Det er noe helt eget og spesielt å være en del av FIBA-turneringer.  I går spilte U16-jentene sin første kamp i Portugal, få dager etter at U18-gutta returnerte fra Makedonia. Jeg har alltid undret meg over alle særegenhetene knyttet til disse arrangeentene, men i år opplevde jeg noe jeg aldri har vært borte i før – en humørfylt, høflig og impulsiv FIBA-kommisær.

Jeg har blogget om dette tidligere; de mange reglene og forordningene som følger med apparatet rundt kampene:

– De spesielle og svært rigide sokkereglene.

– Forbudet mot å coache i shorts, selv om gradestokken viser +40 i haller uten air condition.

– Forbudet mot jeans.

– Sleeves og tights i riktige farger og lengder.

– Påbudet om å være med på de to tekniske møtene (forsøk på å stille med stedfortreder blir blankt avvist).

– FIBA-representantens svært klossete håndtering av den smule kritikk som fremkom på møte nr 2 i Strumica.  Uansett hva landene fremførte av budskap klarte han å «return to sender» med dårlig tilslørte synpsunkter som gikk på at dette i bunn og grunn var vår feil. («Kald mat» = dere må møte presis, selv om man faktisk gjør det.  «Manglende internett» = slik er det over hele verden når så mange unge laster ned filmer samtidig.  «Mangelfull stats-føring» = vi gjør så godt vi kan og det er vel ikke så farlig med en liten glipp her og der).

– Forbudet mot reklame på drakter og shooting shirts: Vi ble nektet å bruke vår overdel med «Help Forsikring» på, mens det viste seg at rekamelogoene florerte både på shooting shirts og spilledrakter hos veldig mange land. Det ble ikke nevnt med et ord utover i turneringen; kanskje ikke minst fordi Makedonias drakter var ganske reklametunge..?

Innntrykket blir altfor ofte at disse turneringene styres og administeres av en godt innrøkt gjeng av eldre karer med tilårskomne ideer.  De får den aller beste forpleining og vil definitivt ha seg frabedt kritikk.

Derfor var det så usigelig velkomment å møte det jeg tror må ha vært den walisiske FIBA-kommisæren.  Vi hadde ham i flere av kampene; han hørte hva vi sa, han forstod hva vi sa og han smilte.  Mye.

Før vår siste kamp i turneringen – mot Ungarn om 13. plassen – fikk jeg plutselig to solide never plantet på skulderen – og massasje.  Jeg kunne bannet på at det måtte være Espen som ville sørge for lave skuldre før den sister kampen.

Men nei.  Det var Darren Bolt – FIBA-kommisæren – som ga meg et halvt minutt backrub.  Utrolig, og kult.  Sånne overraskelser må man bare digge!