pauliord

Derfor slutter vi, derfor orker vi ikke mer, derfor kommer vi ikke av flekken!

1 kommentar

Jeg er litt ør og overveldet nå. Over responsen på et tema som ble kastet ut i blogg-sfæren sånn litt på måfå.  Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og den ene mer utfyllende enn den andre.  Dette er mitt første forsøk på å samle noen av tilbakemeldingene, men jeg innser at det kan bli viktig å gjøre et dypdykk i materialet.  Det lover jeg å gjøre.

Nedenfor finner du sitater fra mailene jeg har fått.  De er stort sett trukket ut av en sammenheng, men er representative for innholdet i brevene jeg har fått.

Utgangspunktet mitt var selvfølgelig det faktum at det virker som om det er flere som slutter med aktiv basketball enn det er som begynner.  Skjønt, det er nok ikke helt riktig.  Vi har jo faktisk stått på stedet hvil i flere år nå.  Eller som en skriver til meg:

«Etter å ha viet 20 år av livet mitt til idretten, begynte det å gå opp for meg, at vi kommer aldri til å komme noen vei. Nesten siden jeg startet, har jeg hørt at vi er ca 10 000 utøvere, og at NÅ skal vi virkelig eksplodere i antall. NÅ skal vi rekruttere, vi skal knekke kodene, og vi skal gjøre denne idretten til en stor idrett siden den tross alt er en av de største i verden, og den er jo så artig!»

Og han har jo rett.  Vi har vært flinke til å sette oss mål i norsk basketball, mer eller mindre hårete. Og vi har også vært flinke til ikke å nå dem. For meg har de største tankekorsene vært 1) at det, satt litt på spissen,  nesten ikke finnes seriøst satsende elitespillere over 25 år og 2) at vi taper kampen i de yngre aldersgruppene.  Gutter og jenter velger andre idretter og andre interesser, og de som likevel spiller basketball gjennom tenårene hopper av foruroligende tidlig.  Det er lett å forstå at unge mennesker i en etableringsfase følere seg tvunget til å velge utdanning, jobb og livspartnere.

 «Jeg flytta ut, fikk jobb og kjæreste. For meg var det aldri noe problem å motivere meg for å gå på trening, men da jeg begynte å jobbe 07-16 hver dag gikk det utvover egentreningen.  Det var vel også her jeg innså hva som måtte til. Jeg var 194 (med litt godvilje) og ikke superatletisk (med litt mer godvilje). Jeg forsto likevel bedre som 20-åring hvor listen ligger for å nå langt internasjonalt. Skulle jeg gått for det måtte det bety at jeg gikk «all in» i min satsing og likevel ville sjansene for å virkelig nå ut vært liten.»

Det finnes omtrent ikke penger i norsk basketball, og vekslepengene går heller til å brødfø utenlandske spillere enn å legge forholdene til rette for norske.  Det vet jeg fordi jeg har vært, og er med på det selv.

 «Da jeg var ung og kjekk og «proff» hadde vi 3 amerikanere. De spilte selvfølgelig 39 minutter og 59 sekunder hver kamp, vi fylte på med to norske her og der fordi man desverre må ha fem spillere på banen. Jeg ble så lei av å spille ett minutt her og der så jeg slutta etter tre år. Jeg var også lei av å stå opp fem om morran for å være med på varetelling, være hallvakt en hel lørdag og det at jeg ikke ble bedre spiller selv om jeg trente blodhardt hver dag.»

 « Vi unge ble sakte men sikkert «degradert» til sidelinjen.»

 Fortsatt  er det jo slik at utdanning koster penger – og tid.  Basketballen stjeler både tid og penger, og nekter deg muligheten for å ta en ekstrajobb som kunne gitt kroner til livsopphold, tli mat, til leilighet.  En ond sirkel. Samtidig: Norske spillere som gjør dette utelukkende fordi de elsker idretten kan ikke kontraktpiskes til noe som helst.

 «Treningstidene passet ikke inn med skoletiden, og jeg fikk  aldri lest nok. Det resulterte i at jeg ble mer og mer stresset for eksamen – begynte å føle eksamenspresset allerede i november og jeg har kun eksamen på våren!!  Skippet jeg en trening, fikk jeg mindre spilletid – og skole var ikke en god nok grunn til å skippe trening.»

 «Jeg tror folk slutter fordi de ikke føler det går noen vei og at det er på tide og tjene penger.»

 «Da jeg måtte ta et valg, var det ikke tvil om hva jeg skulle velge. For resten av livet til en 183 cm høy spiller som aldri slo ordentlig igjennom, var det enkelt å falle på den konklusjon at utdannelse og økonomiske utsikter veide tyngst.»

