Jeg tenker…

…at det skal bli usedvanlig morsomt å møte 40 landslagskandidater i januar.  Jeg er sikker på at det er flere som gjerne skulle vært der, men det er i hvert fall 40 spillere født i 1996 eller senere som er anbefalt av trenere eller andre.  Den Store Trenerhelgen (11. og 12. januar) har heldigvis blitt den viktigste møteplassen for basketballinteresserte.  Her kommer det som kan krype og gå av norske trenere, og de aller beste talentene møtes til landslagssamlinger.

Jeg tenker…

… at mange av spillerne som kommer til Oppsal Arena 11. og 12.januar kan ha litt ulikt fokus, og jeg tror jeg kjenner igjen det meste i de fleste:  noen er såre fornøyd med egen skills og sin egen fortreffelighet mens andre har en ydmyk approach til det de kanskje kan lære.  Denne gangen er jeg krystallklar på at jeg vil vektlegge mer av personligheten hos U18-kandidatene.  For noen uker siden fikk jeg en svært uventet, men desto hyggeligere mail fra en av mine tidligere spillere.  Han skriver blant annet:

« Jeg leser i disse dager en bok som heter «bli best» av mental trener Erik Bertrand Larssen. Jeg ble først veldig fascinert av hans tanker og filosofi om hvordan vinnere skiller seg fra andre. Hvordan du får frem det ekstra når det gjelder, og skape «god følelsen». Summen av de små valgene du tar som tilslutt avgjør om du lykkes eller ikke. Jeg følte at alt som ble skrevet i boken var ting jeg hadde hørt før, mange ganger.

– skal jeg sette av ti minutter til noen treningsøvelser før jeg går å dusjer?

– skal jeg spise en sunn frokost eller skal jeg ta et pizzastykket fra igår?

– skal jeg få i meg en sunn lunsj mellom kampene eller skal jeg kjøpe meg noe på mcdonalds?

– skal jeg bruke tiden etter kampen til å studere teknikk på video, eller skal jeg spille Playstation?

– skal jeg spise umiddelbart etter en treningsøkt, eller skal jeg vente til jeg kommer hjem og ta det etter hvert?

– når kvelden kommer, skal jeg sitte oppe og se på en middelmådig film på tv, eller skal jeg legge meg tidlig slik at jeg er utvilt neste dag?

Dette minner mye om det du for mange år siden prøvde å få inn i tankegangen vår som en rutine. Det handlet om å prøve å tre ut av komfortsonene og herregud så flink jeg kunne blitt på alle mulige områder om jeg hadde fulgt dine råd. Men det var jo mindre interessant å høre på sånt en å så på nyheter for døve på den tiden, synd. Du var på oss hele tiden i en alder av 16 år. 90% av oss gav jo blaffen og tenkte veien til college basket var en flybillett unna for vi hadde så sinnsykt «skills». Utrolig at du fortsatt hang over oss  hele tiden, før kamp, før trening, etter trening, på treningsleir, på turnering og på tur.»

Jeg tenker…

…at det er veldig, veldig tilfredsstillende å få sånne tilbakemeldinger; å få vite at man faktisk har klart å trenge inn til noen som kanskje får et litt annet perspektiv på ulike ting selv om det skjer senere i livet. Jeg har vært privilegert som har fått være med på så mange karrierer, og som har fått se så  mange spillere videre i livet.

Jeg tenker også…

…at det er moro når BLNO nå er proppfull av spennnede, jevne og helt uforutsigbare kamper.  Når Ammerud kom hjem fra Bergen som et delvis slakt understreket det bare at dette er helt åpent, og at det er 6 lag som aspirerer til plass i Final Four.  Ingen av lagene er på bakfot ennå, med unntak av Sverresborg og Centrum. Jeg synes selvfølgelig det er skikkelig moro hver gang en av de unge spillerne gjør sakene sine bra; enten det er i Tromsø, i Bergen, i Centrum eller hos oss i Bærum.  Jeg har med interesse fulgt en diskusjon på Facebook startet av Gimle-veteranen Frederik Gnatt.  Han skriver:

« At Gimle er Norges beste basketball-lag er noe jeg digger. Fantastisk klubb med herlig rekruttering. At fire importspillere spiller i 120 av de 200 minuttene Gimle har i en kamp som ender med en 23 poengs seier imponerer desverre lite. Og trist blir jeg når jeg ser hvor lite noen av gutta får. Særlig med tanke på at Gimle vant såpass mye. Da burde noen spillere få mer enn ett minutt. Alle lag kan kjøpe titler, ingen kan kjøpe Gimle-kulturen. Men, den kan kastes vekk.»

Når Krister Hoaas på samme tråd forsvarer Gimles policy med påstått flere spilleminutter på en del av der unge unnlater han samtidig å fortelle at nesten alle ungdomsminuttene har kommet mot Sverresborg og et Centrum uten Miilah Kombat; altså ikke akkurat kvalitetsminutter.  Og han tar raust nok med Stian Enge som eksempel på ung og lokal spiller.  Han er vel ingen av delene.

Jeg tenker…

…at sånne ting har jeg ikke noe med, og jeg står sikkert lagelig til for hugg med egne disposisjoner.  Snart er julen virkelig over oss, og av ting vi husker fra 2013 er for eksempel at det tok et år før kommunen klarte å utbedre taket i Vulkanhallen. Da lurer man uvegerlig litt på hvordan man skal klare å gjennomføre et OL.

Det var året da Norge ydmyket Kina, og da tenker jeg ikke på fredsprisen men på kampen i Universiaden.  At det senere viste seg at Kina stilte med et svært middelmådig lag hører sikkert med til historien, men er lett å glemme.  Og apropos ydmykelser, for så vidt:  Jeg synes personlig det er SVÆRT hyggelig at Sverresborg har tatt utfordringen i BLNO, og jeg håper veldig at de ikke synes dette er så tungt at de hopper av igjen. Jeg tror jeg har sett at ett og annet lag har benyttet anledningen til å peise på og hvis utklasningssifre bidrar til at gleden forsvinner i Trondheim er det synd.

Stå på videre!

God jul til alle! Jeg håper å se mange av dere på Den Store Trenerhelgen