Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne etter NM-helgen i Tromsø.  Skal jeg slå meg på brystet, og mene at Bærum er best, eller skal jeg heller skrive noen fordelaktige linjer om Tromsø som arrangør?  Er det den gufne avslutningen på damefinalen som fortjener å åpne showet, eller kanskje den ene hårreisende dommeravgjørelsen i semifinalen mellom Tromsø og Frøya? Sikkert er det i hvert fall at de siste kampene i KL og BLNO fortjener oppmerksomhet.  Her er noen glimt fra minneboka:

Bærum takker ordfører’n:  Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort er av det utadvendte, pulbikumsvennlnige slaget – en mann som sannsynligvis elsker anledninger som den i helgen.  Vi har lest at Tromsø Kommune har bidratt med 100 000 kroner til Final Four-arrangementet; da skulle det jo bare mangle om ikke ordfører’n fikk lov til å opptre.  Sågar to ganger… Og selv om han utvilsomt har en god stemme, falt ikke stemmefisket i god jord hos de tilreisende damelagene:  Ordførerens tale i forkant av damefinalen handlet nemlig bare om Tromsø og Bærum – ikke et ord om jentene.  Og da han gjentok litt av talen og sangen før herrefinalen sørget han for å gi Bærum-gutta ekstra tenning.  For to år siden var det sportsredaktøren i avisen iTromsø som sørget for Bærum-tenning.  I år var det ordfører’n.

 Jesus, Gary og Calix:  Tromsø Storm var i hardt vær i semifinalen mot Frøya.  Men en strålende Gary Wallace ville det annerledes, og han hadde god hjelp:  «Jeg hadde Jesus ved min side og jeg be til ham om hjelp før ekstraomgangene», sa han til avisen Nordlys etter at seieren var et faktum.  Og om ikke Jesus var nok fikk han hjelp også av dommerne da det gjensto under to minutter av ekstraomgangen.  I en kamp som til da hadde vært fairspilt, velspilt, underholdende og preget av en en imponerende omgjengelig og tone til tross for alvoret kom T’en som lyn fra klar himmel.  Frøyas Calix Black Ndiaye fikk en call mot seg; hvorvidt avgjørelsen var god eller dårlig er underordnet. Calix slo oppgitt ut med hendene og slik jeg oppfattet det, mest i frustrasjon over seg selv. Det resulterte i en umiddelbar T.  En uforståelig og umusikalsk avgjørelse, og helt unødvendig.  Jeg tenker at når den regjerende norgesmesteren er i ferd med å måtte gi slipp på tittelen; i en tett semifinale som har gått til ekstraomgang – etter en call som var tøff å svelge – ja, da tillater man en reaksjon.

Mye godt i grått:  Når denne episoden er nevnt må jeg i rettferdighetens navn også legge til at dommerne gjorde en prima jobb gjennom hele turneringen, og spillere og coacher gjorde stort sett en tilsvarende god jobb med dommerne.

Grums og gufs fra Gimle: Damefinalen var ikke nødvendigvis velspilt, men den var tett, dramatisk og med lag som byttet på ledelsen.  Ullern hadde dette under kontroll i annen omgang; i hvert fall inntil Gimle våget å sende Sthefany (er det virkelig ritkgi stavemåte..?) Thomas på banen igjen, med fire fouls. Ekstraomgangen var så godt som sikret da Sthefany tryllet frem en buzzer beater og Gimle-seier.  Men det er ikke dette jeg vil huske fra damefinalen.  Det er dessverre Gimles to amerikanere som fant det for å oppsøke den siden av banen der Ullerns super-supporter Robert McCarthy oppholdt seg.  Og det var ikke for å takke, men snarere for å vise med all mulig tydelighet, og på eklest mulige vis, at det var svært viktig for dem å ydmyke Robert.  Det var oppsiktsvekkende ekkelt, det var grenseløst usportslig – og egentlig bare kleint og leit. Slik jeg ser det har Gimle har en ryddejobb å gjøre; det bør taes et kraftig oppgjør med hva man ønsker å stå for.  Jeg har i ettertid forstått at det er mye vondt blod i denne konflikten, og det er ikke mer enn noen uker siden Gimle på sin hjemmeside publiserte en artikkel som var så tendensiøs og ekkel at den heldigvis savner sidestykke i norsk basketball. Dypere enn dette bør det sannsynligvis ikke graves; i hvert fall ikke av meg.  Men konflikter som dette har vi virkelig ikke behov for, og sist jeg sjekket fantes det fornuftige folk i begge leire. Rydd opp!

De 6 som ikke vant:  Ammeruds jenter ble prügelknabe i dette selskapet, mens både Ullern og Ulriken bidro til at dette også ble en jentehelg å huske. Det må være lov å si at ikke all teknikk og tempo er like stas, men mange herrespillere har mye å lære av fornfutgie valg.  «Shot selection» handler for eksempel også om ikke å ta skudd…  BLNO-lagene som kom til kort har lite å skamme seg over. For Frøya glapp det i ekstraomgangen, for Tromsø glapp det i tredje periode mens Centrum sannsynligvis vil ha veldig godt av ferie nå.

Ris til egen bak: Jeg synes litt synd på Tromsø som hvert år pisker stemningen til så store høyder at fallhøyden blir skummel.  Det er aldri snakk om at de skal prøve å ta gullet – neida, kongepokalen SKAL HJEM. Og speakeren som forøvrig er en ryddig og bra kar, peiser på i kjent stil – med bulgarske bjørner, Hani Banani, JJ og alle de andre.  Om jeg selv hadde spilt, hadde jeg vært livredd før jeg entret parketten.  Det er sannsynligvis Tromsøs-spillerne også, innerst inne.  Og det blir bare verre for hvert år som går. Tromsø er sikkert Norges beste arrangør, men de er jaggu også Norges dårligste finalelag.

10 000 meter frisbee:  Når skøyteløperne går en mil blir det 25 runder.  I Tromsøhallen er det søte småjenter med salgsappell som går rundene med frisbee-vogna.  Og jeg er sikker på at de går minst 25 runder; tett fulgt av loddselgerne.  De første par-tre gangene er det søtt, de neste 22 rundene er faktisk litt påtrengende og plagsomme.

I bøtta! Ikke drep med meg underholdning! Når Tromsø skrider til arrangørverket mener de alvor. Her er alt og alle på plass; det er latinodansere, stramme damer med trommestikker, feel good-band og en endeløs rekke av mer eller mindre synkron dans (jeg digget virkelig gjengen i relfeksvester – kult!).  Men når to finalelag, tre dommere og 2500 tilskuere må vente på  å få komme i gang –  når kampen er på sitt mest hektiske fordi vi trekker blå og gule lapper i bøtta – ja, da har noen mistet gangsynet.

Foreldre og funksjonærer:  Man kan tillate seg å mene hva man vil om arrangementet i Tromsøhallen, men nok en gang er jeg først og fremst mektig imponert over hjelperne som gjør dette mulig.  De svært hyggelige mødrene og fedrene som betjener utsalgene; det er nesten så jeg aksepterer å betale 55 kroner for kake og kaffe… (den derre jordbærkaken var virkelig god!!)  De svært mange som har fått parkettgulvet på plass, reklameseilene til topps, frukt i garderobene og bilene på tilviste parkeringsplasser.  Uten dere stopper selv Tromsø Storm.  Og dere imponerer i bunn og grunn med gjennomført profesjonalitet i det aller meste.

Dere er bare ikke så innmari flinke til å spille finaler…