt til et konsept – og får sannsynligvis så hatten passer av Kenneth Webb når de avviker fra kursen. Kenneth kan forresten sikkert med fordel holde en del av sine oppgitte gester og kommentarer mer internt i laget og på benken.

Centrum

er snublende nær et ordspill om at de er i ferd med å  miste taket på det. Taket i Vulkanhallen ramlet i hvert fall ned halvveis i sesongen, og den litt halvveise sesongen etter jul har vært preget av nøkkelspillere som går inn og ut av laget.  Men kjenner jeg Centrum-spillerne rett klarer de nok å rydde plass til Tromsø-tur neste helg, og vil fremstå omtrent som i Bergen for et år siden; rutinerte, sultne og litt avhengig av flaks.

Ronny Karlsens karriere

ble i realiteten avsluttet nettopp i Bergen for ett år siden da han ble kvestet ganske stygt i kampen mot Frøya.  Uansett fremstår han i år som BLNOs svar på Pat Riley; den desidert mest velkledde coachen – casual, men stilig, og relativt langt unna Nils Arne Eggen i klesveien…

Bærums sesong

har vært en annerledes berg- og dalbane.  Mye opp, og like mye ned, før det endelig er blitt litt fasong og struktur etter nyttår. Det var to solide streker i regningen da Thomas Mjøs hoppet av – og toppscorer Keith Thompson ikke kom tilbake etter jul; han er fortsatt nr. to på scoringstoppen i Norge. Tredjeplassen gir Bærum det best mulige utgangspunktet i Final Four der Centrum må være en drømmemotstander. Fra yngstemann Harald Frey (15) til eldstemann Phillip Holm (32) har Bærum landets beste guardrekke, men er i realiteten syltynne under kurven. Det kan bli utlagsgivende.

 Ryan Ferranti

var før jul en av BLNOs aller skraleste straffeskyttere, men har fåt tlitt mer sving på sakene de siste ukene.  Likevel er det oppsiktsvekkende for en hel liga at Ryan er 11.mann på den offisielle statistikken over de beste straffeskytterne; med stusselige 55,9%!

 Frøya har støvsuget

området mellom de syv fjell for å finne dybde til laget.  Hamad Mostafa, Peter Bullock, Calix Black Ndiaye blir nødvendigvis bare bedre og bedre jo lenger de er i aktivitet, og kan bli en hard nøtt å knekke for Tromsø dersom bergenserne klarer seg gjennom BLNO Challenge kommende helg.

Miilah Kombat

ble lenge satt på sidelinjen av grunner jeg ikke helt har oversikt over.  Men jeg tipper at både Solna, Centrum og Frøya har hatt synspunkter på hvor han bør spille og hva som skulle til for å klarere ham…

For Gimle

synes det aldri å løsne helt; skjønt de har vært relativt solide etter at det egentlig var for sent.  Bøttevis av talenter ledet av en av mine favoritt-coacher har likevel ikke helt svart til foventningene.  Ennå.  Kan de sjokkere kommende helg i Kongsberg?  Tror ikke det, men det hadde vært morsomt, overraskende og kanskje også fortjent.

Anders og Espen Stien

er ikke bare brødre utenfor banen, men også på poengstatistikken i årets BLNO.  Det skiller bare 0.7 poeng mellom dem – Anders har puttet 17.8 poeng i snitt for Gimle denne seosngen; Espen har levert 17.8 for Asker…

Asker fra bånn til topp til bånn

Asker begynte ungt og nølende, før det plutselig dukket opp en afrikaner og en hjemvendt sønn fra USA.  Med Loo Djo Yele og Magnus Midtvedt på laget ble det plutselig tempo, returer og storspill og mange ante konturene av noe stort.  Helt til Askers svar på Bambi falt på isen… Derfra og ut har det bare gått én vei, men kan plutselig bli noe faretruende bra på Kongsberg.  Asker har i hvert fall havnet i en Challenge-gruppe som passer dem godt.

Yannik Amoikon

er bare ett av mange Asker-talenter som virkelig har vist seg BLNO-minutter verdig.  En fornuftig kar på banen som sammen med Peter Midvedt, Sjur Dyb Berg og Joakim Bøhn lover godt for fremtiden.

Ammerud ble tippet på bånn

av sin egen coach før sesongen.  Det fikk Kelvin Woods rett i, men med Gerald January på plass er veien frem til Final Four plutselig kortere. Ron Timus hadde virkleig startvansker før jul, men nå er han tilbake slik vi kjenner ham fra storhetstiden i Norge.

Ahmed Haddad

er enda en av disse som har vært unge og lovende, mnen som plutselig spiller med en autoritet som er imponerende.  Men om det holder på Kongsberg; se det er en helt annen sak.

