Disse stadige små påminnelsene om hvor liten idretten vår er.  Jeg hater dem!

Like sikkert som den første frostnatten kommer serieåpningen i basketball.  Det er BLNO som leder vei inn i en ny sesong, og selv om vi har visst om denne datoen tidlig i oktober i et halvt år virker det alltid som serieåpningen kommer som julekvelden på kjerringa:

Bærum skal som arrangører lage program.  Det er fint, og snart er vel programmer som dette siste rest av noe som er trykket på papir.  Men for at vi skal kunne lage program må vi nesten ha litt input fra lagene som deltar.

Jeg husker tilbake til BLNO-møtet før sommeren.  Vi snakket litt om nettopp dette – programmet som skal lages. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke er kravstor med hensyn til hva jeg får, men det hadde vært fint om jeg fikk nummer, navn, alder, høyde og nasjonalitet på spillerne.  Og gjerne systematisert i den rekkefølgen på excel-arket.  Det sparer litt tid om man slipper å klippe og lime hele tiden.

Det jeg får er selvfølgelig noe helt annet:  Opplysninger i hytt og pine og halvparten av lagene klarer ikke å trylle frem nummer på draktene.  Ei heller selve draktene.  En av klubbene sender sort/hvitt-bilde for på den måten å dekke til det faktum at de ikke ser helt like ut. En annen klubb beklager at de ikke klarer å bidra med bilde, selv ikke en iPhone-variant.  Jeg avslører med vilje ikke hvilke klubber som sliter med hva, annet enn å fortelle at Asker var best i klassen denne gangen.  Alt på stell, og på rekordtid (men jeg synes jo ikke gult er kult for det..).

Luer forresten på om de har det sånn i klubber som Manchester United også..?  At de venter på draktene som skal komme fra produsenten langtvekkistan som ikke klarer å levere i tide fordi det var tsunami i forgårs?  Har Real Madrid noen gang spilt med nr 151 der de har teipet på et 1-tall siden de hadde to like drakter?

Nåvel, alt dette er til å leve med.  Drakter kommer nok, og program blir det.

Vi er jo en artig liten gjeng, vi som driver med basketball på elitenivå.  Og en av våre virkelige forcer er kanskje at vi klarer å få hele eliten til samme sted, samme helg.  Det er faktisk ganske unikt.

Men kanskje sier det også litt om hvem vi er og hvor store vi er.  Jeg minnes min tidligere sjef i VG-sporten da han omtalte skøytesporten; han mente hele eliten fikk plass i en folkevognbuss og at de fikk ufortjent mye omtale og oppmerksomhet.

Ufortjent mye omtale får vi i hvert fall ikke. Det er altfor lenge siden vi var kommersielt interessante eller redaksjonelt relevante.  Derfor blir man også stadig vekk oppringt av frilansjournalsiter som har trukket det korteste strået; de har fått jobben å skrive om basketball.  Som de ikke kan noe som helst om. Det er ikke mange av dem som evner å skrive korrekt norsk heller, forresten.

I min tid som sportsjournalist var det en god tommelfingerregel at man leste seg litt opp på ting man ikke kunne nok om.  For meg var det ganske mye, og jeg slapp da også å dekke eliteserien i fotball etter at jeg hadde gitt poeng på VG-børsen til en kar som aldri var på banen.

I Rykkinnhallen denne helgen er det imidlertid bortimot 100 spillere som helt sikkert kommer på banen.  Men jeg aner virkelig ikke hvordan dette kommer til å gå, og når jeg blir spurt om hvem som er gode og hvem som sliter er jeg faktisk litt usikker.

Jeg merker at Asker-spillerne er proppfulle av adrenalin.  Vi spilte mot dem i går og det var omtrent som å møte en gjeng sjimpanser som slår seg veldig hardt på brystet og lager rare lyder.  Jeg er slett ikke skråsikker på at mitt eget lag er superdupert akkurat nå. Vi tapte for Asker i går, og kan fort tape mer om vi ikke leverer litt defensivt også.

Gimle er lenger enn noe lag har vært i BLNO på lenge.  Gimle-gutta var i sommer yre over utsiktene til å få mye spilletid, men plutselig forsvant 40 minutter til Audun Eskeland. Og plutselig er det alvor og slutt på festtalene.

Tromsø mener som vanlig at de har funnet verdens beste basketballimport, og jobber ufortrødent videre mot et nytt forsøk på gull.

Centrum har mistet taket både på veteranene og på Vulkanhallen, og det skal bli interessant å se Thomas Ble i en slags mentorrolle for de unge.

Ammerud satser på samhold og to amerikanske kjenninger, mens Sverresborg nok er litt usikre på hva som venter dem. Da de besøkte Jämtland fikk de så hatten passet.  Men så er da også svenske elitelag som regel et par nummer for store for norske kolleger.

Frøya blir jeg aldri helt klok på.  Ron Billingslea er ute, Edmunds Gabrans er slik jeg har forstått det sjef på Melkeplassen nå.  De har mye ungt, men det er blitt få minutter på dem de seneste årene. For meg er målestokken om superlojale Remy Svardal får mer enn de drøyt 4 minuttene han har snittet de siste sesongene.

BLNO-sesongen er altså i gang igjen, på godt og vondt.

Det er moro for de fleste av oss nerder.  Det er en sabla fin idrett, det er mange fantastisk fine mennesker og gode venner involvert i alle ledd.  Og selv om det jo i realiteten bare er en uskyldig lek med ball, blir det plutselig alvor.

Denne helgen.  I Rykkinnhallen. Det er lov å håpe på publikum selv om vi for n’te gang har klart å legge åpningshelgen til høstferien; den eneste helgen på høsten der det garantert er mange bortreist.

Velkommen til alle som er hjemme!