pauliord

Ligaen vi elsker å hate?

1 kommentar

Var det bare meg, eller er det også andre som stusset litt over det som ble kommunisert fra Mathias Eckhoff etter NM-triumfen i Tromsø? Kanskje var det ikke så mye det han sa, men snarere tidspunktet da han fastslo at han ikke kommer til å trene et lag i Norge igjen:

«Mathias Eckhoff orker ikke være trener lenger så lenge basketballen ikke hever sin profesjonalitet», kunne vi lese i avisen iTromsø.  Grunnen er at han mener satsingen i Norge ikke er seriøs og god nok – samt det faktum at han har fire barn som han ønsker seg mer tid sammen med.

Da Bærum Basket ble etablert som en ny klubb i 2009 lanserte vi også det som etter hvert ble Norges best besøkte og mest leste nettside. Vi inviterte sentrale personer til å si sin hjertens mening om BLNO.  Her er noe av det som ble sagt, med Mathias’ tanker helt til slutt.  (Hvis du vi lese flere meninger og BLNO, finner du alle artiklene publisert io sin helhet her.)

«Selv var jeg en av dem som ble fenget av dette konseptet høsten 2001 da jeg ved tilfeldigheter ble invitert med på kamp av ei venninne som hadde fått noen gratisbilletter fra Tromsø Storm via jobben. Aldri har jeg opplevd en slik spenning og så god underholdning på et idrettsarrangement som det jeg fikk servert av Tromsø Storm den gangen. Men så var sammenligningsgrunnlaget utallige kjipe fotballkamper ute på iskalde Alfheim Stadion med lunken pølse i kaldt brød som den varmeste delen av opplevelsen… Jeg savner at man går inn for å prøve å vekke til live deler av konseptet, nemlig underholdningsaspektet og det helhetlige rundt arrangementene.»

Magnus Grape Løvdahl

 

«En ting jeg derimot har vanskelig for å svelge når jeg ser tilbake, er at noen i ettertid ser ut til å mene at kvaliteten på produktet, altså basketballen som ble spilt, var for dårlig. Det har også blitt sagt at det norske folk i begynnelsen ble ”lurt” til å tro at dette var veldig bra, men så viste det seg at det bare var ”same shit, new wrapping”. Til det er det bare en ting å si: ”Pisspreik”.  Hvis man sammenligner med NBA var selvfølgelig norsk basketball ikke et flaggskip. Hvis man derimot sammenlignet seg med andre lagidretter i Norge, sto ikke norsk basket tilbake for noen, er min påstand. Jeg husker veldig godt at jeg den gang sammenlignet treningsmengden til forskjellige lagidretter, deriblant  Brann, Fyllingen Håndball og Ulriken Eagles.  Vi (Ulriken Eagles) var de som trente klart mest av disse tre for ti år siden. Det forteller i hvert fall meg at vi drev med tilnærmet toppidrett den gangen.»

Per Fedje

 

«En ting jeg har merket meg de siste årene er norske spilleres holdninger til rollen på lagene de spiller på. Det er utrolig mye klaging; mer eller mindre alle er misfornøyd med et eller annet. ”Treneren liker meg ikke”, eller ”Jeg får aldri sjansen”, er typiske unnskyldninger. Det hele vitner om en ”Hhva kan omgivelsene mine gjøre for meg holdning”, i stedet for å ta ansvar for sin egen utvikling som spiller. Her er det spillerne som har ansvar, ikke trenere eller klubber. Hvis du vil bli bedre som spiller må du nesten investere litt innsats selv for å faktisk bli det. Det er alltid en logisk grunn til at noen spillere får spille mer enn andre. Og min erfaring tilsier at den som spiller mest, også er den beste spilleren…»

Audun Eskeland

 

 Og, med frykt for å plage leserne med altfor mye tekst, her er en redigert versjon av hva Mathias Eckhoff sa i 2009, og som kanskje gir noe av forklaringen på hvorfor han ikke lenger ønsker å trene lag i Norge:

«Fort vekk får slike tiltak litt festtalepreg over seg og det gjør at jeg føler meg litt som hovedpersonen i filmen Festen når familien er samlet rundt middagen og hedersgjesten skal få sin tale!

Er det på sin plas med litt intetsigende ufarlig skvalder eller skal man tillate seg å mene noe…?  Skal jeg da ta den den korte hyggelige blå talen fylt med stikkordsmessig fløff og mer eller mindre festlige anekdoter, eller skal jeg ta den lange slemme røde hvor det snakkes om misbruk og overgrep som man i familien egentlig ikke vil forholde seg til eller i hvert fall ikke snakke høyt om…?
BLNO blåste liv i en nærmest død sport i Norge. Verdens nest største idrett ble plutselig aktuell her på berget. Blå Swix og beksøm ble byttet ut med innetid i hall, høy temperatur med musikk, båndtvang, importspillere og duskedamer uten dusk.