T’er

har vært en gjenganger i årets serie; helt fra åpningshelgen der tekniske fouls raust ble strødd over aktørene. Episodene har vært mange, med Mathias Eckhoffs bortvisning etter få minutter i Bergen som et «høydepunkt».  Det er lov å håpe at alle forstår at de kommende to helgene vil inneholde mye følelser og mye engasjement.  Hete hoder, ubetenksomme utblåsninger og umiddelbare ugjennomtenkte reaksjoner er en del av gamet når det skal kjempes om NM-tittelen. Jeg håper det beste, og tror at alle egentlig ønsker at avgjørelsen faller som et resultat av spill, talent og sjanser.


Legg igjen en kommentar

Med beltet rundt halsen og andre historier

Han hadde akkurat landet på norsk jord – det var på Fornebu den gangen.  Han satte seg inn i bilen, og opplevde sitt første forvirrende møte med et norsk sikkerhetsbelte:  Han forsøkte å snurre det rundt hodet (!) for så å klipse det på plass.  Der og da burde jeg skjønt at det ikke er bare-bare å hente utlendinger til Norge.

Når gamle ørner møtes, snakker vi gjerne og mye om «gamle dager», og veien er ikke lang til gode historier om alle utlendingene som har forsøkt seg i norsk basketball.  Navn som Brad Ludy, Gary Korkowski, John Dieckelman, Nels Hawkinson og Mike Sweeney er ukjent for de aller fleste i dag, men var datidens store spillere og personligheter. Og de var dessuten fornuftige mennesker som ikke utmerket seg med snodige historier.

Verre var det kanskje da Ulriken skulle hente ny amerikaner til laget basert på en videosnutt man hadde sett.  Spilleren kom, men mange stusset over at han slett ikke var så god som videoen skulle tilsi; det ble tilskrevet jet lag.  Men 14 dager senere var han like middelmådig, og det viste seg etter hvert at han hadde lånt video av kameraten sin…  Det ble i hvert fall 14 dagers gratis ferie i Europa før han ble sendt hjem.

Litt mer profesjonelle er vi nok i tilnærmingen til utlendinger nå, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vært med på min del av feilslåtte rekrutteringer.

Noen av høydepunktene er…

…nettopp Tony Roye – mannen med bilbeltet.  Han hadde aldri satt sine ben utenfor USA, og hadde neppe vært utenfor New York City heller.  Vi plasserte ham i en leilighet på Sinsen av alle steder, der han var omgitt av grå hår og spaserstokker på alle bauger og kanter. Han var mutters alene i en bydel der gjennomsnittsalderen neppe var mye lavere enn 70. Vi hadde planene klare, og hadde skaffet ham prøvetid i et firma på Haslum.  Dermed ble organisert vaktordninger der vi etter tur hentet ham på Sinsen, utstyrte ham med matpakke og kjørtre ham til jobb.  Etter en uke var prøvetiden over og vi var naturlig nok spente på om han fikk jobb.  Men nei, de var høflige nok i avslaget, men spurte samtidig:  «Si meg – kan han snakke?».  Tony hadde vært der en uke uten å åpne munnen.

Stort bedre gikk det ikke med James Anderson som ble hentet til EB85.  Han ble plassert i en kjellerleilighet på Snarøya; heller ikke det noe optimalt sted for noen å bo med mindre du har en fet lommebok og fet bil.  Problemene hans var mange, men ikke minst at kjæresten hjemme var i lykkelige omstendigheter.  Det førte nødvendigvis til at James befant seg i svært ulykkelige omstendigheter, og han satt timesvis i telefonen med henne hver dag.  Historien forteller at han la telefonrøret til side da han gikk på trening med beskjed til konemor om at «I’ll be right back – hold the line».  Da han endelig fikk reise hjem etterlot han seg en telefonregning på 30 000 kroner. Det oppdaget vi først senere.

Dexter Grey; en svært nyttig kar på banen - nokså unyttig utenfor.

Dexter Grey; en svært nyttig kar på banen – nokså unyttig utenfor.

Til sesongen 2009/10 rant det inn amerikanere til Bærum Basket, og det var ikke fordi vi gikk bananas på markedet.  Den første som kom var Dexter Grey, før vi fant ut at vi burde ta oss råd til å supplere med Roy Bright.  To helt forskjellige spillere og typer som likevel ble stuet sammen i kjelleren i det vi kalte «the Pink House» – et rosa hus som ikke på noen måte var pent, midt i et eneboligstrøk på Rykkinn.  I hovedhuset bodde en snurrig eldre dame som ikke hadde særlig sans for 1) høylydte Skype-samtaler fra midnatt og utover, 2) musikk av det litt urbane slaget til alle døgnets tider (og angivelig særlig om natten), 3) leietagere generelt.  Hennes forsøk på å banke i gulvet førte vel bare til at amerikanerne banket tilbake.  Vi hadde mange og ikke særlig oppløftende samtaler med henne.  Dexter var egentlig en flink kar, men ikke veldig flink til å kommunisere.  Jeg antok at han hadde litt tynt med penger og spurte mange ganger, minst to ganger hver uke, om han ikke snart ville ha betalt.  Men nei, det ville han slett ikke – det kunne han få senere.  Inntil vi fikk en sint mail fra agenten hans som hadde hatt en like sint mamma Grey på tråden med spørsmål om hvorfor sønnen ikke fikk pengene sine. Herregud, for en drøy gjeng!

