Forklaringsproblemer

juli 30, 2013 av Pål Berg Legg igjen en kommentar

Kommunikasjonsbyråer er den nye vekstbransjen. Og kanskje særlig nå i ukene før stortingsvalget 9. september. Kanskje kunne vi som kom hjem fra Makedonia i går også hatt nytte av en samlet kommunikasjonsstrategi..? Jeg mener, det er jo ikke supersexy å fortelle at vi ble nummer 14 i et B-EM!?! Det er ikke akkurat noen WOW-faktor…

Men la oss ta dette i tur og orden, for før man får forklaringsproblemer på hjemmebane skal man jo faktisk hjem fra mesterskapet. Og det skulle vise seg å være en drøy øvelse.

Reiseplanene til disse mesterskapene er alltid spennende. Det handler både om tidspunktet for billettbestillingen, om det faktum at det gjerne er ett selskap som har et slags monopol på strekningen og også om Norge har råd til å reise ned en dag tidligere enn strengt nødvendig.

Til Skopje i Makedopnia er det Austrian Airlines som har monopolet, og dermed er vi prisgitt deres rutenett. Deres flight til Skopje, via Wien, går kl. 06.40 fra Oslo. Det betød altså for U18-landslaget at vi måtte opp kl. 04.00 dagen før første kamp i turneringen – med ankomst Strumica i 15-tiden. Ikke akkurat veldig opplagte for å si det mildt. På hotellet hadde tyskerne allerede installert seg og akklimatisert seg dagen før. Og som mange vet, Norge-Tyskland var vår første kamp og motstanderne hadde fått en edge allerede før kampen.

Veien hjem var enda lenger. Siste kveld i mesterskapet renner alltid ut i en nokså løssluppen forestilling der spillerne mingler til langt ut i de sene nattetimer. Noen lands ledere er av det svært liberale slaget, og det betyr for eksempel nesten alltid at nederlandske spillere er ganske «slitne» allerede tidlig på kvelden. Denne gangen hadde de tatt med ølboksene på tribunen i finalen; ikke akkurat lekkert.

Men denne gangen fikk ikke Norge vært med på den sosiale delen av arrangementet: Bussavgang fra hotellet var kl. 00.05! Drøyt to timers busstur senere var vi på flyplassen i Skopje der innsjekkingslukene ikke hadde rukket å åpne ennå. Innsjekk kl. 02.30 til flyet som gikk 04.30… Vi landet i Wien litt før 06.00 – med over 4 timer til flyavgang til Oslo. Tro meg, man er ikke veldig opplagt kl. 06.00 om morgenen – svett, klam, trøtt og lei. På det bittelille Fokker-flyet hjem fra Wien; jeg dupper – hele tiden – rykker til idet kroppen detter fremover i setet, sikler litt. Lengter etter sengen. På Gardermoen tok det til alt overmål en klokketime å få bagasjen.

Og så er man altså hjemme. Og da kommer de første spørsmålene fra venner og kolleger.

– Hvor har du vært?

– I Makedonia.

– Hva i all verden har du gjort der? Makedonia er vel ikke akkurat ferieland nummer 1?

– Vært coach for et landslag.

– Hvordan gikk det?

Og det er akkurat da man burde hatt en kommunikasjonsstrategi, og det er akkurat da man tenker på hvor mye lettere det må være å ha ansvar for et bandylandslag, eller skøytelandslaget for den saks skyld. Idretter ingen driver med. Som bandycoach vil man vel alltid kunne svare at vi kom til bronsefinalen. Men dette er altså basketball, verdens største idrett, og utfordringen er å forklare at en 14.plass i et B-EM faktisk er ganske bra.

– Joda, vi spilte mange bra kamper!