Her er en litt underlig historie fra NM-helgen på Eidsvoll.  Vi (Bærum Basket) ble nummer 5 i turneringen, og er strålende fornøyd med det.  Og for egen del; da Kristian fra Tromsø pepret oss med treere i kvartfinalen, fant jeg glede i det også selv om vi røk ut, der og da.

Aller først er det riktig å si at junior-NM er den aller kuleste, morsomste,  og hyggeligste turneringen i løpet av et år.  Og jeg kjenner i hvert fall én seniorspiller som er kjempemisunnelig på alle som var født i 1994 og senere:  Årets MVP i BLNO, Stian Mjøs,  skulle så gjerne ha vært med selv, og i likhet med veldig mange andre spillere som har «falt for aldersgrensen», savner han turneringshelgene.  Og kanskje aller helst på tur:  Dødtiden på hotellet, ventingen, Playstation og kort, taktikkmøter som blir flere og lengre enn foran seriekamper hjemme, hotellfrokosten, uvissheten når man står overfor ukjente motstandere, scouting på tribunen, sitringen i magen når man ikke er helt sikker foran en viktig kamp.

Nøyaktig sånn er også junior-NM, og det er nesten en nedtur å spille på hjemmebane.  Men for Bærum Basket var dette som et eksperiment.  Laget er en gjeng gutter født i 1996 som altså er to år for unge og som egentlig ikke har noe i et U19-NM å gjøre.  Spenningen var stor foran første kamp mot NM-favoritt Centrum, men gleden desto større da vi holdt hele veien inn.

Jeg skal ikke plage utenforstående med vår vei gjennom NM; bare fastslå at vi likte hvert sekund av opplevelsen.

Og når du er, eller har vært landslagscoach har du nesten alltid noe å glede deg over.  Selv når du selv taper. Akkurat sånn var det mot Tromsø denne gangen. Endelig et lag fra Tromsø med kvalitetsspillere – en dedikert og godt skolert gjeng under ledelse av Miki Jackson. Et lag som har fått tøff og riktig motstand i 1.divisjon denne sesongen.

Bærum-Tromsø ble faktisk en jevn kamp nesten hele veien inn, men jeg registrerte at hver gang vi fikk heng på Tromsø så kom det en lang og tung treer fra Kristian. Kristian Norum.

For litt over et år siden bler han kappet i uttaket til U18-landslaget.  De var fire spillere som tok turen fra Tromsø til samling, og det var en svært oppegående gjeng.  Robin Lie Sørensen hang med lengst, mens Kristian måtte forlate troppen tidlig i mars.

Jeg har sjekket hva jeg skrev til ham – blant annet dette:

«Vi opplever deg som en innmari positiv kar som virkelig ser ut til å trives i dette selskapet, og på samlingene.  Jeg tror du har veldig godt av det, men slik vi oppfatter deg holder det likevel ikke til å gå videre. Du ser nok, som oss, at du skal kjempe om en posisjon på laget i konkurranse med litt for mange flinke 1’ere og 2’ere.  Dere har alle sammen kvaliteter som er viktige, og når vi skal velge bort må vi forsøke å «se dere» på banen mot tøff motstand, fysisk sterkere forsvarsspillere.»

Denne helgen på Eidsvoll var de der alle sammen – både de som ble kappet, og de som fikk være med U18-landslaget til nordisk og EM. Og sannsynligvis var det riktig at blant andre Nick Seach, Peter Midvedt, Espen Fjærestad ble foretrukket fremfor Kristian i fjor.  Men du verden for en fantastisk skytter han er blitt på et år; uanstrengt teknikk, kjapp skuddavvikling og gode skuddvalg.  Det var nesten en glede å bli slått ut av Tromsø.  (Men bare nesten… )

Og så Mikkel og Sondre.  Mikkel Kolstad og Sondre Tallaksen.  Gimle og Asker.  Finalen i U19-NM.  Jeg fikk ikke sett finalen selv, men hadde Stian Mjøs på tråden litt ut i 3. periode, og rapporten var helt klar:  «Det er Mikkel mot Sondre; jeg vet sannelig ikke hvem som vinner», sa Stian.

Gimle og Mikkel vant, mens Asker og Sondre leverte en turnering det står respekt av.  Og for en kar som har slitt ufortjent mye med skader innrømmer jeg gjerne at jeg gleder meg med Sondre. Jeg gleder meg over at han endleig var frekk og nådeløs.  Men selvfølgelig bare på banen.

På samme måte som jeg gleder meg med Mikkel. For et år siden kappet vi ham på U18-landslaget, og skrev til ham:

«Vi tror kort og godt at du vil være nesten selvskreven på neste års U18-landslag, og at enda et år med tøffe og gode treninger kommer til å gjøre deg til den spilleren vi ønsker oss:  Tydelig og tøff, og klar for tøffe tak.»

Nettopp!

QED som det heter i matematikken, quod erat demonstrandum:

«Hvilket skulle bevises».

Gratulerer alle!

P.S. Takk til arrangøren; strålende fin turnering – godt gjennomført i alle ledd.  Synes nok det er underlig at semifinaler spilles kl. 09.00 en søndag morgen, mens vi som skulle spille om 5.plassen kunne sove uforstyrret lenge.  Og at semi jenter spilles sist, mens finale jenter spilles først.

Beklager også litt (ikke mye) at jeg beefet med sekretariatet i Frøya-kampen. Sees nok neste år!