Man skulle være anneledes, våge å tenke utenfor de normative rammer og ta det store kollektive løftet vekk fra fotballens grilldress og terningkast på treninger. Ligahjulet skulle trille inn i hverdagen som et hippere alternativ til gutta på skauen og alt var en fest og store og små gledet seg til å gå på kamp…

Treningsmengdene ble økt, det sportslige nivået gikk opp, rekrutteringen blomstret, interessen blandt medier og samarbeidspartnere hevet seg slik at driften kunne nærme seg den ambisøse profesjonaliseringen man ønsket og følte man trengte.

Suverene tanker og gode intensjoner ble hausset opp og frelste mange!!! TV-dekningen og sponsortekket gikk forbi NRKs Iditarod og curling-satsinger. Alt var mulig! Mulighetene var der.

Faktum er at vi alle burde skamme oss over hvordan vi har forvaltet den fantastiske sjansen vi i utgangspunktet serverte oss selv. Mye handlet selvfølgelig om manglende erfaring og klassiske nybegynnerfeil, men den kulturen som har fått lov til å etablere seg i Norge hvor man leker konge på haugen, hegner om sin tue og prater skit i krokene var og er skammelig og det er blitt en oppskrift på vår undergang!

Vi er fremdeles annerledes-idretten men nå er vi i ferd med å bli annerledes-idretten for spesielt interesserte igjen, på lik linje med melkespannkasting og konebæring.

Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi… Samlet sett unner vi ikke noen andre suksess…

Der man ellers i Europa og Statene kurser hverandre og diskuterer Xer og Oer og treningsprinsipper så kjører vi full strutsetaktikk med rævva i været og hodet i jorda og håper at ingen skal bry seg. Det er som om vi ikke skjønner at man sjelden blir bedre enn den motstanden/motstanderen man får. Vi fatter bare ikke at vi aktivt må hjelpe og stimulere andre til å bli bedre for å kunne utvikle oss selv.

Jeg mener at basketen som toppidrett her på berget holdes i live intravenøst og at resultatene som man tross alt har fått med yngre spillere ikke er et resultat av det lokomotivet BLNO skulle være. Snarere har det vært en konsekvens av tilfeldig kontinuitet, basketgymnasene og ivrige foreldre.
Det er mange måter å spille basket på, mange veier å gå!!! Men skal man snakke om fremtiden ligaen og norsk basket, så må man nødvendigvis snakke om de som skal spille. Hvordan tiltrekker vi oss talenter, utvikler dem, inspirerer og gir holdninger som består og som gir grunnlag for vekst. Alt i idrett handler om prioriteringer, hvilke valg man tar og hva man velger bort. Hvilke mål har vi for norsk basket og hva gjør vi for de norske spillerne?

Kan vi på den ene siden si at vi ønsker spillere ut av landet samtidig som vi svøper dem inn med skyldfølelse og ord som svik når de først får muligheten til å dra ut?

Er vi tjent med at spillerne tråkker rundt i våre haller i en liga med få lag og få kamper eller er det et ønske om at ligaen vår skal være et springbrett ut i verden og at vi gjennom spillereksport klarer å dra opp nivået generelt.

Er målet kortsiktig vinning eller langsiktig utvikling?

Det som er helt sikkert er at vi er mange i dette landet som trenger å ta en selvransakende titt i speilet og spørre oss selv om vi egentlig har vært så uskyldsrene i denne prosessen og kanskje rette søkelyset på hva våre motiver egentlig har vært og er…
Det er en klassisk sammenligning som brukes innen coachingen der man snakker om karpefisken Koi som i et akvarium vokser til den blir noen få centimeter stor, for så å kunne vokse til den blir opptil 30 centimeter om man skulle sette den ut i en vanlig karpedam.  Mens den kan vokse til nærmere 120 centimeter om man skulle finne på å sette den ut i en innsjø…

Ganske dramatiske forskjeller. Med andre ord så er det ikke fisken selv det står på, men omgivelsene og de vekstvilkårene den får som er avgjørende.
Det samme gjelder for norsk basket. Vi lever i det lille akvariet vårt hvor vi konsekvent ernærer oss på fattig fôr og vegrer oss for alternativ føde. Ikke tør vi tenke utenfor akvarietanken vår på en mulig dam… Og en stor innsjø er utenkelig…
På den måten holder vi hverandre tilbake. Spillere, coacher, dommere, klubber og liga/forbund, alle sammen.
Konkret kan man jo starte med å snakke sammen, utvikle ferdighetsstiger, bedre utdanningen og kompetansedelingen, aktivt samarbeide, ta ansvar og slutte med bortforklaringer om fravær av penger, ha strategi og handlingsplaner som er realistiske, som har troverdighet, som er gjennomførbare og som er bygget på kontinuitet og langsiktighet…
Kanskje er det på tide at vi turte å ta noen tøffe valg og rydde opp i reiret og feie bort all misforstått snillisme og bakstrebersk lojalitet.

Mathias Eckhoff

One thought on “Ligaen vi elsker å hate?

  1. Reblogged this on Kollstrøm and commented:
    Et veldig bra innlegg om norsk basketball. Anbefaler virkelig å lese det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s