pauliord


1 kommentar

En gang hadde de drømmer

Siste stopp på min «USA-turné» er Fort Lauderdale – hos Stian Emil. Jeg har vært her så mange ganger nå at jeg nesten føler det som et slags hjem. Men for første gang skal jeg ikke besøke basketballspilleren Stian Emil, men studenten – og bare det.

Som collegespiller i USA får de fire år som aktiv. Dersom du skulle være så allsidig at du kan kvalifisere for scholarship i en annen idrett kan du få et år til. Men da er det slutt.

Det kunne forresten være noe for flere nordmenn. Fire år som basketballspiller, og kanskje et år som fotballspiller. Nivået i «soccer» er virkelig ikke avskrekkende.

Stian Emil skal ikke spille fotball, men han skal ta en Master. Dermed er det slutt på morgentreninger, vektløfting med styrketrener og daglige ettermiddagsøkter med hele laget.

Da han var ferdig etter ett år på NIU i DeKalb og tre år her på Nova var han innstilt på å fortsette karrieren i Europa. Og kanskje aller helst i Sverige. Det var mange grunner til det, men ikke minst fordi han har mange venner blant tidligere motstandere i 91-årgangen: Alexander Lindqvist. Chris Czerapowicz. Carl Engström. Og mange flere.

Tanken var å finne en klubb i Sverige der han kunne spille med eller mot svenske kolleger fra U-landslagstiden. Og Stian Emil hadde flere napp.

Men omstendighetene ville det slik at valget falt på videre studier, og i hvert fall en pause i den aktive basketballkarrieren.

Når jeg nakker med Stian Emil om dette er han ganske tydelig på hva han savner i Norge.

– Av og til virker det nesten som om folk som velger Norge, nærmest har gitt opp. At de har lagt drømmene på hylla, og skal spille for å ha det morsomt, sier han.

– Og jeg innrømmer at jeg synes det er kjipt å se til Sverige, Finland og etter hvert også Danmark. I Sverige og Finland spiller også de svenske og finske spillerne for penger. Ikke mye, men de kan klare seg på en basketballønn selv om den er dårlig. Og basketballen betyr mye for mange, sier Stian Emil.

Svenske spillere kan strekke seg etter et landslagsprogram som er dønn seriøst. De svenske landslagene spiller internasjonale kamper. Mange kamper. Og de deltar i internasjonale turneringer, de reiser på turer og de blir bedre spillere for hver sesong, for hvert år.

Spillere som Alexander Lindqvist og Chris Czerapowicz har beholdt drømmen om, og troen på, at de kan bli gode nok for proffspill på høyt nivå i Europa. Kanskje lurer det en NBA-drøm i bakhodet også. For noen år siden hadde jevnaldrende norske spillere nøyaktig de samme drømmene.

I Norge er landslagene for seniorer døde og stedt til hvile, i hvert fall inntil videre. Universiaden i Kazan i 2013 med U23-landslaget var den foreløpig siste krampetrekningen. Og den var ikke særlig vellykket må det være lov å si.

I ventetiden forvitrer de virkelig gyldne årgangene. De beste spillerne født i 89, 90 og 91 var spesielle. Vi hadde de riktige spillertypene, vi hadde enerne og vi hadde arbeidsjernene. Og vi hadde vinnervilje og guts.

Nå er de spredt for alle vinder. Noen her og noen der. Mens Karamo Jawara har tegnet proffkontrakt, er det alt for mange som ikke er aktive lenger. Noen har gitt seg, noen har trappet ned. Og det skjer altså nå – når de er i sin absolutt beste alder som aktive utøvere.

96- og 97-årgangne har vist de samme taktene. 96-årgangen leverte tidene beste EM-innsats for Norge – 97-årgangen måtte sitte hjemme. Felles for mange er at lysten til å spille ball i Norge fortar seg gradvis, og det er fortsatt altfor få som kommer hjem fra USA til spill i BLNO. Dermed kan vi kanskje ha sett Johannes Dolven og Anders Nymo i BLNO for siste gang. Neste år forsvinner Harald Frey.

Og alle som en uttrykker de et sterkt ønske om å kunne få spille med flagget på brystet i et prosjekt som er seriøst, langvarig og med visjoner og fokus.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har en egeninteresse i dette: Jeg vil selvfølgelig aller helst se Stian Emil på norsk parkett. Men akkurat nå virker det helt fjernt.