Roy Bright ble skrytt opp i skyene før han kom til Norge – nærmest et geni som ville gå utenpå alt vi tidligere hadde hatt i Norge.  Jeg kjente agenten som en fornuftig kar (som blant annet fikk Ron Timus til Norge), og vi slo til.  Han presentertre seg som overvektig, undertrent og relativt høy på seg selv.  Det bar rett fra Gardermoen til Sandvika Storsenter der vi skulle dele ut billetter til kampene våre, og det tok ikke mer enn et nanosekund før Roy lå langflat etter alt han kunne se av interessante dameprosjekter på senteret; det var relativt mange skulle det vise seg. Jet lag var ikke-eksisterende, men utsiktene til jet ligg var opplagt til stede.

For mange involverte vil kampen mot Asker i Rykkinnhallen den sesongen være vanskelig å glemme.  Roy skulle endelig vise seg fram for hjemmepublikum og medspillere, men lite stemte før pause:  Han bommet, gjorde dårlige valg – han underpresterte solid, i tillegg til at han ALDRI løp hjem i forsvar etter å ha sørget for turnovers og dårlige avslutninger.  Det var kort og godt pinlig, og jeg var usikker på hvor hardt jeg skulle gå ut i garderoben i pausen.  For noe måtte sies, det var helt klart.

Roy Bright mente selv å ha en lys fremtid i Norge.  Det tok brått slutt i pausen mot Asker.

Roy Bright mente selv å ha en lys fremtid i Norge. Det tok brått slutt i pausen mot Asker.

Både Dexter og Roy utmerket seg ved ikke å være veldig sugne på å høre negativ/konstruktiv kritikk – litt ulikt mange andre amerikanske spillere som har en helt naturlig respekt for coach; litt for mye etter min smak.  Så jeg forsøkte å velge mine ord med omhu.  Jeg tok sats, og ville si «Dere amerikanske spillere er jo ikke særlig fornøyd når dere får kritikk, men…».  Jeg kom aldri lenger enn «dere amerikanske spillere» da Roy tok av – virkelig!  Han reiste seg opp og nærmest skrek et eller annet uforståelig, i affekt.  Han vrengte av seg drakten, slang den på gulvet og gikk bosktavelig talt rundt seg selv et par ganger.  Dette opptrinnet varte sikkert ikke mer enn et snaut minutt, men det føltes som 10.  Og det var første gang jeg opplevde sindige Nils-Paul bli sint.  Han tok ordet i et forsøk å å snakke Roy til rette, og redde stumpene av en kamp som gikk på ræva.  Der og da skjønte jeg at denne garderobepraten var kjørt, ødelagt, nytteløs og forlot garderoben.  Etter hvert kom Roy tuslende ut, slang spillerdrakten demonstrativt i gulvet og satte seg helt nederst, ytterst på tribunen – nærmest utgangsdøren – med luen trukket godt ned i ansiktet.  Han ville hjem, der og da.  Magnus Bakken fortalte etterpå at han hadde måttet være hjemme som barnevakt den kvelden, men visste at kampstart var 19.00.  Så da han fikk SMS fra Roy kl. 20.00 om at ”skaff meg en flybillett nå!» skjønte han ikke veldig mye.

Det hører med til historien at jeg fikk SMS fra samme mann samme natt; sannsynligvis sendt fra Pink House:  «Sorry,  Didn’t mean to act like that.  I’d like to stay on».  Slik ble det ikke.  Han hadde påstått at han hørte meg si neger-et-eller-annet, men det var altså rimelig langt fra sannheten.

Jeg skrev den gangen på hjemmesiden til Bærum at

« Da Roy kom til landet var det to ting som var helt tydelige:  han var en betydelig mer omgjengelig og åpen personlighet enn Dexter – OG han hadde spist for mye donuts.  Resten er historie som hører klubben og spillerne til.  Hva som har skjedd og ikke skjedd med Roy og Dexter har ingenting med akkurat denne beretningen å gjøre – annet enn at det ikke er gjort i en håndvending å tilpasse seg overgangen fra storby Washington DC til et hus i en eplehave på Rykkinn.»

