Enkelte statuser er hyggeligere enn andre på Facebook.  I det siste har jeg registrert flere av dagens toppspillere som en etter en «står fram» med vitnesbyrd om Basketskolen. Jeg regner vel med at ikke alle helt plutselig har følt en slags «sudden urge» til å mene noe hyggelig om sommerukene i juni og juli, men at de muligens kan ha blitt anmodet om å skrive noen linjer om sine opplevelser.  Og siden jeg er ikke er blant dem som er blitt oppfordret til å si noe fordelaktig, er dette altså noe jeg gjør helt frivillig – og svært gjerne.

Jeg føler meg ganske sikker på at Basketskolen i regi av Jan og Dag Stien er noe helt unikt.  Ja, det finnes selvfølgelig andre basketskoler og clinics både i inn- og utland.  Og ja, det finnes helt sikkert både fotballskoler og håndballskoler som er helt supre.  Men jeg føler meg overbevist om at det ikke er mange steder der topptrenere og topputøvere samles på samme måte.

Jeg kan vanskelig forestille meg «hot shots« i andre og mer profilerte idretter som tar til takke med luftmadrass, sovepose og Spaghetti A La Capri til middag.  Eller ledere og instruktører som til tross for å være etablerte familiefedre og –mødre bruker feriedager for å leve kummerlig.

Men slik er det altså, og listen er lang som et godt år over kjente navn som enten har vært deltagere eller instruktører – eller gjerne begge deler. Det høres ut som en litt platt frase, men faktum er at vi er som en stor familie sommerdagene i Vestfold – selv vi som ikke bærer etternavnet Stien, for det gjør jo de fleste virker det som.

Mine egne minner er mange og utelukkende hyggelige, og jeg synes det har vært innmari synd at jeg de siste fire årene bare har hatt anledning til å være med en gang (det har riktignok kollidert med annen basket).

Jeg husker nok spesielt de første par-tre gangene med Daniel.  Den gangen var han ennå ikke fylt 10 år, men skulle debutere som deltager på Basketskolen.  Heldigvis var det ikke lang vei fra skolen i Risør til hytta vår utenfor Arendal, og de første forsøkene på å overnatte på bortebane ble ikke helt vellykket.  Men etter hvert gikk det seg til; som det alltid gjør for de fleste på Basketskolen.  Og siden den gangen har både Daniel og Stian Emil vært der flere ganger, mens jeg nok er den som har besøkt skolen aller flest ganger som instruktør.

Det er sannsynligvis umulig å peke på én ting som gjør dette til en «must»-opplevelse.  Det er en herlig blanding av møte med nye venner, sosial omgang med vennene du allerede har, instruksjon og coaching av de beste, kampene på kvelden, besøkene på stranden, rusleturene til butikken. Men først og fresmt handler det nok og dyktig og menneskelig ledelse.

Jan og Dag sørger for at dette henger i hop; de sørger for at ingenting sklir ut, og selv om de kan være strenge i trynet kjenner alle deltagerne at de blir sett, at de blir tatt på alvor, og at eventuelle problemer og hjemlengsel blir håndtert på aller beste vis.

Det er ikke få spillere og ledere som har vært innom i årenes løp, og fortsatt finner du størrelser som Ron Billingslea, Mathias Eckhoff og Baard Stoller på luftmadrass i et klasserom.  Der finner du også toppspillere som Anders Stien, Magnus Midtvedt og Christer Elgmork.

Men den mest uforglemmelige av alle var kanskje Robert Hoff fra Nattland i Bergen.  Han døde dessverre altfor tidlig, men rakk å sette varige spor i norsk basketball.  Kanskje han som amerikaner var vant til å opptre og gi av seg selv; han var i hvert fall alltid den helt naturlige lederen da instruktørene skulle finne på et egnet innslag til underholdniongen på kvelden.  Han hadde med seg en egen koffert full av rekvisitter – masker, forkledninger og klær.  Og det var i hans tid instruktørene ALLTID tok rotta på deltagerne med beste underholdningsinnslag den siste kvelden.

Sistekveldsunderholdningen har heldigvis måttet vike, har jeg hørt.  Litt synd, men litt deilig også.  Det ble etter hvert begrenset moro for instruktørene å skulle ta 50 pushups etter å ha drukket gugge, gå rundt seg selv 50 ganger eller lete etter en 50-åring med munnen i en bolle med hvetemel.

Så når Basketskolen arrangeres for 33. gang i månedsskiftet juni/juli kan jeg vnaskjelig si annet enn BLI MED!

Jeg unner ingen å gå glipp av Basketskolen.