Tror nok aldri jeg kommer til å glemme det: Da jeg holdt på med 86-årgangen til det som den gangen het 3B hadde jeg flere talenter på laget.  Det var nok av dem som har fikk mye gratis med etternavn som for eksempel Stien, Elgmork og Berg (og da tenker jeg nok skillsmessig på Torill).  Men det var også mange som slett ikke hadde fått basketball med morsmelken eller hva man eventuelt får det med av far. 

Ikke minst hadde jeg en kar som het Thomas som også var arvelig belastet, eller snarere velsignet.  Ikke med basketball, men med musikk.  Han var kort og godt en enestående dyktig musiker, og først senere har det slått meg hvorfor han uten sammenligning har vært den spilleren jeg har hatt som lærte ting fortest. Og selv om han aldri forfulgte basketballkarrieren, ga han meg et av de mest uforglemmelige øyeblikkene som trener, ever:  Jeg tror det må ha vært en tirsdagstrening i Hoslehallen . Thomas var høy og egentlig altfor tynn, men det var naturlig å bruke ham litt inside også.  Denne tirsdagen gikk vi gjennom et par øvelser som ikke står i noen post-ABC, men som kanskje var såpass avanserte at de erenda litt lenger ut i alfabetet.  Thomas fikset øvelsene nesten umiddelbart, og rakk også å få med seg et par repetisjoner med feil hånd.  Den påfølgende lørdagen spilte vi kamp, og det var så jeg måtte klype meg i armen da han midt i kampen, med den største selvfølgelighet, trakk fram det vi hadde jobbet med på tirsdag.  Og med feil hånd! Sånt er ren og skjær trenerlykke.

Jeg har vel skjønt nå at kjedelige repetisjoner kanskje er det viktigste for en spiller på vei mot perfeksjon.  Og for Thomas var dette helt naturlig. Time etter time, uke etter uke, måned etter måned foran klaveret hadde lært ham en treningsdisiplin ingen andre helt forstår.

Derfor er nok også skoleprosjekter som Wang, NTG, Olsvikåsen og Kongsberg viktige for utviklingen av norske talenter. Og det er evnen til å stå det kjedelige løpet som gir resultater.

Men samtidig har de slått meg hvor håpløst det er at det viser seg umulig å få alt i én pakke. Hvis en spiller har individuelle skills i overflod kan du være sikker på at han enten er et head case eller en pingle.  Hvis han har høy basketball-IQ scorer han garantert lavt på andre kvaliteter.

Jeg vil ha hurtigheten til Magnus Midtvedt, humøret og skuddavviklingen til Stian Mjøs, basketball-IQ’en til Christer Elgmork, den positive galskapen til Nils-Paul Skåra, vinnerinstinktet til Rolf Halvorsen, de sosiale antennene til Erik Libæk, kroppen til Torgeir Bryn (nåja, i hvert fall størrelsen), spensten til Milah Kombat, lojaliteten til Øyvind Fritzen, arrogansen til Pål Vik, osv., osv.

Hvordan ser din drømmespiller ut?  Kommentarfeltet er åpent hvis du vil komme med dine forslag.  Hvilke egenskaper ville du for eksempel hentet fra hvilke NBA-spillere (du kommer ikke på trykk her uten å ta med minst en egenskap fra Larry Bird…)