Det banet i sin tur vei for Donald Oatis, Chucky Frierson og etter hvert spillerne vi har i dag.  Hva er så poenget med dette? Som jeg forsøkte å si innledningsvis – det er ikke bare-bare å hente utlendinger til Norge.  Å plassere dem på et litt slitent krypinn uten noe å gjøre. Jeg husker Brodney Kennard som spilte Playstation-maskinen sin så hardt at den brant opp!  Det er faktisk sant.

Disse spillerne er oftest svært unge, de har ingen erfaring med å bo alene, de sover lenge – ofte veldig lenge, de gjør ingenting, de trener mye mindre enn de gjør hjemme, det er kaldt, mørkt og utrivelig.  Det blir ikke bedre av å gå i butikken for å handle, en dollar rekker ikke langt selv på Rema. I det hele tatt – å komme til Norge blir et sjokk for mange.  Ikke alle, for vi har mange hederlige unntak også.  Men kanskje vi bør være flinkere til å forstå og tilrettelegge.  Siden 90% av tiden de er her blir tilbragt andre steder enn i en basketballhall, så bør vi se hva vi kan gjøre for å gjøre noe for dem og med dem.


1 kommentar

Tre «game changere»

Ikke før om to uker vet vi eksakt hvordan de siste par månedene i BLNO kommer til å forløpe.  15.desember fristen for å klarere eventuelt nye spllere for resten av sesongen, og det vil ikke overraske noen om det popper opp en utlending eller en ny nordmann hist og her. 

3 nye

Bildene er som vanlig tatt av Norges beste basketball-fotograf, Espen Hildrup

Bare i løpet av de siste 14 dagene har tre spillere presentert seg som «game changere», og plutselig er Asker med i tetkampen selv om det er lang vei fram.  Bærum fikk en særdeles nyttig forsterkning, mens Frøya igjen er å regne med (som om de noen gang har vært utenfor loopen…).

Jeg anerikke hvilke klubber som har hvilke kontakter eller forhandlinger gående, men all erfaring tilsier at noen kan finne på å tenke at det er nå tiden er moden for en nyttig forsterkning.  Det vet jeg jo godt selv ettersom vi i Bærum i fjor følte behovet for mer inside power, og både Vincent Hamilton og Dag Christensen var navn vi lekte med.  Vincent Hamilton hadde nok lyst, men takket omsider nei mens også utsiktene til å få Dag på laget gikk opp i røyk. Og jeg tør vel fortsatt påstå at forrige sesongs lag hadde gått hele veien med Donald Oatis, eller med en tilsvarende kapasitet.

Det er uinteressant å snakke om hva som kunne vært eller hva vi kunne klart, men poenget er snarere at én spiller kan gjøre hele forskjellen. At Loo Djo Yele har fått varme følelser for en norsk jente er neppe noen fjær i hatten for Axel Langaker & co., men at de har fått ham til å satse med Asker er det grunn til å respektere.  Uten Loo (vet ikke hvor mange navn som egentlig er fornavnet, men tar sjansen på Loo), og selv med Magnus Midtvedt tilbake, hadde veien til Final Four blitt uoverstigelig lang.  Nå er det definitivt med helt inn, og gårsdagens tapt for Bærum var bittert og surt, men egentlig bare en bekreftelse på at de er gode.  For alt jeg vet var det Norges to beste lag som møttes akkurat i går (jada, jada – jeg hører allerede ramaskrikene fra Tromsø og Centrum).

Bærum med og uten Stian Mjøs må nødvendigvis bli som natt og dag.  Det kan innvendes at hvis det var noe Bærum ikke trengte, så var det enda en guard, men vis meg gjerne den coachen som mener at han ikke har bruk for Stian Mjøs. Så vidt jeg skjønner hadde han ikke nødvendigvis noen fantomkamp i går, men da det var viktig, danset han mellom gule markører til de to siste poengene.

Og når Peter Bullock plutselig dukker opp som troll av eske i Bergen blir Frøya plutselig bunnsolide.  Disse tre kommer til å bety mye for hvilken vei vinden blåser i januar og februar.

Og vi venter på flere:  Hvor er det blitt av Milah Kombat?  Det er sikkert noen som vet noe jeg burde visst, men jeg savner ham for Centrum.  Det gjør kanskje de også.  Har Brent Hackman noen ess i ermet? Kenneth Webb skal ha kred for at han har klart å involvere og utvikle ungt talent selv om det har vært en dyd av nødvendighet, men når det nærmer seg sluttspilltider og oppgjør om seriegull og sluttspillplass, kan det plutselig bli noe helt annet.  Jeg forventer vel ikke akkurat at han børster støvet av Ørjan Hansen; vi får se om han står løpet med laget han har. Dert bør egentlig holde, men det har vi jo sagt de siste fire-fem årene om Tromsø.

