pauliord

Stikkordarkiv: Harald Frey


av Legg igjen en kommentar

Summen er konstant

Lastenes sum er konstant, er det noe som heter. Det betyr vel i realiteten at ingen er tvers gjennom prektige, og ingen er bare møkkafolk. Og folk som verken røyker eller drikker, har sikkert andre laster. 

Som coach har jeg ikke tenkt så mye over summen av laster, men snarere på summen av ferdigheter. Det ser nemlig ut som summen av skills også er konstant. Jeg tar meg i å tenke at Gud må være sosialdemokrat siden alle skal med, alle skal få – og gjerne nokså likt fordelt.
Spillere med fantastiske offensive kvaliteter er ofte svake defensivt, og vice versa. De beste ballbehandlerne passer bedre på sirkus enn i tøffe 1-mot-1 situasjoner. De beste returtagerene er kanskje blottet for avslutningskvaliteter. 
Sånne ting.
På sosiale medier leker man seg med å plukke kvaliteter for å bygge sin perfekte basketballspiller. Det ligger mange forslag der ute. Her er ett:

Perfect player
Handles: J. Williams
Go to: MJ
Mid range: MJ
Lay up game: MJ
3pt stroke: Curry
Post move: MJ
Clutch: MJ
Passing: Nash
Blocks: Dikembe
Rebounding: Rodman
1v1 defense: KG
1v1 offense: Harden
Steals: MJ
Strength: Shaq
Swag: Bird

LB1986

Larry Bird hadde ett og annet å melde både på og utenfor banen, men sjelden så kontant som her.

 

 

Du har sikkert dine egne meninger, men en tilsvarende øvelse for norske spillere kan se slik ut:

Handles: Harald Frey
Go to: Ognjen Nisavic
Mid range: Harald Sommerfeldt
Lay up game: Pål Vik
3pt stroke: Stian Mjøs/Harald Frey
Post move: Torbjørn Fritzen
Clutch: Ståle Frey
Passing: Lars Espe
Blocks: Donald Oatis
Rebounding: Sjur D. Berg
1v1 defending: Eric Gilchrese
1v1 offense: Stian E. Berg
Steals: Eric Gilchrese
Strength: Torgeir Bryn 
Swag: Pål Vik

negativer432

Ståle Frey – best da det var viktig..?

En lek med navn – både gårsdagens og dagens, javel, men likevel en slags anerkjennelse av at de beste spillerne har ulike kvaliteter, og at de sjelden har alt i en pakke.
Som coach i en årrekke har det alltid vært interessant å se kolleger i aksjon.  Å se filosofier omsatt i praksis, se coachene på gulvet i ulike situasjoner – de fleste er flinke i medgang, ikke alle er geniale i motgang. Det er spennende de få gangene jeg har fått anledning til å følge andre coachers treninger i utlandet og her hjemme. Det er alltid noe å plukke opp.

Om jeg skulle plukke kvaliteter til en «perfect coach» kunne det blitt noe sånt som dette:

70985043_10220328839392126_7746628200200929280_o

Per Tøien, tryggheten selv på benken i flere tiår.

POSITIVITET: Jeg skulle gjerne hatt litt av Per Tøiens inkluderende positivitet – den åpenheten som gjorde det enkelt da jeg for mange år siden søkte råd om taktikk og treningsmetodikk.

X OG O: En liten porsjon av Mathias Eckhoffs x’er og o’er hadde sikkert vært fint, men den måtte være liten. Akkurat nå er jeg opptatt av å skape spilleforståelse uavhengig av fasit på et taktikkbrett. Sånn har det vært i flere år nå, og gledelig nok kommer resultatene.  

DETALJER: Rob Fodor er fortsatt skytecoach for Miami Heat. De som har opplevd ham i Norge vet at han er helt usedvanlig dyktig med detaljer. Og tålmodig. Coaching og trening handler om tålmodighet nok til å fokusere på detaljer.

NYSGJERRIGHET: Johan Salkjelviks døde for snart to år siden. Han var nok en av dem jeg diskuterte basketball med oftest selv om han bodde i Bergen og jeg i Oslo. Hadde jeg vært like nysgjerrig som Joen hadde jeg vært basketballklok:  Jeg takket ja til å overta litteratur og filmer han hadde etterlatt seg. Lite visste j da om at det dreide seg om flere kasser stappfulle med litteratur, DVDer og VHS-kassetter.

SINNSRO & FOKUS: Når jeg skriver dette, har Boston Celtics og Brad Stevens startet NBA-sesongen aldeles strålende.  Og jeg har alltid vært fascinert av at en kar med utseende som en tenåring klarer å styre en samling sære egoer med millionlønninger.  Jeg har beundret hans taktiske geni og ikke minst hans helt enestående ro. De kunne jeg trengt litt av:

«I don’t want to lose a game because of my approach», sier han. Han hever sjelden stemmen, han står rolig med armene i kors og observerer. Han hever ikke stemmen og han blir ikke tydelig opprørt over dårlige dommeravgjørelser eller spillere som gjør feil.  Fokus er alltid på «the next play». 

SYSTEMATIKK: Robert Hoffs var trener i Nattland for mange, mange år siden. Han var tilskuer på så mange kamper han kunne, og satt alltid med små kartotekkort der han noterte spilleres styrker og svakheter.  Han hadde sannsynligvis Norges mest komplette kartotek over spillere. Imponerende!

San Antonio Spurs v Golden State Warriors

Gregg Popovitch er kjent for et strålende forhold til spillerne sine, og et ikke fullt så strålende forhold til journalister.

