Det finnes journalister i Norge med peiling på basketball. Problemet er bare at de ikke skriver lenger. Men også, at avisene ikke mener basketball er så mye å skrive om. 

Dermed er det nesten alltid sånn at basketballstoff i riks- og regionavisene blir mer eller mindre innsiktsfulle historier om NBA-stjerner. Det er nemlig verdt trykksverte, mener man.

Litt om lønningsposen til LeBron, kuriøse artigheter om bøter på størrelse med en norsk industriarbeiderlønn, om Jason Collins som kom ut av skapet, om Kobe som setter scoringsrekord, om Kevin Wares dramatiske beinbrudd.

Sånne ting.

Nå sist om «NBA-veteran blir trener i Norge». Aftenpostens meget ivrige og yre grand old lady, Mette Bugge,  har lånt pennen sin til en historie om Hop som med Fredrik Hannestad og Jeff Christensen i spissen har hentet inn mer eller mindre kjente trenerkrefter til Elite-camp i Bergen.

Det er både fortjenstfullt, fint og flott, men det ser ikke så veldig bra ut – i hvert fall journalistisk sett – når omtrent den samme historien dukker opp på basket.no.  Med Fredrik Hannestad som forfatter..!

Det blir omtrent som å invitere markedssjefen for Audi til å skrive på redaksjonell plass om en ny bilmodell. Det er ikke helt A4-journalistikk for å si det sånn.

Nåvel, det er kanskje smålig å henge seg opp i sånne filleting.  Men for meg er det nesten alltid en nedtur å lese om basketball i aviser og på norske nettsteder.  Artiklene oser av journalistisk uvitenhet.  Siden basketball faktisk er en liten idrett i Norge, og siden avisenes budsjetter er nesten like små, overlates vår idrett til frilansere.  Som ofte ikke kan noe som helst.  Det merkes, men de fleste unge skribenter reddes av en solid porsjon entusiasme og ditto tro på seg selv.

Jeg burde kanskje ikke si noe, jeg som selv fikk jobb i VG-sporten i 1978.  Med ansvar for en hel rekke idretter jeg ikke hadde filla peiling på:  Kajakk, roing, curling – og ikke minst tennis.  Jeg forsøkte meg også på fotball, men ble ganske raskt fjernet da jeg klarte å gi poeng på spillerbørsen til en spiller som ikke var på banen…

Disse journalistene kan sin basketball, og det hadde vært moro å se dem i spaltene oftere: Nils-Jarle Sætre i Tromsø, Knut Godø og Øyvind Kaarbø i Harstad, Arild Sandven som dessverre har sluttet i Aftenposten, Stein Halvorsen i Budstikka, Mads Nyborg Støstad i NRK og Krister Hoaas i Bergen.  Det finnes flere, og jeg ber om unnskyldning til dere som er utelatt.

Det mest interessante med «Kobe Bryants kollega» som skal trene ungdommer i Bergen er kanskje at det sannsyligvis har startet med en telefon til journalisten for å plante enn annerledes, norsk basketballhistorie.  Som et resultat av samarbeidet mellom regionsavisene og Aftenposten i Norge har den nå gått sin seiersgang på nettet omtrent i hele Norge.  Sånn sett har man i hvert fall lykkes med ”mediestrategien”.

Den eneste informasjonskilden for kontinuerlig og kunnskapsrik basketballdekning i disse dager er vel TV2-sporten der ikke minst Fin Gnatt vet hva han snakker om. Men det skulle jo bare mangle også; stammen er sjelden langt fra eplet.

Relativt romslige sendeflater på TV2 gjør at man får med seg annet enn de medieledende idrettene også. Jeg må vel innrømme at jeg virkelig kan styre meg for de mange mer eller mindre latterlige feature-reportasjene som serveres fra den kanten der sportsankerne med yndige knis i overgangene hjelper deg å skjønne at det du nettopp har sett var innmari morsomme greier.

Akkurat det slipper vi heldigvis i basketball, men jeg er sannsynligvis ikke mer prinsipiell enn at jeg sikkert synes det er fint om noen skulle finne på å gjøre noe tilsvarende meningsløst, men severdig, med en basketballspiller.

Det var nettopp sånne ting jeg lærte de første årene i VG:  Nemlig at de småidrettene jeg hadde ansvaret for fortjente trykksverte, men at historien måtte være spesiell i seg selv.  For å få til det måtte vi stille forberedt på mandagsmøtene.  Hva var en god historie om curling?  Om kajakk?

Historiene finnes.  Også i basketball.