Kelvin Woods spådde før seriestart at Ammerud kom til å ende som nummer 7.  Jeg nektet å tro ham, og mente Ammerud burde være med i toppen.  Jeg tviler på om Kelvin henter inn forsterkninger; han har jo uttalt at dette er et prosjekt som skal få utvikle seg over tid.  Et lag for fremtiden.

En titt på tabellen nå forteller faktisk at det er Bærum som ligger aller best an, men uroen omkring Mathias Eckhoffs flørt med Jämtland bør i så fall legges dødt så snart som mulig.  Det viktigste er uansett ikke å se på antall poeng, men antall tap.  Men for å hegne om et flott utgangspunkt har Bærum neppe råd til å avgi mer enn to poeng i Bergen kommende helg.

Mitt tips må bli Centrum, Tromsø, Frøya og Bærum til Final Four.


3 kommentarer

De 5 beste, og de neste – norske forwards

Jeg antydet i bloggen i går at det er langt mellom høydepunktene blant norske forwarder i BLNO. Ligaen er først og fremst preget av guarder og deres prestasjoner; de store gutta er enten ikke store nok, og følgelig feilposisjonert, eller de fungerer mer som kakepynt og søppelplukkere (i betydningen returtagere). Våre store spillere er enten i USA eller er fortsatt unge og uerfarne.  Mer om det i en senere blogg.

Et knipp av norske, store basketballspillere. Hvem er dine favoritter? Foto: Espen Hildrup

Dermed skal spillere vurderes på bakgrunn av noe de egentlig ikke er, eller en posisjon de i realiteten ikke ønsker å fylle. Store spillere er mangelvare, og særlig store spillere med norsk pass. Mine vurderinger er fortsatt basert på observasjoner, rapporter, tilgjengelig statistikk og kanskje aller viktigst, spillernes nytteverdi for sine respektive lag. Og om jeg i går valgte å dele 1.plassen mellom to spillere, velger jeg i dag å hoppe over det øverste trinnet på pallen.

 

5 beste norske forwardene:

 2. Lars Myhre Harto

Lars har aldri hatt noe ønske om å fungerer som en 4’er eller 5’er.  Han mangler helt et game med ryggen til kurven, men blir stadig bedre rettvendt.  Dessuten er han en uanstrengt og streaky skytter på gode dager.  Når han likevel får en delt tetplass i denne svært uhøytidelige kåringen, er det ikke minst fordi han er en sterk returtager. Ikke minst på grunn av en oppofrende spillestil (la deg ikke lure av et litt dovent image av banen).

 2. Stian Enge

Krabber så vidt opp mot 190 cm, og er ikke nettopp en atletisk kraftkar. Legg så til at deler av teknikken er fraværende, så blir det gnaske underlig å gå helt til topps i denne kåringen. Det er blandingen av smartness og intuisjon i kombinasjon med frekkhetens nådegave som gjør ham til en av Gimles aller viktigste spillere. Jeg tipper undervurdering fra motstandere som ikke kjenner ham godt nok også er en faktor.  Men ingen skal ta fra Stian at han gjør nytte for seg.

 4. Marko Lepovic

Marko er i stadig utvikling, og både er og bør være guard snarere enn en forward i dette selskapet.  Men det var som insidespiller man la merke til ham først, og selv om tiden er over da han kunne ”kube” seg rydning under kurven har han nå lagt flere alen til sin vekst.  Han har et godt skudd, et godt blikk for spillet  – en god kombo med erfaringen som insidespiller i yngre årsklasser.

 4. Sjur Dyb Berg

Svært unge Sjur valgte bort lek og moro med Nesoddens 96-lag for å prøve seg i en tøffere liga.  Han har definitivt et stykke vei å gå for å komplettere et offensivt register, men det er vanskelig å snakke bort nytteverdi når han som 16-åring snitter 10 returer i BLNO.

 5. Marco ElSafadi

Her er en annen kar med begrensede tekniske ferdigheter, men Marko er en slu rev – smart nok til å hente hjem svært god statistikk; 11 poeng og 8 returer lar seg høre!  Men det er stadig vekk slik at Marco ikke er noen stor trussel fra distanse, og han er følgelig avhengig av klurige moves nær kurven.

Hva så med resten?  Mads Austgulen er listet som forward, men er litt av hvert.David Hammers beste sesong er morsomt nok sesongen etter at han la opp, mens Thor Afam Hagen har tilstedeværelse men lite å bidra med offensivt. Bjørnar Andreassen snitter for lite minutter til å kunne forsvare stor nytteverdi for Bærum, mens Gisle Klubnes vel er den eneste i dette selskapet som faktisk er stor.  Men størrelse er ikke alltid nok. Nikolas Phillip er listet som stor mann for Tromsø, men har foreløpig ikke levert helt som forventet – uansett hvilken posisjon man måtte ønske å plassere ham i.


