Etter hvert er det blitt ganske mange som har spurt meg «hvordan begynte du å spille basketball»?  Og det er søren meg så lenge siden at jeg nesten har glemt det.  Og egentlig burde det vært enda lenger siden; jeg begynte altfor sent til å kunne bli en god spiller.

For å være ærlig – det var helt tilfeldig, og jeg har utelukkende en kreativ nabogutt å takke for det.  Han gikk et par klasser over meg på Eikeli gymnas – det som den gangen var å regne som «sjefs-skolen» for basketball i Norge. Det var der de virkelig gode spillere gikk, og det var kretsen rundt Eikeli som representerte tyngdepunktet for basketball i Norge.

Naboen min var ikke blant de beste og ivrigste, men han var fascinert av denne idretten, og mente vi burde ha en treningsbane på friarealet hjemme på Østerås.  Men han så neppe lyst på å skulle søke kommunen om tilskudd og hjelp til å bygge, så han tok saken i egne hender.  Godt hjulpet av kamerater; deriblant meg.

Vi skjønte at vi trengte to kurver på utestativ, men også et egnet banedekke å spille på.  Det måtte bli asfalt, og det får man jo ikke akkurat i løsvekt.  Derfor ble det til at vi stjal:  Vi rappet kort og godt asfaltbiter fra Griniveien som etter hvert ble ganske frynsete i kantene: Vi rev opp store flak som vi tok med oss opp på friarealet…

Asfalt er tungt, og når trillebårlassene skulle opp den bratte skråningen bak garasjen hadde min kreative nabovenn laget en vinsj av en gammel støvsugermotor; en svært sinnrik men også effektiv innretning. Sikringene i garasjeanlegget var ikke dimensjonert for store belastninger, så vi måtte erstatte dem med spiker for at de ikke skulle ryke på hver trillebærtur (OBS! OBS! Dette er IKKE å anbefale, og svært brannfarlig!!).

Trillebårlassene med stjålet asfalt ble så tømt over i en tønne som vi hadde tent et stort bål under:  Asfalten smeltet, og vi la den på nytt.  Mange trillebårlass senere hadde vi en flott basketballbane på 4×8 meter.

Der og da begynte min basketballkarriere – og som man skjønner også min forbryterkarriere….  Problemet var bare at jeg allerede hadde rukket å bli 16 år.  Jeg hadde ingen peiling, og jeg fikk ganske dårlig veiledning.

Ikke et vondt ord å si om trenerne den gangen, men de var verken interesserte eller interessante.  Av min første klubbtrener lærte jeg vel egentlig bare venstrehåndslayups. Og ettersom jeg allerede var kjeivhendt skjønner man at jeg ikke ble velsignet med så innmari mange skills det første året.

Senere har det slått meg at den vesentligste grunnen til at jeg valgte trenergjerningen nokså tidlig skyldtes nettopp dette; sen start og dårlige trenere.

Summen av dette ga meg nokså dårlige odds:

– Sen karrierestart

– Dårlige trenere som ung spiller

– Dårlig selvdisiplin; jeg var ikke flink til å piske meg selv

– Manglende mål og mening med det jeg gjorde

– En grenseløs utålmodighet som gjorde kjedelige repetisjoner håpløst.  Min karriere som aktiv skøyteløper i Oslo Skøyteklubb varte for eksempel bare én trening…

Men summen av dette har også gitt meg brukbar innsikt i hvordan talenter IKKE skal betjenes.  Håpet er at noe av det jeg lærte (og altså ikkke lærte) som ung har vært med på å forme meg som en bedre trener enn spiller.  For jeg må nok innrømme at noe veldig flink spiller, det var jeg definitivt ikke.  Når jeg i dag får spørsmålet fra spillere jeg trener  – «har du dunket i kamp»  – må jeg jo si som sant er:  Jeg dunket aldri.  Noen tror sikkert at det var fordi jeg synes en dunk er et oppskrytt skudd, men sannheten er jo at jeg aldri klarte det.  Dårlig spenst og små hender er en dårlig kombinasjon.

Lykke til på Eidsvoll alle dere som skal være med å kjempe om NM-tittelen for U19-lag til helgen.  Heldigvis vet jeg at de fleste av dere har hatt gode trenere!