pauliord

De gode klemmers helg

Legg igjen en kommentar

Når jeg en eller anenn gang legger opp som basketballcoach, og distanserer meg helt fra miljøet (det høres rart ut, jeg medgir det…), kommer jeg sannsynligvis til å bli husket for i hvert fall to ting:  Sarkasmene og klemmene.  Så å si i hver sin ende av skalaen.

Når noen mener at jeg er kontinuerlig, uforbederlig og utåleleig flabbete i kjeften skriver det seg fra min første tid som ansatt i VG-sporten.  Min sjef den gangen, Petter Eidet, har nok preget meg mer enn jeg har villet innrømme senere i livet.  Han var i bunn og grunn verdens hyggeligste mann – proff til fingerspissene – men var såpass kjapp i kjeften at det var vanskelig for ham å brenne inne med en drepende kommentar; det måtte liksom ut – ikke for å såre, men bare for å få lekt seg litt med ord og situasjoner.

Det er nok også han som skal ha æren for at det ikke tar så himla lang tid å forfatte en blogg som for eksempel denne:  Den første jobben min som sommervikar i VG var å oversette smånotiser fra svenske Expressen til norsk.  Jeg begynte med blyant og papir for å kladde notisene før jeg satt meg til skrivemaskinen for å «føre inn» som vi gjorde i gamle dager – møysommelig og sakte etter LFT-metoden (let-finn-trykk).  Det var da Petter kom med et glass vann som han plasserte ved siden av skrivemaskinen – «i tilfelle den går varm…» som han sa. Før han kastet kladdeblokken min og ba meg få ræva i gir.

Siden har det gått kjappere, og det er slutt på tiden man kladdet, og det er dessverre også slutt på å tenke for man buser ut med en fornærmende sarkasme. I beste mening selvfølgelig.

Da er det hyggeligere med seanser som den i helgen som var:  Den Store Trenerhelgen ble nettopp den suksessen det er lov å håpe på.  Jeg hørte i hvert fall ingen som hatet det de var med på.  Snarere hørte jeg mange yre og entusiastiske tilbakemeldinger selv om noen fordragsholdere naturlig nok fikk flere pluss enn andre.  Det avhenger av hvem man spør.

Men som en svært viktig og samlende happening for sultefôrede basketballinteresserte er DST en kilde til inspirasjon og fornyet pågangsmot.  Og for meg ble det ny personlig rekord i antall klemmer utdelt og mottatt. Jeg er nesten like glad i klemmer som sarkasmer…

GlabikkjePå klemmetoppen har jeg i hvert fall Johannes Dolven (godt med folk på samme høyde, og som ikke er redd for å vise litt varme), Inge Kristiansen (langt fram, men belønningen er god), Odd Johansen (samme alder, samme interesser), Erik Libæk og Morten Fraas (two of a kind).  Ingen jenter, sier du?  Joda, opptil flere , og i hvert fall flere ganger på Ingvild Paur.

Ble dette litt klamt?  Skjønner det, men poenget var egentlig at vi er en relativt liten basketfamilie som liker å være sammen, og som har behov for å være sammen og stå sammen. Som liker å dele gleder og sorger, seire og tap. Og som helt sikkert kunne hatt nytte av mange flere møtepunkter som DST.

Chris Aaanvik skriver blant annet dette på Facebook-siden til DST:

«Jeg tror vi trenere har vel så mye å lære av hverandre som vi har av trenere fra NBA og Euroligaen. Vi har mye av de samme utfordringene rundt omkring i klubbene, og veldig mange klubber/trenere sitter på mye forskjellige styrker og erfaringer. Jeg mener dette kan løses med at det er noe som skjer på kveldstid lørdagen, og da helst ikke i en idrettshall. Min erfaring er at den beste tiden for erfaringsutveksling og nettverksbygging er lørdagskveld etter kurs og seminar»

Selvfølgelig har Chris rett i dette (selv om jeg nok har vært borti mange lørdagskvelder etter kurs og seminar som ikke har vært helt faglig på stell…)

Men neste år må vi opplagt få det til.

For egen del har det alltid vært sånn på DST at jeg nesten ikke får med meg et eneste foredrag; det er mye småtteri som skal gjøres og som kommer i konflikt med programmet forøvrig.  Derfor vet jeg ikke alt om hva Lee Rose, Gordon Herbert, Per Tøien og Mathias Eckhoff viste.  Jeg kan tenke meg at Lee Rose virkelig var «old school», og at det var mulig å plukke med seg et og annet; enten noe vi definitivt ikke skal overføre til Norge, men også omvendt.  Og jeg så nok av Gordon Herbert til å forstå at han var en dyktig coach og en dyktig pedagog.  Per og Mathias vet jeg mer om; nok til å vite at det helt sikkert var bra.  Jeg synes Nils Apeland virkelig var «to the point», at Nils-Paul Skåra som vanlig var inspirerende entusiastisk og at det vart kult å høre Frida Ailis historie; ikke minst at det går an!

Men vel så bra og viktig:  Det som skjedde mellom foredragene, i vestibylen mellom slagene, på sidelinjen under landslagstreningene, praten over en kopp kaffe i pausene.  Samtalene med gamle venner, et og annet nytt bekjentskap, nye kontakter, avtaler om gjestevisitter hos hverandre, større forståelse for hverandres utfordringer, dommere som smilte under All Star-kampen.

Personlig var jeg nok mest skuffet over at det ikke ble noe av det planlagte landslagsforumet søndag morgen:  Dett er noe som aldri har vært gjort tidligere, og jeg synes derfor det hadde vært et spennende eksperiment:  Alle landslagskandidater og trenere samlet til samtale halvannen time.  Der det ville vært mulig å trekke de store linjene for landslagsvirksomheten, informere alle potensielle spillere om hva som forventes av dem, sette navn på hva som venter lagene internasjonalt, spørre trenerne om små og store ting.  Jeg er, som mange har skjønt, svært opptatt av informasjon og kommunikasjon (selv om min bedre halvdel ofte synes jeg er helt ræva på kommunikasjon…). Derfor innbilte jeg meg at de 90 minuttene søndag morgen hadde vært en god start på noe.  Jeg antar at det ble avlyst fordi noen egentlig ikke orket å stå opp så tidlig for å få med seg enda en økt..? Det er i så fall et dårlig tegn for spillere og trenere som nettopp må tåle belastninger og forsakelser.

Nåvel, nesten uansett hvilke foredragsholdere som kommer neste år, og uavhengig av hvordan programmet blir sydd sammen:  Det bør være pliktig oppmøte på DST, og vi bør rydde plass og tid til en sosial gathering der alle kan slå av en prat med den de har lyst å snakke med.  Vi trengere møteplasser som dette, vi trenger hverandre for å bli inspirert til nye tak på basketballbanen.

Per Tøien snakket om minst én positiv og konstruktiv tilbakemelding pr trening til hver enkelt navngitte spiller:  Gi noen en klem i dag; de har sikkert fortjent det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s