Legg igjen en kommentar

Nå er BLNO til salgs!

Jeg har holdt på med dette i flere år enn jeg liker å tenke på. Basketball har for meg ikke bare handlet om å spille selv og trene lag.  Det har litt for ofte falt i mitt lodd å finne sponsorer i et forsøk på å finansiere det vi holder på med.  Og det er på det området jeg har fått de største nedturene, til tross for alle forsmedelige tap jeg har opplevd på banen.

På slutten av 90-tallet jobbet jeg i Norges Basketballforbund, som en blanding av «markedskoordinator» (fin tittel…) og landslagstrener.  Jeg var optimistisk, på grensen til de naive skulle det snart vise seg. BLNO hadde ennå ikke sett dagens lys, men var like om hjørnet, og jeg husker godt da vi spikret en avtale med sponsorformidlerne i Thue & Selvaag:  Det tok noen år før vi fant ut at heller ikke proffene klarte å selge norsk basketball.

BLNO dro riktignok med seg noen avtaler, men det handlet sjelden om penger – snarere avtaler om gjenytelser:  TV2-avtalen var jo helt grunnleggende, og VG bidro med annonseflater. Gjensidige var med i starten, men som de fleste vet – norsk håndball rasker med seg det meste av sponsorkroner derfra nå.

Andreas Thorkildsen er bare en av mange stjerner i stallen til Li-Ning.

Det sprøeste stuntet mitt var et forsøk på å få napp hos giganten Li-Ning – inspirert av Andreas Thorkildsens sponsoravtale.  Li-Ning er den kinesiske leverandøren av sportsutstyr som er like stor som Nike og Adidas.  Da Bærum Basket dro til Kina sommeren 2011 hadde jeg gjort noen forberedelser:  En kinesisk mellommann hadde bedt meg om å få på plass firmaattest fra Brønnøysundregistrene på engelsk, visittkort, brevpapir, stempel osv., osv. Alt var på plass i god tid før avreise, men vi hørte aldri noe før vi dro.

Derfor forsøkte jeg også å ta saken i egne hender da vi kom til Shanghai:  Jeg fant ut hvor Shanghai-kontoret var, kastet meg i en drosje og måtte krangle/argumentere med uniformerte vakter om å få slippe inn i det aller helligste.  Der ønsker jeg å få kontakt med noen som kunne henvise meg videre i mitt forsøk på å få til noe på vegne av norsk basketball generelt, Bærum Basket spesielt – eller gjerne begge.  Damen var både høflig og forekommende, og selv om jeg ikke fikk millionavtalen der og da fikk jeg kontaktinfo på to helt sentrale personer i Li-Ning-ledelsen.  Mange mailer og forsøk på telefonsamtaler senere har aldri ført frem og vi har altså fortsatt ingen sponsoravtale med Li-Ning.

Men poenget mitt da, og poenget mitt nå, er at BLNO må være overmoden for den riktige sponsoren.  Jeg tenkte at når Li-Ning har kjøpt argentinsk og spansk basket med hud og hår, så kunne de kanskje hatt moro av å kjøpe enda en nasjon for spottpris (titt litt her så ser du at Li-Ning er en stor aktør: http://en.wikipedia.org/wiki/Li_Ning_(company)

Selv om mange av oss synes BLNO er litt stusselig akkurat nå, så har vi kanskje klart å rive de fleste luftslottene; alle prosjektene som har vært dårlig fundert, ledere uten økonomisk gangsyn og tendensen til å gape over for mye.  Nå opererer BLNO på et noe nært edruelig nivå.

Dwayne Wade er jo heller ingen hvem-som-helst som sponsorobjekt.

Og vi er klare for en sponsor som ønsker å gjøre ligaen til sitt lille hjertebarn, som ser verdien av alt det positive vi står for.  Jeg skal ikke trøtte dere med alle salgsargumentene, men dere vet like godt som jeg at det handler om en urban idrett med appell i yngre aldersgrupper, om sosialt engasjement, om en inkluderende idrett i et stadig mer flerkulturelt samfunn, om en idrett der alt ligger til rette for skolene osv., osv.

For den riktige sponsoren behøver det ikke handle om mange kroner; det er nsarere snakk om vekslepenger.  For en liten million bør vi kunne komme langt, og vi kan sannsynligvis love et stort engasjement, stor vilje til å få til noe som kan gavne både sponsor, BLNO-klubber og norsk basketball.

