pauliord

87 lag, 178 kamper, 1 kjempetalent og noen kjipinger

1 kommentar

Etter at 87 lag har spilt 178 kamper for å finne ut hvilke lag som er best i 9 ulike klasser sitter man unektelig igjen med mange inntrykk.  KIA Bærum Open vegynte fredag kl. 18.00,  siste kamp ble spilt søndag kveld og i løpet av helgen stiftet vi bekjentskap med flere hundre spillere, enda flere hundre foreldre og interesserte og ikke minst et 20-talls dommere.

Når jeg har vært fraværende på denne bloggen i relativt lang tid er det ikke minst på grunn av forberedelsene til KIA Bærum Open – og også til BLNO-sesongen.  Om mindre enn to uker braker det løs igien, med det mange vli betegne som det virkelige alvoret.  Men for alle som var en del av turnertiongn ei helgen var dettrw alvorlig nok.

De første kampene, den første pekepinnen på hvor gode motstanderne er, eller hvor gode vårt eget lag er blitt.  En indikasjon på om det er lagene på Østlandet er som er best, eller om de gode lagene kommer fra sørvest-, vest-, midt- eller nord-Norge.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at det er litt pes å arrangere noe som er så stort.  Joda, jeg vet at det finnes større idrettsarrangementer, og at vi for eksempel blekner i sammnenligning med Norway Cup.  Men vi er ikke mange i basket-Norge.  Verken spillere eller frivillige. Så når vi får til noe som dette, så er det faktisk ganske moro.

For egen del ble helgen ganske variert.  Jeg var ansvarlig for at det var dommere på alle steder til riktig tid, og blant oppgavene er for eksempel å hente dommere på busstoppet fordi første buss til Rykkinnn og Lommedalen kommer for sent i forhold til kampstart.  Så må man klø seg litt i hodet for å finne ut hvorfor en av dommerne verken møter opp eller sier fra – og må derfor ta fløyten i egen munn før vi finner erstatningen.  Jeg skulle i kafeteriaen for å hente vaffel til hovedsekretariatet, men der var pågangen så stor at jeg i stedet ble stående som salgsmann i over en time.

Det er snodig å være sliten coach i en G19-finale, for så å ta mikrofonen for å forestå premieutdelingen der Bærum ble nummer to…

Men innimellom alle merkverdige gjøremål, får man tid til å se litt også.  Og ettersom en av mine vikaroppgaver som dommer var i G14-finaleserien mellom Kjelsås og Sverresborg er det helt naturlig å skrive noen linjer om nettopp den. Og – hvis han lover at han ikke lar det gå til hodet på seg – litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…

Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen.  Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere.; han har også et ganske unikt blikk for spillet.

Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom.  Man makan til komplett type!!  Og alt ledet av unge Vegard Tøfte; sympatisk, low-key.

Jeg håper det er lov til å være imponert. Og bruke det som et eksempel på veldig mye annet jeg så denne helgen.  Den lange karen på Kjelsås i samme kamp; strålende!  Mange av jentene jeg så er veldig bra! (det går altfor lang tid mellom hver gang jeg ser jente-basket). Eldre lag som spiller med en autoritet og tilstedeværelse som lett kan overføres til seniorutfordringer.

I en tid da basketballsporten har fått mye bank i Norge finnes det altså miljøer som gjør mye riktig.  Jeg har selv skrevet mye kritisk om nord-norsk satsing – både i Harstad og Tromsø.  Men til KIA Bærum Open kommer det altså lag fra Tromsø som er helt på høyde med motstanden.  Det er innmari tilfredsstillende og løfterikt.

Kanskje er det håp likevel?

I den andre enden av tilfredshetsskalaen føler jeg behov for å ta med noen tegn om kjipingene.  Da vi begynte å ta inngangspenger på dette arrangementet for tre år siden ble det ramaskrik.  Siden har det roet seg, men det finnes dessverre alltid noen som synes det uhørt, frekt, unødvendig – og en masse andre greier – å ta penger for å se yngre spillere.  Som synes 50 kroner er med på å rasere den personlige økonomien.  Som «skal bare inn å levere noe», for så å bli observert på tribunen to timer senere.  Som «bare skal se én kamp». Som går inn på høye hæler og med en verdensvant mine uten å ense billettluka; eller snarere – som bevisst setter nesa i sky som for å fortelle at jeg er for god til å la meg bry med trivialiteter som inngangspenger.

For en dugnadsgjeng som jobber ræva av seg 24/7 blir sånt provoserende.  Kanskje mest provoserende at de ikke synes sin egen sønn eller datters kamper er verdt 50 kroner i en idrett som er blant de aller billigste å holde på med.

Jeg gremmes! Eller vemmes. Eller begge deler.

 

 

One thought on “87 lag, 178 kamper, 1 kjempetalent og noen kjipinger

  1. Og de samme kjipingerne tveker ikke et sekund på å bestille en flaske middels rødtjut for 600:- på restaurant. Du er deg selv nærmest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s