Du som spiller basketball vet sikkert veldig lite – sannsynligvis skremmende lite – om hvordan vi er organisert, vi som er fascinert av leken med den orange ballen. For deg holder det sikkert å vite at du er medlem av en klubb, og at du trener og spiller kamper.  Men det er altså mer som skal til for at du skal kunne holde på.

Norges Basketballforbund er «vårt» forbund, og tidligere var det slik at representanter for alle klubber møttes en gang i året for å bestemme saker og ting.  Som for eksempel hvem som skal være sjefen over alle sjefer.  Eller om vi skal ha landslag, og i så fall hvor mange. Og hvilke turneringer de skal være med i.  Vi diskuterer og bestemmer om vi skal ha lisens og hvor mye den i så fall skal koste.  Sånne ting hadde vi årsmøter for tidligere.

Men det ble jo veldig dyrt og veldig ofte. Derfor er det nå blitt slik at vi møtes hvert annet år for å mene og bestemme.  Og mellom disse årsmøtene arrangerer vi noe som kalles «Miniting».  Man synes vel at nesten 750 dager blir litt lenge mellom hver gang.

Minitinget er en litt rar greie.  Rar fordi vi ikke kan bestemme noe som helst:  Minitinget er faktisk et møte for representanter fra hele landet der vi skal bli informert.  Om hvordan det går med økonomi, med landslag, med rekruttering og strategi.

Strategi er et fint ord, og NBBF har laget strategiplaner for mange år fremover.  Der står det hva vi skal gjøre for å bli flere og bedre, og når vi skal gjøre det.

Minitinget 2013 ble arrangert for et par uker siden på Gardermoen.  Jeg var der som BLNO-representant, og aller først var alle eliteserieklubbene samlet for å snakke sammen.  Og da skulle man jo tro at vi hadde litt av hvert å prate om. Og diskutere – og utveksle erfarniger om.  Men sånn ble det faktisk ikke.

Ettersom Tromsø Storm var der med to representanter tenkte jeg at det hadde vært interessant å få høre litt om hvordan de gikk frem da de arrangerte Final Four som jo av de aller fleste ble oppfattet som den beste norske basketball-eventen på lang tid.  Men vi brukte så lang tid på å gå gjennom håndboken for eliteseriene at vi ikke rakk å høre fra dem.  Vi tok oss ikke tid til suksesshistorien fra Tromsø, og vi burde fått høre enda mer om EasyBasket-suksessen senere på Minitinget.  Så får vi heller snakke om hvilken farge det skal være på sekretærens kulepenner en annen gang.

Da Kurt og Sølvi måtte stikke for å rekke et fly hadde vi fortsatt noen punkter igjen i håndboken. Men vi rakk i hvert fall å bli enige om at Bærum skal ta kontakt for å få noe råd med på veien slik at vi kanskje kan lage et bra arrangement også i 2014.

Vi brukte altså veldig lang tid på det som i realiteten burde vært gjort på 15 minutter.

Og det samme etter lunsj: I time etter time får vi høre om handlingsplaner for dommere, spillerutvikling, landslag, rekruttering og trenerutvikling.

Fint, men unødvendig.

Flott, men overflødig.

Jeg beklager å måtte men at jeg synes Miniting er en uting. Det koster penger og det har lite for seg. Når potensielt smarte mennesker en sjelden gang samles bør vi være helt konkrete, svært kreative og veldig nysgjerrige.

Kan vi få til det i 2015?