Coaching handler sannsynligvis vel så mye om pondus som om kunnskap og klurig plassering av x’er og o’er.  Jeg tenkte ganske mye på det forrige uke da jeg fulgte de siste NBA-finalene fra TV-stolen i USA.

Det var virkelig en prøvelse å følge finale 6 og 7, med mindre du var Heat-fan. Og selv da måtte du vel i anstendighetens navn ha fått med deg at det var en blanding av gavepakke, griseflaks og unnfallende dommere som gjorde at det i det hele tatt ble en finale 7.

Da det var 28.2 sekunder igjen av ordinær tid i kamp 6 ledet Spurs med 5 poeng, og vi var ganske yre i TV-stuen.  Skulle det virkelig gå veien? 28 sekunder tar all verdens tid i NBA … tid nok til å reflektere over ganske mye.  Som for eksempel de to coachene på banen:

Jeg husker jeg tenkte hvor lite det ble snakket om Erik Spoelstra og hvor mye det ble snakket om Gregg Popovich.  Og da snakker jeg om hele finaleserien.  Popovich er 64 år gammel og vant sin første NBA-tittel som 50-åring.  Erik Spoelstra er 42  år gammel og har allerede vunnet to.  Men likevel – jeg klarer liksom ikke å få den nødvendige respekten for den karen.

Med 23 sekunder igjen skjøt LeBron  skivebom fra 3-poengsland, men Miami fikk på mirakuløst vis ballen tilbake og neste 3-poengsforsøk fra han som ble finalens MVP var en fulltreff; to poeng opp til Spurs.

Jeg vet ikke helt hva det er med Erik Spoelstra; hvorfor jeg ikke helt klarer å respektere ham.  Han hadde sannsynligvis blitt en innmari fin Barbie-figur, som et supplement til Ken, kanskje.  Han er litt for pen, liksom.  Litt for barnslig oppsyn. De amerikanske TV-sendingene er forståelig nok prima vare, med kommentatorer i stjerneklassen og ditto ekspertpanel.  Og en fantastisk irriterende «på gulvet»-dame som stakk mikrofonen opp i trynet på coachene i hver eneste periodepause.  Popovich leverer alltid varene med korte, konsise og gjerne underfundige svar.  Spoelstra leverer også varene og svarene – men det er det samme hver gang. Uspennende selvfølgeligheter.

Det tok 4 sekunder for Miami å foule Kawhi Leonard som kunne sørget for 2-possessionledelse om han senket begge straffene.  Men det ble treff på bare én fra mannen som leverte en fantastisk finaleserie, og som virkelig hadde fortjent å sette et endelig punktum i finale nr 6.  Tro det eller ei, han spilte mest av samtlige Spurs-spillere i de 7 finalene og hentet ned smått imponerende 78 returer!

Jeg husker TV-kameraene fanget inn Pat Riley på tribunen.  Mannen som sørget for at Erik Spoelstra ble hans etterfølger på Heat-benken var tydelig bekymret.  Plaget.   Med bare 19 sekunder igjen å spille. Det er nok mange som mener at om Heat ikke hadde vunnet NBA-tittelen i fjor hadde Spoelstra  fått fyken.  Og det samme i år.  Riley så nesten ut som om han hadde bestemt seg for noe sånt, der og da.  Hans protegé var i ferd med å mislykkes, og det  med et lag ingen andre ville ha klart å tape med.

Spurs opp med 3, og 19 sekunder igjen:  Ny 3-poengsbom fra LeBron, men Bosh endte opp med finalenes viktigste offensive retur; pasning til Ray Allen i hjørnet som, selvfølgelig, hadde skoene plassert på riktig side av 3-poengslinjen – og svisj: 95-95 og ekstraomgang.

Og kanskje det var nettopp her at Spoelstea fortjener kreditt og respekt.  Mens Popovich hadde Tim Duncan på benken satte Spoelstra innpå Bosh igjen.  Som endte opp med returen som kanskje Duncan kunne fått hendene på, hvis han hadde vært på gulvet og ikke på benken.  Men som altså ble Miamis ball og et siste desperat skudd – fra Ray Allen i hjørnet.  Men ingen har egentlig snakket om det som noen genistrek.  Den eneste spilleren som ganske konsekvent har snakket om «coach» som en autoritet i laget er Dwayne Wade som faktisk nevnte ham flere ganger på pressekonferanser.  Coach ditt og coach datt.

Slutten av ekstraomgangen da Ginobili tar ballen til kurven, med Ray Allen hengende i armene.  På stillingen 101-100 til Heat burde foulen vært dømt, og finaleseriens skjebne overlatt til Ginobilis to straffer.  Men nei; no-call og foul andre veien i stedet.  Klart for kamp 7.  Vi vet alle hvordan det gikk.

Gregg Popovich gjør ikke no-callen til noe stort poeng etter kampen, mens vi som heiet på Spurs er opprørt, rasende, forbannet og skuffet.

NBA-finalene er historie, Heat vant igjen. Som de skulle.  Og ALLE snakker om LeBron James, og litt om Dwayne Wade.  Og enda litt mindre om Chris Bosh som kanskje er på vei ut.  Men ingen snakker om Erik Spoelstra.

Det handler nemlig om pondus, og fortjent respekt.  Det har han ikke ennå.  Han har fått et gull-lag servert på sølvfat og har bare såvidt klart å hale mesterskapet i land.

I dag snakket alle i stedet om Doc Rivers som forlater Celtics til fordel for Clippers.  De fleste mener han er den beste coachen i NBA akkurat nå, men laget hans ble altså eliminert tidlig i playoff i år.  Det handler om respekt og pondus; ikke utelukkende resultater.

Da Pat Riley ga jobben som head coach til mannen som tidligere jobbet med videoanalyse, sa han blant annet dette:

«This game is now about younger coaches who are technologically skilled, innovative, and bring fresh new ideas. That’s what we feel we are getting with Erik Spoelstra. He’s a man that was born to coach».

Det er heldigvis mange norske «up-and-coming» coacher nå. Som foreløpig har det til felles at de så vidt er tørre bak øra. De har en glødende interesse for spillet og spillerne, og hungrer etter mer kunnskap og mer erfaring – og etter hvert respekt.

Det er kanskje snart det eneste fortrinnet vi gamlegutta har igjen.

Pondus, på alle mulige måter…