pauliord

Anal kontakt og andre ting dommerne ikke ser

Legg igjen en kommentar

Det var en jevn og god kamp.  Eikeli og det nederlandske laget fulgte hverandre som skygger, og det var midt i 2. omgang.  Jeg var dommer, og det var tidlig 80-tall (joda, jeg har vært dommer, og jeg har sågar dømt NM-semifinale!).  Plutselig tenner den nederlandske centeren til; han tverrvender og vil virkelig ”ta” Eikeli-spilleren som hadde hatt ham i forsvar.  De begynte å løpe – Eikelis afrikanske import foran, nederlenderen etter med mord i blikket!

Eikelis juniorag i 1981. De dominerte yngre årsklasser og i løpet av 5-6 år hadde de en vinn/tap på 80/4 (ifølge Arnstein Friling). Legg spesielt merke til Nils Kristoffersens lett arrogante attitude øverst til høyre; det er vel sånn vinnere ser ut.

Eikelis juniorag i 1981. De dominerte yngre årsklasser og i løpet av 5-6 år hadde de en vinn/tap på 80/4 (ifølge Arnstein Friling). Legg spesielt merke til Nils Kristoffersens lett arrogante attitude øverst til høyre; det er vel sånn vinnere ser ut.

Jeg skjønte ikke stort; kampen hadde forløpt i rolige men intense former.  Det var tross alt finale i turneringen.  Det var ikke stort annet å gjøre for meg som dommer enn å dømme en disk – ut med nederlenderen.

Først senere fikk jeg forklaringen:  Eikeli-spilleren kom nok fra en basketkultur der det meste var lov, og der hensikten helliget middelet.  Det viste seg nemlig at den svært tette forsvarsposisjonen på nederlandsk high post hadde en funksjon:  Vår afrikanske venn hadde gjennom halvannen omgang kontinuerlig kjørt knyttneven opp i arslet til motstanderen.  Etter 30 minutter var det nok; du skal være temmelig snodig skrudd sammen om ikke anal research blir litt irriterende i lengden.

Og som dommer hadde jeg virkelig ikke anelse, og jeg hadde heller ingen forutsetninger for å se.  Gad vite hvor mange tjuvtriks spillere slipper unna med i løpet av en sesong.

For ikke lenge siden opplevde vi noe tilsvarende i 1. divisjon med 3B.  Men denne gangen var det snakk om den andre siden.  En av mostanderne i serien – jeg nevner verken klubb eller navn – hadde tilegnet seg en metodikk som virkelig klarte å få gode skyttere ut av balanse.  Bokstavelig talt.

Det heter seg vel fortsatt at dommerne som opererer langs baseline skal se bort fra ballen når skuddet går, men det er som kjent ikke alltid lett. Blikket vil uvilkårlig følge ballens flukt, mens det i dette tilfellet hadde vært bedre om dommeren fulgte ballenes flukt:

Denne spilleren gjorde det nemlig til en vitenskap å tukle med skytterens edlere deler idet skuddet gikk – vel vitende om at han sneppe ville bli tatt på fersken.  Hvis noen har romstert litt med bjellene dine én gang, vil nok også du lure på om det kommer til å skje igjen, og du krøker deg uvilkårlig litt sammen for å unngå neste balletak. Sånn sett holder det med én gang; motstanderen har på en effektiv måte sneket seg under huden på deg.   Her snakker vi altså nesten utelukkende om skudd fra baseline, og dessuten nesten forhuden.

Sånn sett er sikkert 3 dommer-systemet en velsignelse, vel å merke dersom ikke alle ser etter ballen, eller etter ansiktsuttrykk og fakter som kan tolkes i retning av en T.

I Bærums gullsesong for to år siden opplevde vi et underlig fenomen i en av kampene; fortsatt er det et poeng for meg å hegne om både klubb og spiller. Men i hvert fall; i kampen syntes det som om flere av våre guarder var rammet av kollektiv fallesyke.  Idet de skulle runde og gå forbi en av motspillerne snublet de på uforklarlig vis og røk på turnovers, skritt og balltap. Først etter kampen fikk jeg vite at fenomenet handlet om et bevisst og rutinert forsøk på å spenne bein på våre. En ny importspiller hadde hentet med seg småtriks hjemmefra. Vanskelig å se; ja nesten umulig å se.

Opp gjennom årene har jeg hørt mange historier fra spillere som kommer fra banen og ut på benken – om råtne triks, om trøyeholding, håndholding, albuer og alt annet faget tilhørende. Forsøk på å ta igjen går som tegel veldig dårlig; dette er jo ikke noe vi er veldig flinke til, og «payback» blir fort avslørt.  Men andre spillere kan dette ut og inn, og tenk bare selv på hvor mange tette situasjoner som oppstår i løpet av en kamp. Når spillere ikke kommer seg rundt og forbi en screen er det ikke usannsynlig at screensetteren har et solid tak i underarmen til motstander.  I det snaue  sekundet kroppskontakten er der vet ingen hva som egentlig foregår.

Litt interessant er det jo også å følge håndball-EM og tjuvtriksene som blir litt tydeligere når TV er på plass.  De fleste har vel sett bildet av den serbiske treneren Boskovic som forsøker å sikre seg trøya til Sulland som souvenir. Jeg håper vel egentlig bare at analkontakten i basketball er en saga blott…og at dommerne forsøker å få med seg det som skjer bort fra ballen. Så får håndballen holde på med sitt.

Skjermbilde 2012-12-08 kl. 14.53.10

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s