Det var med en norsk dommer til U18-EM i Strumica. Men jeg så ham aldri – før på bussen hjemover litt over midnatt søndag, 11 dager etter at mesterskapet startet.

Det er litt synd, for når norske lag er på tur føler vi oss ganske alene. Og jeg tror vi har behov for litt fellesskap, kollektivitet og samhold.

Vi har nesten alltid den minste delegasjonen med færrest reisende.  Jeg talte 8 mann i det tyske støtteapparatet uten at jeg aner hva de gjorde for noe, alle sammen. En kar teipet spillere til absolutt alle kamper og treninger.  En annen var han som alltid kjøpte bananer.  En tysker var han som sørget for å varme opp laget mens han som alltid var morskest i ansiktet og brukte solbriller inne var reiseleder. To av tyskerne satt ofte på loftet der de kontinuerlig kjørte videoanalyser.

Norge reiste med 4 personer i tillegg til spillerne. Vi årner og fikser som best vi kan,  men vi er stort sett alene.  Bortsett fra de gangene foreldre tar turen.

I år var hr. og fru Vuk innom en avstikker fra ferie i Serbia, mens pappa Johannes i sedvanlig entusiastisk stil konverserte alt og alle mens han heiet på Norge.  I tillegg klarte vi (spillerne vel å merke) å sjarmere et par av de lokale guidene sånn at det var opptil 3-4 på tribunen som til enhver tid heiet på Norge.

Vi som spiller og coacher i disse mesterskapene skulle nok gjerne hatt en fagprat eller to med de norske medreisende dommerne.  Å få de andre dommerne i tale før, under eller etter en kamp er omtrent like lett som å få et intervju med Justin Bieber på Oslo-besøk.

Når vi føler oss bortdømt og forlatt kan det ofte være gunstig å få satt det hele i perspektiv. Vi kan trenge å få en proff til å mene noe om det vi opplever. Hvordan tenker internasjonale dommere om fysisk kontakt?  Hvorfor er det greit å holde armene rundt post-spillere bakfra? Og hvorfor er det ikke greit å spørre om nettopp det i kampen? Hvorfor dømmes ikke eklatante skrittforseelser på vei inn i skuddbevegelser?

Sånn ting lurer man på, og det finnes sikkert gode svar på det – men ingen å spørre. Jeg synes det er fint om nordmenn er norske når vi representerer – at vi er et slags fellesskap med de samme interessene. At vi erkjenner hverandre og respekterer hverandres oppgaver.

Dere som reiser med de tre øvrige ungdomslandslagene som dommere i ukene som kommer:  Stikk innom de norske kampene på tribunen, da vel!  Snakk litt med norske spillere og ledere når dere ikke er sammen med kolleger.  Det er hyggelig!