Det er ingen takknemlig oppgave å være dommer.  Jeg antar det kan være like surt og vanskelig i alle idretter, og basketball er selvfølgelig ikke noe unntak.  Snarere tvert imot.  Det er ikke mange idretter som har så mange regler, og som har så mange situasjoner med rom for subjektive oppfatninger.

Derfor finnes neppe den ideelle dommer.  Den ufeilbarlige dommer – han eller hun som får alt riktig. Det er kort og godt ikke mulig.  Og kanskje nettopp derfor besitter de beste dommerne en god porsjon menneskekunnskap i tillegg til at de kan regelboken på rams. Når det faktisk oppstår bøttevis av tvilsomme situasjoner i løpet av en kamp som skal vurderes på en brøkdel av et sekund, må det nødvendigvis gå gærn’t av og til. For noen dommere oftere enn for andre.

Det er til å leve med for alle, eller burde i hvert fall være det.  Verken spillere eller coacher har «rent rulleblad».  Coacher tenker og disponerer feil, spillere gjør feil og de begår fouls.

Men skråsikkerheten kommer jeg aldri til å takle. Jeg føler selv at jo eldre jeg blir, jo mindre overbevist blir jeg om at jeg har alle svarene. Mer kunnskap og mer erfaring kan sikkert slå begge veier, og de mest kjepphøye vil sikkert mene at de kan det som er verdt å vite. For meg har det vært en litt annen reise, og jeg får stadige påminnelser om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Men enkelte ganger er jeg sikker, på grensen til skråsikker.  Også i basketballkamper.  Jeg føler selv å ha inntatt en roligere og mer avdempet holdning til alt som skjer i løpet av 4×10 minutter.  Men når jeg ser det jeg mener er kystallklare forgåelser og feilvurderinger forbeholder jeg meg retten til å si fra.  Og gjerne ganske kraftig. Jeg forventer ikke at et dommmer skal reversere en avgjørelse, eller en no-call. Jeg vet at det ikke kommer til å skje.

Men jeg forventer en slags innrømmelse av at dette KANSKJE kan ha vært en feilvurdering.  Jeg vil kort og godt høre en dommer si at det KAN hende at dette var en tvilsom situasjon og at jeg MULIGENS kan ha et poeng.

I BLNO hender dette gheldigvis nokså ofte.  Det har tatt tid, men stadig flere dommere har en behagelig distanse til sin egen ufeilbarlighet.  Så gjenstår altså kretsseriene, og det er jo et relativt lang lerret å bleke.  Der dømmer de ymseste mennesker i alle aldre, og helt sikkert med svært forskjellig motivasjon. Og netopp der er sannsynligvis usikkerheten såpass stor at de som en forsvarsmekanisme tar på seg et skråsikkert ytre. Det kan jeg skjønne, men det blir ikke noe bedre av den grunn.

For litt siden var jeg coach på sidelinjen med en dommer som hadde én «kvalitet» som overskygget alle andre:  Han var aldri på rett sted til riktig tid; det var i så fall en ren tilfeldighet.  Han var aldri på høyde med situasjoner, han rakk aldri fram til avslutningen på fast breaks og etter hvert ble det ganske plagsomt.  Men der og da fant jeg ingen grunn til å gjøre noe stort poeng av det.  Vi tapte kampen, og egentlig var det fortjent.

Derfor ventet jeg også til etter kampen med å nevne for ham at det ville være gunstig om han forsøkte å bevege seg med spillet; at han av og til klarte å følge spillet for å være i stand til å se.

Og det var da jeg ble litt satt ut da han sa at han ALLTID hadde vært på riktig plass, han hadde ALLTID klart å løpet med alt som skjedde, og at ALT han hadde dømt var riktig. Ingen rom for diskusjoner, ingen antydning til selvinnsikt og ydmykhet.

Sånne folk trenger vi kort og godt ikke.

Og – bare så det er klart: Jeg tar høyde for at jeg kan ha tatt feil.