pauliord


1 kommentar

En gang hadde de drømmer

Siste stopp på min «USA-turné» er Fort Lauderdale – hos Stian Emil. Jeg har vært her så mange ganger nå at jeg nesten føler det som et slags hjem. Men for første gang skal jeg ikke besøke basketballspilleren Stian Emil, men studenten – og bare det.

Som collegespiller i USA får de fire år som aktiv. Dersom du skulle være så allsidig at du kan kvalifisere for scholarship i en annen idrett kan du få et år til. Men da er det slutt.

Det kunne forresten være noe for flere nordmenn. Fire år som basketballspiller, og kanskje et år som fotballspiller. Nivået i «soccer» er virkelig ikke avskrekkende.

Stian Emil skal ikke spille fotball, men han skal ta en Master. Dermed er det slutt på morgentreninger, vektløfting med styrketrener og daglige ettermiddagsøkter med hele laget.

Da han var ferdig etter ett år på NIU i DeKalb og tre år her på Nova var han innstilt på å fortsette karrieren i Europa. Og kanskje aller helst i Sverige. Det var mange grunner til det, men ikke minst fordi han har mange venner blant tidligere motstandere i 91-årgangen: Alexander Lindqvist. Chris Czerapowicz. Carl Engström. Og mange flere.

Tanken var å finne en klubb i Sverige der han kunne spille med eller mot svenske kolleger fra U-landslagstiden. Og Stian Emil hadde flere napp.

Men omstendighetene ville det slik at valget falt på videre studier, og i hvert fall en pause i den aktive basketballkarrieren.

Når jeg nakker med Stian Emil om dette er han ganske tydelig på hva han savner i Norge.

– Av og til virker det nesten som om folk som velger Norge, nærmest har gitt opp. At de har lagt drømmene på hylla, og skal spille for å ha det morsomt, sier han.

– Og jeg innrømmer at jeg synes det er kjipt å se til Sverige, Finland og etter hvert også Danmark. I Sverige og Finland spiller også de svenske og finske spillerne for penger. Ikke mye, men de kan klare seg på en basketballønn selv om den er dårlig. Og basketballen betyr mye for mange, sier Stian Emil.

Svenske spillere kan strekke seg etter et landslagsprogram som er dønn seriøst. De svenske landslagene spiller internasjonale kamper. Mange kamper. Og de deltar i internasjonale turneringer, de reiser på turer og de blir bedre spillere for hver sesong, for hvert år.

Spillere som Alexander Lindqvist og Chris Czerapowicz har beholdt drømmen om, og troen på, at de kan bli gode nok for proffspill på høyt nivå i Europa. Kanskje lurer det en NBA-drøm i bakhodet også. For noen år siden hadde jevnaldrende norske spillere nøyaktig de samme drømmene.

I Norge er landslagene for seniorer døde og stedt til hvile, i hvert fall inntil videre. Universiaden i Kazan i 2013 med U23-landslaget var den foreløpig siste krampetrekningen. Og den var ikke særlig vellykket må det være lov å si.

I ventetiden forvitrer de virkelig gyldne årgangene. De beste spillerne født i 89, 90 og 91 var spesielle. Vi hadde de riktige spillertypene, vi hadde enerne og vi hadde arbeidsjernene. Og vi hadde vinnervilje og guts.

Nå er de spredt for alle vinder. Noen her og noen der. Mens Karamo Jawara har tegnet proffkontrakt, er det alt for mange som ikke er aktive lenger. Noen har gitt seg, noen har trappet ned. Og det skjer altså nå – når de er i sin absolutt beste alder som aktive utøvere.

96- og 97-årgangne har vist de samme taktene. 96-årgangen leverte tidene beste EM-innsats for Norge – 97-årgangen måtte sitte hjemme. Felles for mange er at lysten til å spille ball i Norge fortar seg gradvis, og det er fortsatt altfor få som kommer hjem fra USA til spill i BLNO. Dermed kan vi kanskje ha sett Johannes Dolven og Anders Nymo i BLNO for siste gang. Neste år forsvinner Harald Frey.

Og alle som en uttrykker de et sterkt ønske om å kunne få spille med flagget på brystet i et prosjekt som er seriøst, langvarig og med visjoner og fokus.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har en egeninteresse i dette: Jeg vil selvfølgelig aller helst se Stian Emil på norsk parkett. Men akkurat nå virker det helt fjernt.

Det er sabla synd.