Det var sluttspillkamp, og jeg var en av 12 utvalgte. Det må være lov å si at jeg ikke hadde noen sentral rolle på laget. Det hadde derimot en av lagkameratene mine som dominerte de fleste kampene vi spilte den gangen. Vi kom tidlig til hallen, og satt i garderoben for å skifte da motstanderlaget tittet inn døra: Det var deres hjemmekamp og jeg tror vi hadde «tatt» deres garderobe.
Det ble utvekslet noen få og litt anstrengte høflighetsfraser, og vår beste spiller var akkurat i ferd med å ta på seg sokkene. I det motstanderen strøk på dør rakk han akkurat å si at «dette er 40-poengssokkene mine».
Vi vant kampen – lett. Og vår toppscorer? Joda, han scoret over 40 poeng i den kampen. Det minner meg om Larry Bird, en av spillerne gjennom tidene jeg har mest sans for, av mange grunner. Historien om hans arrogante og «cocky» attitude er mange – og gode. Denne er god på originalspråket:
«During the three-point shooting contest on All-Star Weekend 1986, Bird entered the locker room, looked around without saying a word, then finally said, «I want all of you to know I am winning this thing. I’m just looking around to see who’s gonna finish up second.» He won the shooting contest.»
Ta en titt innom Wikipedia her, og se flere gode historier mot slutten av denne artikkelen.
Jeg ble ganske nylig minnet om mine første basketballår, og en tone på laget som var mestere verdig. Mange vil sikkert mene at det var uverdig, men jeg kjenner at jeg selv er ganske tydelig preget av menneskene jeg var sammen med på 70- og 80-tallet.
I den grad jeg selv blir oppfattet som utålelig arrogant og litt småkjekk i tonen, så lærte jeg av de beste – både på basketballbanen og i mine første år i VG-sporten: VG var størst og best og vi oppførte oss litt deretter. Og jeg hadde en sjef som ikke på noen måte klarte å holde kjeft hvis han hadde en eller annen kvikk kommentar. Og det hadde han absolutt hele tiden, og gjerne på andres bekostning. Men likevel helt uten ondskap. Det bare datt ut av ham.
Det er ganske stor avstand mellom Aksel Sandemose og Petter Northug. Aksel Sandemose skrev Janteloven for ganske nøyaktig 80 år siden – du vet der det blant annet heter « Du skal ikke tro at du er noe.» Petter Northug hadde en litt annen «take» på dette da han hadde knust konkurrentene i 2007: «Barneskirenn»! Det er blitt stående som et slags varemerke på noe svært unorsk.
Jeg tror nordmenn flest har litt problemer med å plassere Petter Northug, og enda større problemer med å finne ut om han er arrogant, uspiselig, ertelysten, skøyeraktig – eller alt på samme tid.
«Northug bryter med idealet om den stillferdige og pliktoppfyllende idrettshelten med ekte norsk granbar i sveisen, han som egentlig er litt flau fordi han vant.», skriver Eskil Skjeldal her.
Vi som har vokst opp med «du skal ikke tro at du duger til noe» kan kanskje trenge en helt annen approach, i hvert fall til idrett. Da Gro Harlem Brundtland sa «Det er typisk norsk å være god » i 1992 ante hun ikke at Lillehammer-OL skulle bekrefte påstanden så ettertrykkelig. Den gangen brukte hun nettopp håndballjentene og skigutta som eksempler på hva Norge kunne og burde klare internasjonalt. Mange mener nok snarere at det er typisk norsk å være ydmyk og å stå bakerst i køen uten å mukke.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor norsk det er å ta avstand fra folk som er litt unorske, John Arne Riise inkludert. Jeg liker ham egentlig ikke, men det handler nok mest om hans fravær av evner til å se seg selv slik han fremstår.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har stor sans for ydmyke spillere, men gjerne i kombinasjon med vinnerinstinkt, hvis det er mulig. Rolf Halvorsen er stadig vekk en svært god venn, og han har klart kunststykket; å være en usedvanlig trivelig kar privat, men gjerne ganske motsatt på banen (og det oppfatter jeg altså utelukkende som et positivt trekk, bare så det er sagt).
