Fredag morgen gikk programmet for BLNOs åpningshelg i trykken for å være klart til første kamp kl. 18.00.  Men etter en time haddee det allerede sneket seg inn en feil:  På Gimles lagoppstilling står det at Ninoslav Minic er lagets trener.  Det er han ikke; han fikk sparken i går.

Hva som er grunnen er det ingen som vil ut med, men ifølge bt.no skal det ikke være den faglige kompetansen det er noe i veien med. Dette er nødvendigvis en strek i regningen for Gimle som hadde ansatt Minic på en femårskontrakt med ansvar for både dame- og herrelaget. Mer interessant er det kanskje å dvele ved at norsk basketball er en nokså spesiell arbeidsplass for coacher som ønsker å gjøre det til et levebrød.

Det hører med til unntakene at utenlandske coacher «overlever» i Norge. Ron Billingslea er kanskje det aller hederligste unntaket, mens de uheldige ansettelsene er relativt mange etterhvert.  Flere av oss husker sikkert Manne Palmqvist som skulle ta Norge og Vålerenga Kings til nye høyder.  Men det ble mye skrik, lite ull og ganske mye tull.

I høst har det bøttet inn med mailer fra trenere som fallbyr sine tjenester.  Ganske mange av dem er fra Balkan, og de kan som regel slå i bordet med solide CV’er.  De er både «doktor» ditt og supercoach datt.  Men det står aldri noe om hvordan de vil fungere i et miljø og en tradisjon som den norske. Som er tuftet på dugnadsånd og vaffelsalg.  Der det for mange er uhørt at coacher skal betales, og i hvert fall ikke mye. Der coacher må leve med at spillere lever sine egne liv også utenfor basketballbanen. For de fleste vil det være uvant, og vanskelig å forstå, at selv elitespillere prioriterer både studier, jobber, fritid, kjærester og ferie foran basketball.

Kulturkollisjonene er mange og helt opplagte.  Derfor har jeg også alltid vært skeptisk til å ansette ultlendinger som ikke har annet å viser til enn fantastisk faglig kompetanse.  I Norge kommer også det godt med, men det handler først og fremst om å fornemme en stemning, et levesett og hvordan du skal behandle mennesker.

Jeg aner ingenting om hvorfor Minic fikk fyken, og har slett ikke noe med det heller.  I Norge er det vanskelig å få sparken som basketballtrener. Gode trenere er nemlig mangelvare, og det er ikke gjort i en håndvending å erstatte folk som ikke funker.  På mange måter skal vi prise oss lykkelig over at norsk basketball ikke er som norsk fotball.  Der trenere er forgjengelig vare som er heldige om de varer en sesong.   Jeg mente nok selv det var underlig at Gimle valgte å la Brent Hackman gå etter forrige sesong. Han er nå en av veldig få norske coacher som har gått FIBAs coacheskole, og i tillegg har han kunnskaper i bøtter og spann om menneskene som utgjør et lag.

I kveld sesongdebuterer Bærum. Der er jeg på benken, foreløpig i trygg forvissning om at jeg ikke kommer til å få sparken selv om vi skulle ryke på en smell.