pauliord

«Det rareste du har gjort for kjærligheten…»

1 kommentar

Jeg er ikke kjendis nok, eller interessant nok, til å komme på trykk i A-magasinet.  Men hver uke må en person til pers i et standardintervju der ett av spørsmålene er «hva er det rareste du har gjort for kjærligheten».  I et forsøk på å ta et oppgjør med hva jeg har vært de første 57 årene av livet mitt – her er min historie:

Jeg har bare hatt én forelskelse og én kjærlighet, og det var mange som antydet «barnerov» da jeg som 20-åring fattet interesse for en 16-åring på laget jeg trente. Det er neppe noen idealsituasjon at trener og spiller innleder et forhold, men jeg har sett at det er nokså hyppig forekommende.

Det var i den tiden jeg var ferdig på videregående, og årene etter skoleslutt gikk med til å surre. Masse rare strøjobber, fra å være spesiallærer for vanskelige elever på Bjørnegård til å kjøre drosje i halvannet år. Det er en helt ideell og fleksibel jobb når du skal kombinere med idrett.

Og det rareste jeg har gjort for kjærligheten handler nettopp om drosjekjøringen, og avslører samtidig et litt håpløst forhold til penger.  Det ble nemlig altfor fristende å parkere drosjen hjemme hos Torill i stedet for å jakte kunder.  Så når bilen skulle leveres tilbake til drosjeeieren sammen med oppgjøret var det omtrent ikke kjørt inn en eneste krone,. Løsningen var like dum som enkel:  Jeg satte på taksameteret ,og kjørte en drøy tur med tom bil inntil jeg hadde fått en omsetning som ikke var flaut lav. Som man skjønner; jeg ble aldri rik av å kjøre drosje…

Så vil nok mange mene at min kjærlighet ikke har begrenset seg til Torill, men at den i enda større grad har handlet om basketball. Og om noen hadde spurt meg om hva det dummeste jeg har gjort for kjærligheten til basketball – ja, da er det trangt om plassen på pallen.

De to verste skjemmes jeg over den dag i dag, og i ettertid er det lett å se at dette var håpløst. For da Daniel ble født i april 1986 var jeg også trener for det som var et svært godt juniorlag. Vi hadde levert en strålende seriesesong og skulle toppe det hele med tur til Bergen og det som den gangen het Champion Cup.  Men Daniel timet dette dårlig, og ble født på en onsdag.  Jeg etterlot en sliten kone og min førstefødte på Bærum Sykehus før jeg satte meg på toget til Bergen fredagen.

Det hører med til historien at vi vant turneringen, men samtidig er det også den av mine triumfer jeg ikke på noen måte klarer å glede meg over.

20 år senere går jeg i baret igjen og også denne gangen er det en merkedag, nemlig Stian Emils konfirmasjon.  Det er såpass flaut at jeg helt har fortrengt hva som foregikk i Rykkinnhallen den søndagen, men jeg tror storfamilien ble nokså paff da jeg tok med meg konfirmanten på kamp før desserten var fortært.

Jeg blir heldigvis stadig minnet på disse episodene, det skulle bare mangle.  Og det finnes flere historier som jeg ikke har behov for å dele med noen.

Kanskje er jeg bittelitt stolt over at jeg aldri fikk vært med på repetisjonsøvelse i militæret, forresten. Også det hadde med basketball å gjøre.  Av en eller annen idiotisk årsak ble jeg nemlig alltid innkalt til rep.øvelse i basketballhalvåret; aldri når det passet meg.  Dermed ble det et poeng å søke om utsettelse og fritak.  Og etter hvert ble det verre og verre å finne utflukter:

Den første gangen kolliderte det med en jobbtur i VG – jeg skulle få dekke US Masters i tennis i New York.  Som man skjønner, litt mer fristende enn å krabbe i gjørma på Sessvollmoen.  Jeg skrev en lang og detaljert søknad om hvor viktig det var for en hel nasjon av tennisinteresserte at nettopp jeg fikk dra til USA.  Søknaden ble innvilget selv om det var helt tydelig at jeg var gjennomskuet.  Det var lett å lese mellom linjene at jeg ikke burde forsøke meg med tilsvarende piss en gang til…

Den andre gangen giftet jeg med, den tredje gangen ble Daniel født – før jeg måtte gå over til medisinske grunner: Akkurat da var det greit å ha et råttent kne.

Så når jeg i moden alder fortsatt er relativt nazi på treningsfremmøte og forsakelser, har det altså en forklaring.  Jeg har forsaket mye og helt sikkert fornærmet mange i løpet av 30 år. Jeg har vært sneversynt på grensen til det meningsløse, og jeg har vel i realiteten satt egne interesser foran andres altfor ofte.

Utrolig nok er jeg fortsatt gift (all mulig kred til en svært tålmodig kone), og jeg har fortsatt et lidendskapelig forhold til basketball, men det er lov å håpe at jeg er på bedringens vei.

Om det finnes noen moral i dette?  Tja, det måtte vel være at det finnes ting som er viktigere enn en basketballkamp.  Men ikke veldig mye…  Liverpool-legenden Bill Shankly sa det slik: «Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så

One thought on “«Det rareste du har gjort for kjærligheten…»

  1. Heia Torill 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s