Det har vært morsomt å følge de norske U21-fotballgutta i EM, og det skal bli usedvanlig spennende å se hva U23-gutta kan få til i Kazan, og da snakker vi om basketball. Skal man dømme etter intervjuene på basket.no er det ikke noe i veien med ambisjonene til spillerne som reiser til Universiaden: USA i finalen, nothing less!
Det er nok en fordel om de legger igjen nisselua og inntar en tøff-i-trynet attitude, selv om det neppe blir noe barneskirenn.
pauliord 
juni 13, 2013, kl. 10:20 pm
Syns det er gøy å lese bloggen din. Er stort sett alltid enig i det du skriver og syns det er kult at du tørr å ta noen «oppgjør» som mange ikke hadde turt.
juni 13, 2013, kl. 10:29 pm
Hyggelig at du leser, Alexander – og jeg liker selvfølgelig når folk er enige med meg. Men jeg synes egentlig det er like greit når folk ikke liker det jeg skriver: Tror vi har godt av diskusjoner, at flere mener noe. Det er norsk basketball tjent med, tror jeg.
juli 26, 2013, kl. 10:00 am
Jeg husker enda en episode fra 7. klasse hvor en laerer oppfordret meg til aa lese janteloven fordi hun mente den ville ha en positiv innflytelse paa mine lofty idrettsambisjoner; hun mente at (i) mine arrogante ambisjoner var utopiske for en ung spiller fra en liten by i Norge, (ii) idretten min ville aldri gi meg noe igjen (jeg skjonte aldri hva hun helt mente med dette), og (iii) min attitude generelt, som kunne til tider vaere noksaa selvsikker, was in need of being knocked down a few notches. Jeg hadde den gang ingen formening eller interesse paa hva idretten kunne gi meg som person (jeg var altfor selfish og fokusert til aa gjore slike tanker). Det eneste jeg tenkte paa den gang var kun to ting: first, bli den beste spilleren i Norge innenfor mitt aarskull. Second, faa en plass paa juniorlandslaget, a goal that required my competing against players that were up to two years older than me. This obstacle, however, saa jeg paa som kun en spennende og motiverende utfordring. En ting er sikkert, hadde jeg fulgt janteloven ville min idrettskarriere vaert noksaa kort for den regjerte ogsaa blant enkelte av mine lagkamerater som mente jeg var naermest en mindre smart Askeladd som gikk rundt med silly dreams. Men heldigvis hadde, og har, jeg aldri fokusert paa hva andre mennesker mener om meg, mine holdninger, beliefs, beslutninger og ambisjoner generelt.
Vel, jeg leste noen linjer fra Janteloven og rapporterte tilbake til laereren at den burde brennes i sin helhet og burde bli forbudt i norsk skole. Det mener jeg fortsatt. Janteloven vil ikke vaere til hjelp blant mennesker med ambisjoner, whether they are athletes or not. Alle mennesker har faatt utdelt et talent eller to som kan gi enorm glede dersom personer er villig til aa satse med focus, determination, og a healthy dose of self perception and planning. Ja, satsing innebaerer alltid sacrifices, men du for et spennende og utfordrene liv det vil gi. Janteloven vil heller ikke her vaere til hjelp for slike mennesker. In fact, Janteloven er rett og slett for late, umotiverte, uinteresserte, kjedelige mennesker.
Jeg gikk aldri paa banen for kun aa ha det goy eller for spillets skyld — goy har jeg hatt i idretten utallige ganger baade paa og utenfor banen med morsomme og kjaere minner som vil vaere med meg resten av livet — men jeg gikk paa banen og til kamper kun for aa vinne. Jeg hadde aldri noen som helst glede av aa tape, skjont jeg forsokte aa laere fra mine daarlige treninger og kamper (og det var ikke faa av dem). Jeg var ogsaa priviligert til aa ha en fantastisk trener som laerte meg, among other numerous things, kunsten av aa kunne slaa av og paa konkurranse instinktene, namely, be the best person you can be off the court, hyggelig, sympatisk og udmyk, but a hard-nosed, fearless, strong, hustling and a smart player once you step on the court. Rolf Halvorsen var en person som tydeligvis mestret denne egenskapen, men den kom ikke fra janteloven, den kom fra personen Rolf.
Denne egenskapen har jeg ogsaa tatt med meg i business livet hvor mitt yrke krever at jeg makter aa sette til side personal issues when discussing the pure, cold and hard logic of business matters. Da har jo idretten gitt meg noe alikevel!
Emil