De færreste av dere som leser dette kjente Håvar.  På kvelden for to dager siden avsluttet han en siste mail til sine venner med disse ordene: «Lev vel og utsett ikke for mye til senere».  Noen timer senerer sovnet han stille inn, og er ikke blant oss lenger.

Håvar Poulsson var før min tid.  Da dette bildet ble tatt – i 1963 – var Håvard på vei mot høyden av sin basketballkarriere.  Jeg var såvidt fylt 7 år.

Håvar var en av de første av de første, i det som den gangen var Bærum Basketballklubb. Og han var alt det var mulig å være: Aktiv spiller på klubblag og landslag, formann i Bærum BBK, tillitsverv i forbundet – og dommer:  Han dømte den første herrelandskampen som ble spilt i Norge.

Og selv om jeg ikke fikk gleden av å være en av de samtidige spillerne i Håvars karriere, rakk jeg heldigvis å lære ham å kjenne.

Heldigvis, fordi han representerte en ganske annen stil enn mange av de andre og litt yngre spillerne på Bærums A-lag. Jeg var selv en usikker førstereisgutt i denne sammenheng og måtte søke råd og trøst der den fantes:

Uten å ville såre noen må det nemlig være lov å si at enkelte av spillerne på det laget som etter hvert tok 10 strake NM-titler fremsto med en blanding av eplekjekk attitude og påtatt arroganse som falt mange tungt for brystet.  Men aldri Håvar.

Han var kort og godt et menneske som gikk utenpå det meste og de fleste. Jeg velger å låne Tore Viks ord:

Håvar var en mann av unikt format, og ble et forbilde for god oppførsel både på og utenfor banen – både for oss Bærums-spillere og for mange andre i norsk basketball.

Det fine med så gode forbilder er at de aldri blir borte – selv om de forlater oss.