Jeg fikk et spørsmål fra en ung trener for et par dager siden.   Jeg lovet å svare, og tenkte at det burde være mulig å svare  kjapt, smart og utfyllende.  Men ganske snart fant jeg ut at det slett ikke var enkelt å gi entydige og gode  svar på dette.  Og kanskje nettopp derfor var spørsmålene både utfordrende og viktige.  Hans spørsmål var slik:

«Hvordan fordeler du spilletiden på spillere? Ser man det utifra viktigheten i kampen, eller tenker man på hvem som har hvert på trening osv.  Og hvordan gjør du med byttene, har du kalkulert før kampen hvem som skal spille så å så mye ? Er det noe spesielt minutt ut i første periode man burde begynne å bytte? Og hvor mange burde man bytte om gangen? Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»

Kort sagt, problemstillinger trenere for unge lag står ovenfor i hver eneste kamp. Og hvis jeg velger å se bort fra seniorlag generelt og elitelag spesielt, så har jeg i hvert fall mine egne tanker å bidra med.

For et par sesonger siden fikk en av de utenlandske spillerne våre (i Bærum Basket) ansvaret for et yngre lag i en av samarbeidsklubbene.  Og han fortalte at blant beskjedene han hadde fått var at de ikke skulle ha noe av «sånn derre Pål Berg-coaching». Jeg tror det skulle bety noe sånt som at dette var et lag som først og fremst skulle vinne, og at det slett ikke var slik at alle nødvendigvis skulle få veldig mye spilletid.  Og i hvert fall ikke i jevne kamper.

Samtidig betød det vel også at jeg har fått et frynsete rykte for å ha prioritert nettopp slik; nemlig å ha gitt flere spillere kvalitetsminutter og muligheter som de kanskje ikke burde hatt.  Dersom det blir ettermælet mitt, skal jeg nok klare å leve med det, men samtidig finnes det nok av spillere som mener noe helt annet – at jeg aldri ga dem mulighetene de hadde fortjent.

Innbyttepolicy må uansett være forankret i en forståelse av prosjektet hos spillere, foreldre og støtteapparat, og det henger selvfølgelig også nøye sammen med hvor gamle spillerne er.  Jeg forsøker alltid å være tydelig på hvor vi vil med satsingen vår, og oftest klarer vi å få til et møte før sesongstart med foreldre og spillere.  Der  får jeg i hvert fll muligheten til å si litt om hva som forventes av den enkelte, men erfaringen er nok litt for ofte at det som blir sagt i september går i glemmeboken ganske kjapt. Jeg har alltid undret meg litt over hvordan foreldre med den største selvfølgelighet kan mene at spillere må få fri fra dette og hint selv om vi ble enige før sesongstart om at det slett ikke er OK.

Og før det er mulig å si noe meningsfullt om hvordan og hvorfor er det greit å være enige om enkelte sannheter.  Som for eksempel av basketball er en liten og svært inkluderende idrett der vi verken har råd eller lyst til å støte noen fra oss.  Treningsgruppene er sjelden store, og et av de største problemene for rekrutteringen i Norge er frafallet når spillerne er 16-17 år gamle.  Det er også da de beste søker større utfordringer, og det er da det er både viktig og riktig å spisse satsingen:  De beste vil bli så gode de kan, de vil vinne og de aksepterer ikke en altfor sosialdmokratisk tilnærming til fordeling av spilletid.

– Jeg har alltid menet at det er mindre interessant hvem som starter en kamp enn hvem som avslutter den.

– Derfor vil nok også mange mene at det er en svakhet ved mine disposisjoner at det aldri er noen fast starting five, mes jeg selv vil hevde at det er spennende og “rewarding” at alle kan få muligheten fra start.

– Jeg opplever at det som skjer de første minuttene i en kamp sjelden er ødeleggende for mulighetene senere i kampen.  Og om jeg ønsker å sikre en dyp rotasjon i laget søker jeg så ofte som mulig å plukke med med minst en “second string” fra start.  De første minuttene er jo utvilsomt kvalitetsminutter, og erfaringen er at de liker det og vokser på det.

