Det er moro med ambisiøse talenter. Som når de blir spurt om hvor de vil med idrettskarrieren svarer at de med tid og stunder vil spille i NBA. Det har riktignok vært både finner og islendinger i NBA, og ikke minst Torgeir Bryn. Denne sesongen spiller svenskene Jonas Jerebko (Pistons) og Jeff Taylor (Bobcats) mange minutter og med brukbar statistikk. Og det vil ikke overraske meg om tallet på bunnlinjen av lønnskontoen er hyggelig lesning.
Men derfra til å se seg selv i samme liga er kanskje et drøyt stykke. På den annen side – uten ambisjoner kommer du ingen vei. For de aller fleste vil det uansett være mer overkommelig og nærliggende å tenke fire år på college; eller kanskje rett til en proffkarriere i Europa slik Frida Aili fortalte om på DST.
Jeg hadde selv en liten seanse på DST for å dele noen erfaringer med interesserte. Jeg føler etter hvert å ha rimelig god innsikt i hva det betyr å forplikte seg til fire år i USA. Og jeg har hatt gleden av å plassere 5 spillere i ulike miljøer.
Torbjørn Fritzen – strålende spiller uten sans for USA-oppholdet.
Torbjørn Fritzen var den første, og hans oppsummering av noen få måneder er kanskje skremmende nok. Dette fortalte han til Budstikka:
«Jeg hatet det. Jeg hadde vært i USA før, og syntes egentlig ikke noe om landet. Også var jeg ganske hjemmekjær. Jeg dro hjem etter å ha kranglet med trenerne i flere uker. Da jeg sa jeg ville dra, klikket de totalt fordi de mente jeg sviktet laget.»
Torbjørn fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen, og de ble umiddelbart interessert i den lange karen fra Norge. Etter en halvtime, uoppvarmet, og med inside moves og dunker var Torbjørn helt utkjørt, men han hadde også tilbud om scholarship som han slo til på. Men oppholdet ble definitivt ikke vellykket:
De andre spillerne på laget var en ukurant gjeng som laget så mye kvalm og krøll at nesten alle dager startet med staffeløping grytidlig hver morgen. I tillegg viste head coach Larry Gipson seg som alt annet enn «vennligheten selv»; han var kort og godt kynisk og autoritær, uten særlige menneskelige egenskaper. Torbjørn valgte å bryte, og reiste hjem.
Nils-Paul Skåra ble også lovet oppmerksomhet, spilletid og scholarship på William and Mary, et svært velrennomert div I-college. Slik ble det absolutt ikke, og selv om Nils-Paul kom hjem med masse nyttig erfaring, var det så godt som uten spilletid og i hvert fall uten stipend. Div. I-coacher tjener penger, masse penger, og de er naturlig nok avhengig av suksess. Programmene er dyre og de er derfor også avhengige av penger inn. Som de kanskje får fra gamle spillere som nå er blitt næringslivsledere. Eller fra velstående foreldre til andre spillere på laget. Og da blir det pussig nok slik at middelmådige spillere med rike foreldre får mer spilletid og oppmerksomhet enn dedikerte og gode spillere uten fet lommebok i bakhånd.
I div. I har man ikke tid til tøys og utenforliggende saker. Som da Torbjørn og jeg besøkte Boston University der vi trodde å ha en avtale. Vi fant omsider head coach i styrkerommet der han tråkket i vei på en ergometersykkel. Han tok seg aldri tid til å gå av sykkelen, men klarte med kroppsspråket å fortelle at det hadde vært greit om vi forsvant. Gjerne umiddelbart. No cigar der altså..!
Derfor har jeg alltid ment at det er mest fornuftig å satse på div. II. Der handler det litt mindre om business og litt mer om mennesket.
Daniel Berg hadde fire fine år ved NYIT på Long Island. Basketballen var riktignok ikke fantastisk, og hele prosjektet var kanskje litt lurvete i kantene – en liten hall uten veldig flotte fasiliteter forøvrig og en coach som ikke var veldig flink til å holde tider og avtaler. Men han ble godt tatt vare på, og om coachen ikke var noen racer på organisering og planlegging var han genuint opptatt av spillerne sine.
Christer Elgmork på Metro State i Denver: Et enestående godt lag under coach Dunlap (som nå leder Bobcats i NBA) . Men Dunlap og Elgmork var ingen god «fit», Metro State var en div. II-skole med div. I-ambisjoner og Christer orket ikke mer etter et år.
Aksel Bolin er en av de aller viktigste for NIU.
Aksel Bolin har klart seg utmerket snart tre år ved NIU (www.niu.edu). En div.I-skole som fortsatt har til gode å få resultater under en coach jeg slett ikke har noe særlig til overs for. Coach Montgomery mangler helt evnen til å kommunisere og vi som har sett NIU-kamper leter fortsatt etter mål og mening med det de gjør i offense.
Men Aksels nokså avslappede tilnærming til det aller meste sørger for at han cruiser gjennom programmet som en av de aller mest sentrale spillere på laget. Om et år er han fire års erfaring rikere, og med en utdannelse som ikke har kostet stort.
Stian Emil Berg fikk mange kvalitetsminutter og mye tillit sammen med Aksel på NIU forrige sesong. Og vi trodde vel at tilbud om scholarship i år var ganske sikkert. Men Montgomery ville det annerledes, og Stian Emil forflyttet seg til Florida. Der får han både utfordringer, spilletid og scholarship ved Nova (www.nsusharks.com) i et hyggelig div. II-miljø sammen med en fin gjeng andre spillere.
For deg som selv har lyst til å reise ut, eller for deg som er mor eller far og føler et ansvar for å finne ut mer. Her er noen enkle råd å ta med seg på veien mot college:
1. Begynn allerede nå samle materiale til en presentasjons-DVD med highlights og hele kamper. De kommer til å ville se deg. Begynn også å snekre på din egen CV der du beskriver hvor du har spilt, eventuelle representasjonsoppgaver og hvilke coacher som kan kontaktes.
2. Forsøk å finne et område så du kan snevre inn søket: Østkyst/vestkyst, midt-vesten/midt-østen (nei, kanskje ikke det…) nord/sør.
3. Sjekk roster/lagoppstilling for interessante skoler: Er det plass til deg der – hvor mange seniorer har de på laget som skal byttes ut?
4. Snakk/skriv til norske spillere som allerede er i utlandet; kanskje får du svar… De har vært gjennom dette og vet hvor du kan trå feil eller hva som er smart å gjøre.
Her er noen av dem:
https://pauliord.wordpress.com/2012/11/08/usa-flukten-fra-blno-og-kl/
https://pauliord.wordpress.com/2012/11/09/tre-nordmenn-tre-historier/
5. Du kommer til å bli bedt om å ta SAT-test. Begynn gjerne nå, og finn i hvert fall ut hva det handler om. På http://www.collegeboard.com finner du mye bra info og kan ta en gratis test. Du må sannsynligvis også gjennom TOEFL-test som er en ganske kurant effære for norske ungdommer som stort sett behersker engelsk godt. Det er Universitet i Oslo som administrerer og gjennomfører SAT-tester i Norge. Du kan lese mer om det her (men du kan også ta testen utenlands)
6. Hvis du ønsker deg til en NCAA-skole kommer du til å måtte svare på et spørreskjema fra «clearing house»: Snakk med noen som har gjort dette tidligere før du sender inn svarene. Her er det lett å trå feil.
7. NCAA er mest populært og mest kjent. NAIA er en annen organisasjon uten stivbente regler, men med like god basketball mange steder. Det kan være et godt alternativ.
Noe nyttige nettadresser
pauliord 