For oss i Bærums-basketen er det mye som tilsier at vi kan få til noe om vi posisjonerer oss riktig:  Den enes død kan kanskje være den andres brød, eller i hvert fall til salt på maten? Stabæk fotball ligger i realiteten med brukket rygg – eller i hvert fall med kink i ryggen.  Det er vel begrenset hvor mye penger sponsorer vil kaste etter Stabæk nå – behovene må nødvendigvis bli mindre. Stabæk og Haslum håndball får snart sin egen hall, og det er nærliggende å tenke seg at Bærum Basket overtar Nadderudhallen med sin enestående beliggenhet og tilgjengelighet.

Tilbake i 1998,  årene før BLNO, sa svenske Per Källmann (en av de helt sentrale i svensk basketball)  dette på et seminar i Oslo:

«… det imponerer at klubbene viser solidaritet og klarer å jobbe mot et felles mål. Utviklingen går langt fortere i Norge enn den gjorde da den svenske ligaen var på planleggingsstadiet.»

Det kan vi faktisk få til igjen.  Om noen viser litt interesse og omsorg…


1 kommentar

USA-flukten fra BLNO (og KL)

Den norske basketball-eliten er ikke stor.  Med 7 lag i BLNO og 6 lag i henholdsvis Kvinneligaen og 1. divisjon menn har antall lag og spillere krympet til et slags eksistensminimum; med færre lag hadde det raknet, og mange mener fortsatt de 12 lagene i BLNO og 1. divisjon burde spilt i samme serie.  

Øivind «hangin’ out». Spurv i tranedans, eller noe sånt

Selv om mange norske spillere velger å forfølge både basketballkarriere og utdannelse her hjemme, er det et tankekors at spillerne som for tiden oppholder seg i USA kunne vunnet både BLNO og KL.

Det er mange og gode grunner til å velge USA etter videregående.  Med to sønner i USA «as we speak» kjenner jeg argumentene godt nok. Det viktigste snakker vi kanskje minst om: De vokser som mennesker, de blir selvstendige individer på en helt annen måte enn de kunne blitt hjemme der foreldre jobber for harde livet med å sy puter under armene på dem.  Gratis utdannelse er heller ikke å kimse ad, og for de seriøse er det et godt videreutdanningsløp.

Men det er heller ikke til å stikke under en stol at basketballen teller enda mer for de fleste.  Utsiktene til et helt annet og mer profesjonelt treningsregime, flere assistant coacher og managere enn vi har spillere i stallen i Norge, en ramme rundt kampene som får deg til å fryse på ryggen, et samfunn som elsker idrett og alt det fører med seg, sjansen til å få en bekreftelse på at arbeidet du har lagt ned over mange år har vært verdt det.

I det hele tatt – argumentene for å stikke fra Norge er altfor mange og fristende til at man klarer å stå imot. Og jeg unner alle opplevelsene selv om det også er mange eksempler på at det slett ikke ble så stas som man hadde trodd.  Og selv om vi fortsatt snakker om Torgeir Bryns vikariat i Los Angeles Clippers, er det nok lite trolig at vi får se neste nordmann i NBA med det første.

Niko har et godt grep om det meste på Pepperdine.

Og hvis vi tar en titt på listen over norske spillere i USA, er det lett å se at BLNO er blitt tappet for mange enestående gode spillere; de fleste blir i USA i fire år og er tapt for norsk basketball, i hvert fall i de fire årene de er i USA. Verre er det kanskje at erfaringen tilsier at de neppe vender tilbake heller:  Kanskje finner de seg en kjæreste, kanskje flytter de til USA, kanskje har de kort og godt fått nok av basketball etter fire år med doble treningsøkter og grytidlige løpetreninger, kanskje kommer de hjem til en god jobb og en helt annnen livssituasjon.

Faktum er uansett at BLNO tappes for spillerne som kunne gitt ligaen en boost. Det hjelper ikke særlig at enkelte klubber gir spillerne sine et skremmebilde av hvor vanskelig det er å komme seg til USA om du spiller BLNO; det er faktisk feil, men sikkert et smart argument om du ønsker å unngå at talenter blir plukket opp av BLNO-klubber.

Ja, jeg hadde elsket å se dem for hvert sitt lag her hjemme. Karamo (Jawara), Stian Emil (Berg), Fredrik (Bøhn), Øivind (Lundestad), Henry (McCarthy og Magnus (Lunde Engen) spilte sammen på 91-landslaget, og burde fightet knallhardt for henholdsvis Frøya, Bærum, Asker og Kongsberg i BLNO.

Aksel og Stian – samme på NIU i fjor; i år har de skilt lag men følger hverandres karriere med argusøyne.

