pauliord

Trygve Emil

3 kommentarer

IMG_1983Han stod der på parkeringsplassen, med bagen i hånda og kanskje med en liten tåre som presset på i øyekroken. Litt tårevått var det i hvert fall da mor og far tok farvel etter basketskolen på Tjøme i 1985.  Trygve hadde bestemt seg for å forfølge basketdrømmen, og ville flytte fra Skien til miljøet i Oslo og den nystartede satsingen i EB85.

Trygves historie forteller jeg ofte og gjerne: En dønn seriøs basketballspiller, en tvers gjennom solid person. Humoristisk, men seriøs.  Han ville noe med idretten, og han var villig til å ofre det trygge og kjente for noe som var helt nytt og ukjent.

Trygve skulle egentlig bo sammen med en av spillerne på laget, men tilfeldigheter og omstendigheter førte til at han flyttet inn hos oss i Lommedalen. Han gikk på Dønski VGS, og tok selv initiativet til å sørge for ekstratreninger.  Han ville se fremgang, fort!

Før alle vi andre hadde fått søvnen ut av øynene satt han allerede på bussen til skolen der han fikk kvalitetstid alene i gymsalen før skolestart.

Han trente hardt og han trente mye, og uten at NTG-apparat eller Wang-tilbud i ryggen.

Men Trygve ville videre.

Han var en av de mest solide EB-spillerne og fikk etter hvert napp på scholarship – hos Norges-vennen Willard Sims på Truman State i Missouri.  Suksessen var foreløpig et faktum, men det gikk ikke lang tid før det ble klart at det ble lite spilletid og delvis knuste drømmer.  Men Trygve ville ikke gi seg, og i hvert fall ikke gi opp.  Han beholdt stipendet men fokuserte mer og mer på skole, mindre på basketball.  Noen år senere hadde han truffet Jennifer, de giftet seg, de fikk barn, han besto advokateksamen, ble norsk-amerikansk og etter hvert amerikansk-norsk.

Da vi tidligere denne uken fikk beskjeden om at Trygve er død, var det uvirkelig. Tilfeldighetene ville det slik at han var i Norge da BLNO-lagene spilte åpningshelg. Han skulle egentlig til London i forbindelse med jobben, men det var Jennifer som sa at han måtte til Norge når han først var «over dammen».

Dermed fikk vi en strålende kveld sammen der det hele begynte.  Og alt var som om tiden hadde stått stille siden midt på 80-tallet:  Han var den samme gutten bortsett fra at MacGyver-sveisen var byttet ut med et ytre som sømmer seg en amerikansk advokat.  Den smittende latteren hans runget gjennom annenetasje på Frognerseteren. Den sitter sikkert i veggene fortsatt.

Vi snakket politikk og ble enige om å være uenige om mye.  Vi mintes gamle tider.

Vi snakket om den første landslagssamlingen hans da han ble innlosjert hos en av de lokale spillerne som var alene hjemme den helgen.  Jeg merket utpå lørdag i andre økt at han virket litt slapp, og spurte om han hadde spist nok.  Det var da han fortalte at det ene måltidet han hadde fått siden samlingen begynte var en ananasboks de to hadde hatt på deling.

Vi mintes årene i Lommedalen der Trygve ble en del av familien.  De krasse, men svært godmodige meldingene.  Vaflene etter trening. Trygve hadde sannsynligvis mer nærhet og kontakt med Daniel i hans første leveår enn jeg hadde.

Daniel sier at Trygve har vært som en bror for ham, og et helt naturlig forbilde.  De hadde jevnlig kontakt, og om noen dager hadde Trygve avtalt å møte Daniel i New York.  Slik ble det aldri.

Da Stian Emil ble født i 1991 var det ikke uten grunn at han ble oppkalt etter Trygve Emil, og at Trygve dessuten ble Stians fadder. Med Trygve i Denver og vi i Norge fikk vi ikke møtt hverandre ofte nok.  Han reflekterte over at han nå hadde bodd lenger i USA enn i Norge, og også at han aldri hadde hatt det bedre enn akkurat nå.  Med Jennifer og barna.

Om en noen få uker ville han blitt 43 år gammel, og klar for å ta fatt på resten av livet.  Etter besøket i Norge for noen uker siden skrev han til meg:

«Det var bare fantastisk koselig å være sammen med dere igjen.  Se huset, kjøre Citroën akkurat som i gamle dager, se norsk basketball igjen, diverse oppdateringer fra Torill om spillere og klubber, Mathias Eckhoff, Torgeir Bryn, Hege Eika, dommer Oscar, Rykkinnhallen, Salkjelsvik, den godeste Nils K, syting fra spillere (jeg virkelig gremmes når jeg tenker tilbake på hvor håpløs til tider mitt hodet var/er.  For en liten, simpel gutt fra Skien var ettermiddag/kveld og middag uforglemmelig.»

Livet vårt hadde ikke vært det samme uten Trygve som en del av det.  Han var kvalitet, tvers gjennom.  Trygve og jeg hadde vært eget ord som bare var vårt:  Klidøl!  Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi mente det nok som noe mildt og vennlig irettesettende.

Kjære Trygve!  Du gikk fra oss så altfor tidlig.

Klidøl!

3 thoughts on “Trygve Emil

  1. Hei Pål,
    Hva skjedde med Trygve? Blir veldig lei meg når jeg ser at han ikke er med oss lenger. Han var sånn en knall fin gutt.
    Mvh
    Lene Rønnestad Oglesby

  2. Jeg leser bloggen din både titt og ofte, Pål. Denne var svært vemodig og veldig fin…

    Klidøl!

  3. Tilbaketråkk: En god morgen | pauliord

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s