Det er sabla synd.


1 kommentar

USA-flukten fra BLNO (og KL)

Den norske basketball-eliten er ikke stor.  Med 7 lag i BLNO og 6 lag i henholdsvis Kvinneligaen og 1. divisjon menn har antall lag og spillere krympet til et slags eksistensminimum; med færre lag hadde det raknet, og mange mener fortsatt de 12 lagene i BLNO og 1. divisjon burde spilt i samme serie.  

Øivind «hangin’ out». Spurv i tranedans, eller noe sånt

Selv om mange norske spillere velger å forfølge både basketballkarriere og utdannelse her hjemme, er det et tankekors at spillerne som for tiden oppholder seg i USA kunne vunnet både BLNO og KL.

Det er mange og gode grunner til å velge USA etter videregående.  Med to sønner i USA «as we speak» kjenner jeg argumentene godt nok. Det viktigste snakker vi kanskje minst om: De vokser som mennesker, de blir selvstendige individer på en helt annen måte enn de kunne blitt hjemme der foreldre jobber for harde livet med å sy puter under armene på dem.  Gratis utdannelse er heller ikke å kimse ad, og for de seriøse er det et godt videreutdanningsløp.

Men det er heller ikke til å stikke under en stol at basketballen teller enda mer for de fleste.  Utsiktene til et helt annet og mer profesjonelt treningsregime, flere assistant coacher og managere enn vi har spillere i stallen i Norge, en ramme rundt kampene som får deg til å fryse på ryggen, et samfunn som elsker idrett og alt det fører med seg, sjansen til å få en bekreftelse på at arbeidet du har lagt ned over mange år har vært verdt det.

I det hele tatt – argumentene for å stikke fra Norge er altfor mange og fristende til at man klarer å stå imot. Og jeg unner alle opplevelsene selv om det også er mange eksempler på at det slett ikke ble så stas som man hadde trodd.  Og selv om vi fortsatt snakker om Torgeir Bryns vikariat i Los Angeles Clippers, er det nok lite trolig at vi får se neste nordmann i NBA med det første.

Niko har et godt grep om det meste på Pepperdine.

Og hvis vi tar en titt på listen over norske spillere i USA, er det lett å se at BLNO er blitt tappet for mange enestående gode spillere; de fleste blir i USA i fire år og er tapt for norsk basketball, i hvert fall i de fire årene de er i USA. Verre er det kanskje at erfaringen tilsier at de neppe vender tilbake heller:  Kanskje finner de seg en kjæreste, kanskje flytter de til USA, kanskje har de kort og godt fått nok av basketball etter fire år med doble treningsøkter og grytidlige løpetreninger, kanskje kommer de hjem til en god jobb og en helt annnen livssituasjon.

Faktum er uansett at BLNO tappes for spillerne som kunne gitt ligaen en boost. Det hjelper ikke særlig at enkelte klubber gir spillerne sine et skremmebilde av hvor vanskelig det er å komme seg til USA om du spiller BLNO; det er faktisk feil, men sikkert et smart argument om du ønsker å unngå at talenter blir plukket opp av BLNO-klubber.

Ja, jeg hadde elsket å se dem for hvert sitt lag her hjemme. Karamo (Jawara), Stian Emil (Berg), Fredrik (Bøhn), Øivind (Lundestad), Henry (McCarthy og Magnus (Lunde Engen) spilte sammen på 91-landslaget, og burde fightet knallhardt for henholdsvis Frøya, Bærum, Asker og Kongsberg i BLNO.

Aksel og Stian – samme på NIU i fjor; i år har de skilt lag men følger hverandres karriere med argusøyne.

Det finnes altså massevis av gode grunner for å emigrere til USA, og her er flere – dessverre:  Spillerne opplever ikke BLNO som et godt nok alternativ.  Det er ikke seriøst nok, treningene er ikke mange nok og gode nok, det er for få kamper, det er slett ikke arrangementer som får deg til å fryse på ryggen – men kanskje fryser du fordi vaktmesteren ikke har skrudd på varmen i hallen…

Dette er et problem, og kommer til å forbli et problem om vi ikke tar tak.  Om vi ikke søker å utvikle BLNO i en retning som gjør at flere opplever det som et godt alternativ.  Om vi ikke sørger for at disse gutta ønsker å komme hjem for å vise skills i BLNO etter college-karrieren.