For Matz Stockman er situasjonen en helt annen. Hva som skjer videre i hans karriere er umulig å si noe sikkert om, annet enn at han er en av veldig få som får en helt unik mulighet.  Og han har alle forutsetninger til å nå langt selv om det er mange hindre som skal passeres.  Om du ønsker å nå langt internasjonalt og om du ønsker resultater å briefe med er det ikke smart å begynne med basketball. Såpass ærlige får vi være.   Men disse to valgte basketball og trente knallhardt og målbevisst inntil selvinnsikt og realisme slo inn med full tyngde:

«Når man er 15-16 ser man for seg en utvikling som vil ta deg til et nivå på på høyde med de beste i landet, man ser for seg collegespill osv. Det er demotiverende for spillere i 18-årsalderen å se at gode, norske spillere – forbilder her hjemme – ikke har suksess i USA.  Når man selv får smake på BLNO-nivået og ser hvor langt unna man er enker man vel kanskje at college i hvert fall ikke er vits for meg om ikke de beste norske klarte det.»

 «Jeg innså fort at jeg aldri kom til å bli en NBA-spiller, og senere, heller ikke en god spiller i utlandet. Så den eneste og siste muligheten var da å dedikere masse tid og krefter for å bli en god basketballspiller i BLNO.. Uheldigvis er det slik at det er en veldig lite lukrativ karriere, samt at karrieren som idrettsutøver i de fleste tilfeller en kort en.»

Vi er likevel mange som gjør det vi kan for at norske spillere skal bli stadig bedre, for at forholdene skal være optimale for utvikling.  Men vi er neppe flinke nok, og akkurat dette sitatet fra Christian Hinsch tar jeg sjansen på å publisere med fullt navn. Det er nemlig sabla godt sagt, synes jeg:

 «Jeg er en slags ekspert på området – jeg har tross alt «slutta» i alle fall 3 ganger. Jeg har vært både «overtrent» og «utbrent», mista glød, lyst og interesse, slutta ved frustrasjon over norsk basket, slutta ved agenter som ikke holder ord eller medspillere som ikke sentrer.  For meg er dette et mangehodet troll, men de gangene jeg har bestemt meg for at «nei, dette gidder jeg ikke mer» så er det en overordnet grunn til, eller forklaring på, at jeg gang på gang har havnet i nettopp denne situasjonen. For meg har det handlet om en mangel på profesjonalitet i klubbene og miljøene jeg har vært i. Det samme gjelder i landslagssammenheng. En opplevelse av at man kjemper mot, og ikke med, resten av basketmiljøet.  Det er ikke bare penger, utstyr, fancy driller eller tilskuere som er viktig når jeg sier dette. Like mye handler det for meg om at man er nøye og grundig i arbeidet som uansett legges ned. Det er gratis. Det er også gratis å strekke seg for å legge til rette for enkeltmennesker og individer. Å snakke sammen og dele kunnskap er gratis. Å få lov til å låne nøkkelen til hallen når man vil trene er gratis. Det er til og med gratis å høre på hverandres forslag til hva som kan bli bedre.»

Her pirker Christian borti noe som er overraskende og dessverre altfor typisk i vår lille andedam. Og når Christian sier at han er ekspert på å slutte,  påberoper jeg meg selv ekspertise på ikke å være nysgjerrig nok; ikke flink nok til å dele – jeg har vært en «loner» med sære ideer.  Men kanskje er jeg blitt eldre og klokere – i hvert fall eldre.  Jeg har forsøkt å bli bedre, mer ydmyk og mer lyttende og tror det er eneste farbare vei mot bedre resultater.

 «Jeg tror at vi ødelegger for oss selv når vi som er en relativt lite sport i Norge begynner med å kutte vekk nesten 40-50 spillere etter første helg på regionssamling for gutter 13.»

En annen skriver:

«Når jeg ser tilbake på dette, så virker det for meg at det har vært viktigere for trenere å vinne kamper på gutter og junior nivå, en det det var å utvikle fremtidige basketballspillere.»

Dette var altså bare en liten flik av de mange tilbakemeldingene jeg har fått.  Det er mer, og jeg ønsker flere på banen.  Har noe av dette inspirert deg til å mene noe?  Du kan kommentere direkte på denne bloggen, eller du kan sende meg en mail på pal.berg.bb@gmail.com.

One thought on “Derfor slutter vi, derfor orker vi ikke mer, derfor kommer vi ikke av flekken!

  1. Veldig interessant å lese.. Selv om vi er stort sett en ideell virksomhet er det viktig for alle parter med kvalitet og hjelpe hverandre for å nå sine mål.. Likte spesiellt kommentaren med at det er gratis å låne ut nøkkel til hallen, gi kommentarer, feedback..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s