Jeg ble litt forfjamset over at det skulle få sånn oppmerksomhet; at det liksom skulle være flott og på grensen til oppsiktsvekkende å si at det er greit at noen får en klem; enten fysisk – eller kanskje også i form av et kompliment, en oppmuntring eller et klapp på skulderen.  Faktisk har jeg også mottatt et par «klager» i form av folk som mener seg fortjent til å være på klemmetoppen, men der måtte jeg være knallhard denne gangen:  Du måtte være til stede på DST for å kvalifisere!

På Ammerud-Bærum kampen torsdag kveld traff jeg Per-Kristian Larsen, og selv om det ikke ble noen klem på ham nærmest lovet/truet jeg med å nevne ham i en blogg.  Jeg er litt usikker på om det er noe som faller i smak, men jeg tar sjansen likevel.  Jeg vil jo gjerne holde løfter, og har dessuten lengtet etter en anledning til å kunne mene noe om dommeres væremåte uten å måtte hefte for det i kampsituasjoner senere.

Og det kan være greit å ta utgangspunkt i Per-Kristian.

Han har nemlig en kombinasjon av egenskaper som er ganske sjelden – og ganske nyttige i utførelsen av «yrket»: Han KAN basketball, han har spilt selv og kjenner igjen situasjoner – han har ofte opplevd dem selv.  Han har en godt utviklet humoristisk sans og er ikke redd for å le av både seg selv og andre, han kommuniserer gjerne utenfor banen og han har evnen til å lytte. Men han er også tydelig og korrekt når han føler å ha fått nok i kampens hete. Jeg tilgir ham fortsatt ikke å ha sendt bort Jan Stien som speaker, men ingen av oss er langsinte.

Jeg har hatt mange interessante diskusjoner med PK, og jeg har fått større forståelse for flere av dommernes dilemmaer ved å snakke med ham.  I utgangspunktet jo alle dommere «klem-bare», i min terminologi vil det altså si at de er grunnleggende hyggelige mennesker. Akkurat som en del spillere som virkelig ikke er til å orke på banen, men som er verdens hyggeligste når konkurranseinstinktet blir lagt igjen i garderoben.

Men siden det er de færreste dommere jeg har opplevd å sosialisere med, for eksempel når de har vært medreisende i internasjonale turneringer, vet jeg ikke alt om alle.  Med min litt begrensede kunnskap om dommerstanden og menneskene bak; her er noen helt korte inntrykk i tilfeldig rekkefølge – og i beste mening:

Geir Matthiasen: Geir har vært i gamet like lenge som jeg, og det er vanskelig å mene noe annet enn at han er rutinert og dyktig, i tillegg til at det er imponerende å stå løpet så lenge. Jeg dømte faktisk elitekamper med Geir. Hans lille triks med «sov-i-ro» i ørene er smart: Han har alltid dekning for ikke å høre.

Torkild Rødsand: Ingen skal ta fra Torkild at han er Norges fremste dommer, og når han dømmer godt, uten distraksjoner, er han sabla god.  Det synes man også internasjonalt.  Men hans tidvis unødvendig avvisende stil gjør det vanskelig for mange å finne noen type kjemi på banen.  Han hadde stått seg på å myke opp; i hvert fall litt.

Per Brunæs: Du verden for en hyggelig kar!  Det er umulig å tenke annet enn at han vil det beste, både for deg og motstanderen.  Og følgelig er det helt umulig å hisse seg voldsomt opp over det han presterer på banen. Der synes jeg nemlig han bommer ganske ofte. Men når han ser på deg med troskyldige øyne og et oppriktig «beklager»-blikk er det vondt å kjefte.

Tor Kristian Ervik: Tor Kristian er en sånn dommertype som jeg faktkisk har ønsket å få en T av; én gang i hvert fall. Men det har vist seg umulig. Det er sannsynligvis ikke et eneste konflikt-gen i den kroppen, og både han og kampene han dømmer hadde hatt godt av en litt tøffere stil.  Bare et tips!

Viola Györgyi: Moro med en dame som har bein i nesa, og som er tydelig i utøvelsen av dommergjerningen.  Etter min smak ble hun nok litt i overkant triggerhappy åpningshelgen, og Viola bør kunne leke litt med et forsøk på å fjerne seg fra «isprinsesse»-stadiet.

Fredrik Holmboe: Av alle rare ting har jeg faktisk trent Fredrik som spiller en gang.  Dermed vet jeg at han også har spillererfaring, og Fredrik er en av våre aller mest rutinerte. Har egentlig ingen issues med Fredrik, men jeg merker nok at han tidvis har et kroppsspråk/tegnspråk som gjør at det ser ut som han er et øyeblikk i tvil om hva han egentlig har blåst før han får orden på armer og peking og administrering.  Det blir som regel riktig likevel…

Andreas Lind:  Jeg liker at jeg nå kan snakke uanstrengt og hyggelig med Andreas både før, under og etter kamper.  Det er ikke lenge siden situassjonen var en helt annen, og jeg tror godt og godt det har vært en nyttig modningsprosess; kanskje for oss begge.  Ryktene forteller at han han ha hatt et bittelite tilbakefall i en kamp før jul – men i det store og hele:  Andreas er flink, myndig og etter hvert i stand til å kommunisere.

Oscar Lindø: Tydelig kar, energisk på banen i forsøkene på å skille rett fra galt.  Og alltid åpen for å høre en mening, både under kampen og etterpå.  Behagelig å samarbeide med, og Oscar er flink til ikke å la kosepraten gå for langt. Det er lett å forstå når nok er nok.

Kjell Løvold: En av mine favoritter, og den som har fått flest stemmer fra meg på den årlige kåringen så lenge jeg var en av dommer-dommerne. En no-nonsense aktør som likevel har humor og et glimt i øyet.  Fin kombi, man kommer langt med det. Det hjelper sikkert å være fra en landsel der hæstkuk er et honnørord.

Lars Ryde: En ryddig kar på banen, men som også er ganske tydelig på at kommentarer er uønsket. Lars har i likhet med alle oss andre som er med i en basketballkamp, heldige og uheldige øyeblikk.  Folk som av og til medgir at ikke alt er på stell, får ofte mer kred enn andre fra spillere og coacher.

Sturla Sand: Mitt første møte med Sturla som dommer var i en juniorkamp i 86-klassen; altså ganske lenge siden. Og det ble et ganske røft førstemøte:  Han klasket til med et kroppsspråk og tegngiving som var egnet til å skremme vannet av de unge håpefulle.  Senere er det blitt mer orden og en litt roligere adferd.  Det funker bedre.

 

Og altså; god klem til alle, og lykke til videre i sesongen på alle nivåer!