Jeg sier at USA-spillerne kunne vunnet BLNO, og det står jeg fast ved – kanskje det kunne blitt to lag som møttes i en finale..?  Og ganske særlig hvis vi inkluderer disse tre som ikke spiller college:  Daniel Berg og Magnus Midtvedt oppholder seg i USA uten å spille, mens Stian Mjøs har har valgt dansk eliteserie.

 

Her er gutter i USA

Magne har god tid til strandliv; han har måttet sone en hel sesong + 7 kamper karantene før han får spille for Barry.

Daniel Berg og Magnus Midtvedt, for tiden i USA

Stian Mjøs, i Danmark

Stian Emil Berg, Nova Southeastern University

Torgrim Sommerfeldt, Manhattan College

Aksel Bolin, Northern Illinois University

Magnus Lunde Engen, Palm Beach State College

Øivind Lundestad, Point Loma Nazarene University

Karamo Jawara,  North Carolina Central University

Nico Østbye, Barry University (etter jul)

Niko Skouen, – Pepperdine University

Ali Ouakkaha, Karl Otabor, Arne Ingebrigtsen, Cuesta College

Det er ikke lenge siden Fredrik fikk hetta bare ved tanken på å flytte hjemmefra; her går det helt greit ser det ut til.

Fredrik Bøhn – Ohlone College

Magne Fivelstad og Bouna Ndiaye, Barry University

Henry McCarthy – Ohlone College

Per Magnus Muren – California Lutheran University

Her er jenter i USA

Sigrid Skorpen – Long Beach University

Emilie Grønås – Cowley College

Jorunn Mathiessen – Saint Marys university

Ingvild Skorpen – Hawaii Pacific University

Hege Jeanette Blikra – California State

Karamo har vokst på alle mulige måter, og var en helt sentral spiller for Frøya da han forsvant til amerikansk basket.

Josephine Traberg – IMG Academy

Weronica Green – IMG Academy

Maren Austgulen – University of Idaho

(Jeg skriver klokelig ikke så mye om jentene som jwg dessverre ikke kan nok om)

Og om du lurer på om de blir satt pris på..?  Kanskje i varierende grad, og selvfølgelig er det slik at amerikanere smører ganske tjukt på, men her er i hvert fall noe fra lagene hjemmesider:

Om Øivind Lundestad:

Lundestad is another newcomer that is expected to provide depth at the wing for the Sea Lions. He is well tested in overseas play after being a four-year member of the national team. Coach Carr quote: «Oivind is in the same mold as Hayden. He can do a lot of things to help you win, and he is very willing to do those things.»

Om Torgrim Sommerfeldt:

Norwegian sophomore Torgrim Sommerfeldt can give the Jaspers a new dimension if healthy. The rangy shooter from Drammen missed the entire 2010-11 due to injury, but has rehabbed his way back to be an option off the Manhattan bench. Sommerfeldt was a member of Norway’s National Team with experience playing on the under-16, under-18 and under-20 squads.

Om Karamo Jawara:

“K.J.” showed a lot of promise in his first season behind two seniors and should have ample opportunity in his second year at NCCU to show off his skill set to the Eagle nation.

Om Niko Skouen:

Two wing players include junior guard Nikolas Skouen (Bergen, Norway/Pratt CC) and freshman guard Atif Russell (Katy, Texas/Seven Lakes HS). Skouen made a team-high 33 three-pointers last season, his first at Pepperdine, and that’s a figure that Wilson believes will increase now that Skouen has a full year under his belt.

Om Magne Fivelstad:

Solid player with few flaws … Can defend any position on the floor … Great in transistion … Consistent free throw shooter … Has a great work ethic … Plays hard … Brings in international experience … Great basketball IQ.

Om Stian Emil Berg:

Stian reminds me a lot of Rhys Martin, who played two years for us and was probably the best point guard we’ve had since I’ve been here,” says Tuell. “He’s quick, penetrates and passes extremely well and makes a lot of plays for his teammates. He is also a very good 3-point shooter. He has quick feet and a high basketball IQ, in part because his father is a coach in Norway. He gives us a solid point guard who can play just as easily off the ball.”

P.S. I morgen skriver jeg litt om hvordan noen av dem  har det i USA.  Jeg har snakket med fire av dem og fått noen inntrykk du sikkert kan ha moro av å lese.