MENNESKENE: Gregg Popovitch har mange kvaliteter verdt å dvele ved. Men for meg har hans engasjement for hver enkelt spiller og apparatet rundt laget vært en tankevekker. «Pop» er opptatt av alt og alle selv om han for mange kan fremstå som en gammel grinebiter.  Hans «pressekonferanser» er berømt og beryktet… Yahoo Sports skriver om ham:
«Coach Popovich has this rare ability to combine his demanding nature with the most sincere care for everyone within the organization. Players, management, coaches, doctors, physiotherapists – he cares about all of them. And that makes everyone proud to be a part of the organization.»

ENGASJEMENT: Da Golden State vant sin første tittel med Steve Kerr husker jeg et par glimt fra dokumentarfilmen som ble laget.  Og særlig dette – at noe av det første han gjorde var å hilse på, snakke med, være sammen med samtlige ansatte i organisasjonen – ikke den overfladiske varianten på et allmøte, men nærkontakt med hver enkelt. Og Steve Kerrs uredde og delvis samfunnskritiske engasjement er vel kjent og respektert. 

 


av 1 kommentar

En gang hadde de drømmer

Siste stopp på min «USA-turné» er Fort Lauderdale – hos Stian Emil. Jeg har vært her så mange ganger nå at jeg nesten føler det som et slags hjem. Men for første gang skal jeg ikke besøke basketballspilleren Stian Emil, men studenten – og bare det.

Som collegespiller i USA får de fire år som aktiv. Dersom du skulle være så allsidig at du kan kvalifisere for scholarship i en annen idrett kan du få et år til. Men da er det slutt.

Det kunne forresten være noe for flere nordmenn. Fire år som basketballspiller, og kanskje et år som fotballspiller. Nivået i «soccer» er virkelig ikke avskrekkende.

Stian Emil skal ikke spille fotball, men han skal ta en Master. Dermed er det slutt på morgentreninger, vektløfting med styrketrener og daglige ettermiddagsøkter med hele laget.

Da han var ferdig etter ett år på NIU i DeKalb og tre år her på Nova var han innstilt på å fortsette karrieren i Europa. Og kanskje aller helst i Sverige. Det var mange grunner til det, men ikke minst fordi han har mange venner blant tidligere motstandere i 91-årgangen: Alexander Lindqvist. Chris Czerapowicz. Carl Engström. Og mange flere.

Tanken var å finne en klubb i Sverige der han kunne spille med eller mot svenske kolleger fra U-landslagstiden. Og Stian Emil hadde flere napp.

Men omstendighetene ville det slik at valget falt på videre studier, og i hvert fall en pause i den aktive basketballkarrieren.

Når jeg nakker med Stian Emil om dette er han ganske tydelig på hva han savner i Norge.

– Av og til virker det nesten som om folk som velger Norge, nærmest har gitt opp. At de har lagt drømmene på hylla, og skal spille for å ha det morsomt, sier han.

– Og jeg innrømmer at jeg synes det er kjipt å se til Sverige, Finland og etter hvert også Danmark. I Sverige og Finland spiller også de svenske og finske spillerne for penger. Ikke mye, men de kan klare seg på en basketballønn selv om den er dårlig. Og basketballen betyr mye for mange, sier Stian Emil.

Svenske spillere kan strekke seg etter et landslagsprogram som er dønn seriøst. De svenske landslagene spiller internasjonale kamper. Mange kamper. Og de deltar i internasjonale turneringer, de reiser på turer og de blir bedre spillere for hver sesong, for hvert år.

Spillere som Alexander Lindqvist og Chris Czerapowicz har beholdt drømmen om, og troen på, at de kan bli gode nok for proffspill på høyt nivå i Europa. Kanskje lurer det en NBA-drøm i bakhodet også. For noen år siden hadde jevnaldrende norske spillere nøyaktig de samme drømmene.

I Norge er landslagene for seniorer døde og stedt til hvile, i hvert fall inntil videre. Universiaden i Kazan i 2013 med U23-landslaget var den foreløpig siste krampetrekningen. Og den var ikke særlig vellykket må det være lov å si.

I ventetiden forvitrer de virkelig gyldne årgangene. De beste spillerne født i 89, 90 og 91 var spesielle. Vi hadde de riktige spillertypene, vi hadde enerne og vi hadde arbeidsjernene. Og vi hadde vinnervilje og guts.

Nå er de spredt for alle vinder. Noen her og noen der. Mens Karamo Jawara har tegnet proffkontrakt, er det alt for mange som ikke er aktive lenger. Noen har gitt seg, noen har trappet ned. Og det skjer altså nå – når de er i sin absolutt beste alder som aktive utøvere.

96- og 97-årgangne har vist de samme taktene. 96-årgangen leverte tidene beste EM-innsats for Norge – 97-årgangen måtte sitte hjemme. Felles for mange er at lysten til å spille ball i Norge fortar seg gradvis, og det er fortsatt altfor få som kommer hjem fra USA til spill i BLNO. Dermed kan vi kanskje ha sett Johannes Dolven og Anders Nymo i BLNO for siste gang. Neste år forsvinner Harald Frey.

Og alle som en uttrykker de et sterkt ønske om å kunne få spille med flagget på brystet i et prosjekt som er seriøst, langvarig og med visjoner og fokus.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har en egeninteresse i dette: Jeg vil selvfølgelig aller helst se Stian Emil på norsk parkett. Men akkurat nå virker det helt fjernt.

Det er sabla synd.