Det finnes altså massevis av gode grunner for å emigrere til USA, og her er flere – dessverre:  Spillerne opplever ikke BLNO som et godt nok alternativ.  Det er ikke seriøst nok, treningene er ikke mange nok og gode nok, det er for få kamper, det er slett ikke arrangementer som får deg til å fryse på ryggen – men kanskje fryser du fordi vaktmesteren ikke har skrudd på varmen i hallen…

Dette er et problem, og kommer til å forbli et problem om vi ikke tar tak.  Om vi ikke søker å utvikle BLNO i en retning som gjør at flere opplever det som et godt alternativ.  Om vi ikke sørger for at disse gutta ønsker å komme hjem for å vise skills i BLNO etter college-karrieren.

Jeg sier at USA-spillerne kunne vunnet BLNO, og det står jeg fast ved – kanskje det kunne blitt to lag som møttes i en finale..?  Og ganske særlig hvis vi inkluderer disse tre som ikke spiller college:  Daniel Berg og Magnus Midtvedt oppholder seg i USA uten å spille, mens Stian Mjøs har har valgt dansk eliteserie.

 

Her er gutter i USA

Magne har god tid til strandliv; han har måttet sone en hel sesong + 7 kamper karantene før han får spille for Barry.

Daniel Berg og Magnus Midtvedt, for tiden i USA

Stian Mjøs, i Danmark

Stian Emil Berg, Nova Southeastern University

Torgrim Sommerfeldt, Manhattan College

Aksel Bolin, Northern Illinois University

Magnus Lunde Engen, Palm Beach State College

Øivind Lundestad, Point Loma Nazarene University

Karamo Jawara,  North Carolina Central University

Nico Østbye, Barry University (etter jul)

Niko Skouen, – Pepperdine University

Ali Ouakkaha, Karl Otabor, Arne Ingebrigtsen, Cuesta College

Det er ikke lenge siden Fredrik fikk hetta bare ved tanken på å flytte hjemmefra; her går det helt greit ser det ut til.

Fredrik Bøhn – Ohlone College

Magne Fivelstad og Bouna Ndiaye, Barry University

Henry McCarthy – Ohlone College

Per Magnus Muren – California Lutheran University

Her er jenter i USA

Sigrid Skorpen – Long Beach University

Emilie Grønås – Cowley College

Jorunn Mathiessen – Saint Marys university

Ingvild Skorpen – Hawaii Pacific University

Hege Jeanette Blikra – California State

Karamo har vokst på alle mulige måter, og var en helt sentral spiller for Frøya da han forsvant til amerikansk basket.

Josephine Traberg – IMG Academy

Weronica Green – IMG Academy

Maren Austgulen – University of Idaho

(Jeg skriver klokelig ikke så mye om jentene som jwg dessverre ikke kan nok om)

Og om du lurer på om de blir satt pris på..?  Kanskje i varierende grad, og selvfølgelig er det slik at amerikanere smører ganske tjukt på, men her er i hvert fall noe fra lagene hjemmesider:

Om Øivind Lundestad:

Lundestad is another newcomer that is expected to provide depth at the wing for the Sea Lions. He is well tested in overseas play after being a four-year member of the national team. Coach Carr quote: «Oivind is in the same mold as Hayden. He can do a lot of things to help you win, and he is very willing to do those things.»

Om Torgrim Sommerfeldt:

Norwegian sophomore Torgrim Sommerfeldt can give the Jaspers a new dimension if healthy. The rangy shooter from Drammen missed the entire 2010-11 due to injury, but has rehabbed his way back to be an option off the Manhattan bench. Sommerfeldt was a member of Norway’s National Team with experience playing on the under-16, under-18 and under-20 squads.

Om Karamo Jawara:

“K.J.” showed a lot of promise in his first season behind two seniors and should have ample opportunity in his second year at NCCU to show off his skill set to the Eagle nation.

Om Niko Skouen:

Two wing players include junior guard Nikolas Skouen (Bergen, Norway/Pratt CC) and freshman guard Atif Russell (Katy, Texas/Seven Lakes HS). Skouen made a team-high 33 three-pointers last season, his first at Pepperdine, and that’s a figure that Wilson believes will increase now that Skouen has a full year under his belt.

Om Magne Fivelstad:

Solid player with few flaws … Can defend any position on the floor … Great in transistion … Consistent free throw shooter … Has a great work ethic … Plays hard … Brings in international experience … Great basketball IQ.

Om Stian Emil Berg:

Stian reminds me a lot of Rhys Martin, who played two years for us and was probably the best point guard we’ve had since I’ve been here,” says Tuell. “He’s quick, penetrates and passes extremely well and makes a lot of plays for his teammates. He is also a very good 3-point shooter. He has quick feet and a high basketball IQ, in part because his father is a coach in Norway. He gives us a solid point guard who can play just as easily off the ball.”

P.S. I morgen skriver jeg litt om hvordan noen av dem  har det i USA.  Jeg har snakket med fire av dem og fått noen inntrykk du sikkert kan ha moro av å lese.