– Det er håpløst å gi benkesliterne “makeup”-tid de par siste minuttene av en kamp som på det tidspunktet enten er tapt eller vunnet.  Det ødelegger kanskje selvtilliten og stoltheten enda mer enn om de ikke kommer innpå i det hele tatt. Jeg hater det egentlig på alle nivåer.

– Enda verre er det kanskje å bli kjepphøy for tidlig:  En tipoengs-ledelse i basketball er ingenting – selv om det bare er 4-5 minutter igjen av kampen, og jeg har sett altfor mange coacher hive innpå altfor mange av de nestbeste spillerne samtidig, for så å måtte ta dem ut etter et minutt eller to for å redde i land seieren.

– Jeg forsøker å mene noe med det jeg gjør, og når jeg setter inn en spiller som normalt ikke får spille mest er det et poeng for meg å la ham stå lenge nok til å kunne gjøre både bra og dårlige ting.  Jeg hater det selvfølgelig når det første han gjør på banen er noe hårresiende dårlig, men jeg er mest fortvilet på hans vegne.  Derfor må han også få lov til å stå lenge nok til å prestere.

– De seriøst satsende spillerne vil nesten alltid være på alle treninger, mens de nest beste oftest er dem som velger bort treninger av ulike grunner. Det må nødvendigvis få konsekvenser for spilletid.  Synes jeg.  På samme måte som

det ikke kan være noe klippekort for de som spiller mest de gangrene de har vært borte fra treninger.  Pussig nok er det ofte blant de beste spillerne forståelsen for dette er størst.

– Jeg har aldri kalkulert hvem som skal spille hvor mye før kampstart, og jeg har sjelden noen idé om hvor lang tid det skal ta før et innbytte; det må være et poeng å lese kampens gang, hvem som fungerer godt sammen, hvem som har dagen, hvem som blir sliten først osv., osv.  Jeg har nok en tanke om hvilke spillere som kanskje har litt kvalitetstid “til gode” hos meg fordi de kom dårlig ut i forrige kamp, men det er ikke alltid det faller slik likevel.

– Det vil neste alltid være dumt å kaste utpå for mange spillere som ikke er vant til å lede kamper.  De vil som regel oppleve at det meste går i stå, og derfor er det nesten et must at rutinerte spillere er der sammen med dem.  Selv mange minutter kan gi dårlige opplevelser når mestringsfølelsen uteblir.

– « Hvordan kommer du på plays ? Ser du dem i kamper til andre lag, fra NBA, Euroleague eller sånt?»  Svaret er vel at jeg synes gnålet om «gode plays» er utidig og dessuten lite utviklende for unge spillere.  Derfor er jeg også tilhenger av å lære bort de grunnleggende sammenhengene før jeg trer systemer ned over hodet på dem.  Det har hendt at jeg har sett ett og annet staselig play jeg har forsøkt å overføre til unge,norske lag – men sjeden med særlig hell.  Jeg synes for eksempel det er nokså meningsløst å skaffe spillere åpne skudd en halv meter fra kurven når de ikke klarer å treffe på skuddet.  Med det mener jeg altså at man ofte fokuserer på helt feil ting; når man bruker time etter time på et system med 6-7 trekk som skal ende i noe smart må det nødvendigvis gå på bekostning av noe.  For eksempel nærskudd.

Systemet inneholder sannsynligvis å sette og bruke screens; det kan de sannsynligvis ikke godt nok.  De kan få en avslutning med “feil hånd” og mestrer det slett ikke.  Man har ingen idé om hva en pick’n’roll kan gi av options.  Tiden som har gått med til å trene på systemet har gjort at de aldri har trent på utblokkering.  Osv., osv.

Helt til slutt må det være lov å mene at det er de de dumme som har det godt. Hvis du er en type idiottrener som ikke har den minste forståelse for hva som rører seg i spillernes hoder, blottet for empati og og som aldri har reflektert over hva basketballen betyr for dem du trener – ja, da spiller du sikkert med de 5 beste alltid og uansett.  Og vil oppleve misfornøyde spillere, skuffede og irriterte foreldre, stort frafall i en gruppe som henger dårlig sammen som et fellesskap.  Du vil kanskje vinne flere kamper enn du taper på kort sikt, men du vinner aldri kampen om talentene på lang sikt.