Jeg plukker litt videre her og der i bunken av tilbakemeldinger – før jeg om litt gjør et forsøk på å konkludere og oppsummere.  Men for meg høres det meste fornuftig ut selv om ikke alt er like relevant for alle og i alle miljøer.

Det hadde vært fantastisk nyttig og viktig om alle tok seg tid til å reflektere litt over det som skrives; spillere, klubbledere og coacher  Dette er synspunkter rett fra levra – selvopplevde historier om hvorfor luften plutselig går ut av ballongen for noen.

Om noen skulle være i tvil om at trenerens rolle er viktig – hør bare her om laget som gikk i oppløsning da det fikk ny trener:

«Jeg har ikke hatt så mye kontakt med de som slutte,t men jeg og andre på laget vet at de sluttet på grunn av den nye treneren. Han var alt for streng og sur. Treningene var veldig like og vi brukte masse trenings tid på plays som aldri funket i kamp i stedet for å bruke tid på å spille.»

For mange unge utøvere er det sannsynligvis ikke viktig at de driver med basketball.  Ambisjonene strekker seg ikke nødvendigvis lenger enn til moro og sosialt samvær:

«Spillerne likte å drive med trening. De likte treneren og de var sammen med venner på trening..  Det at de drev med basket var helt sekundært. Det var ikke basketball som idrett hjertet banket for men fritid med venner på laget i hallen som var viktig.»

Og altfor mange opplever sikkert at de renner hodet i veggen.  At det butter på kunnskaper og talent:

«De siste 8 årene har jeg trent i tre guttelag. De første to lagene gikk i oppløsning, mens det siste ser stabilt og lovende ut. De første lagene besto av spillere som startet relativt sent. Gjerne i 12-14 årsladeren. Flere kom fra andre idretter der de ikke hadde lyktes eller der lagene hadde gått i oppløsning. Det å sette av tilstrekkelig med tid for å bli bedre førte til en ubalanse mellom mine ambisjoner som trener, og spillernes vilje til å sette av tid. Det siste laget jeg nå er trener for har etter mitt syn hatt en selvforsterkende effekt. Vi startet tidlig, vi har talent, vi trener mye, og har stor progresjon fra måned til måned.De spillerne vi mister er de som ikke setter av nok tid, og derfor ikke har progresjon.»

«I ettertid ser jeg også at alle timene jeg brukte fra jeg var 15-19 (og det var et bra nivå på timer brukt) ble brukt veldig feil. Stort sett alene i en hall eller med en annen 15-åring. jeg trente ikke fysikk, noe jeg tror vi bør ha MYE mer fokus på fra ung alder, og jeg trente mye feil. Først da jeg var rundt 20 gikk dette også opp for meg.»

I Bærum Basket er en av de underliggende tankene våre at vi sammen  er mange nok til å kunne fange opp lagenheter med så få spillere at de står i ferde for å måtte avvikles.  Vi har heldigvis lyktes med å slå sammen lag på tvers av klubbtilhørighet selv om vi sikkert kan gjør een enda bedre jobb. Men dette er opplagt et poeng:

«Jeg tror at vi må samarbeide mer og bygge større klubber, der man har flere lag per aldersgruppe. Der spillere som har lyst å satse får det tibudet de ønsker og spillere som mer spiller for moro skyld får det tilbudet de ønsker.»

Spissing av satsingen med fokus på de beste vil alltid føre til gnisninger og slitasje.

«Etter hvert som det ble mindre og mindre trening, og mer og mer ståing på sidelinjen, forsvant både motivasjonen og gleden med å spille basket. Jeg begynte å skulke treninger, og de siste månedene dukket jeg kanskje opp to ganger i uken.»

«Jeg trivdes og trives masse med basketball, treningene og det sosiale er og var topp, men det kom ett punkt hvor jeg fant meg selv midt i mellom 2 grupper. Den ene gruppen var de som ville og endte opp med å sluttet helt for å prioritere det sosiale skolelivet (festing, kjæreste, popularitet), og den andre gruppen var de som ville satse og dedikere livet sitt til basketballen. Jeg ønsket jo ikke å slutte, så det endte opp at jeg, istedenfor å være i mellom 2 grupper, fant meg selv alene i en gruppe. Jeg innså jeg for sent at jeg ikke var god nok til å nå langt nok, og valgte altså å bli en «semi-pro». Det endte det opp med at jeg ble sett på som useriøs av trenere og medspillere på min sportslige arena, jeg ble sett på som «ditcher»  på min sosiale arena, og jeg endte opp med ett overraskende lavt akademisk grunnlag for videre studier. Samtidig har det gitt meg en enorm glede og ett bredt bekjentskap på mange forskjellige arenaer, samt hjulpet meg å komme i kontakt med studenter i utlandet hvor basketball er ett språk alle snakker.»

Tilbudene til de beste spillerne blir stadig bedre, og (altfor) mange spiller på flere lag i tillegg til treninger i skolesystemet.

«Snakket med noen i går som mente at en annen grunn kan være at mange blir lei når de kommer i voksen alder fordi de er med på så mye. I år har vi en spiller som kunne deltatt på  2000, 1998 og 1996, i tillegg til Regionslag. Det er mulig at mange får overload i ung alder, og da ikke orker mere når de blir eldre…»

«Jeg lot sjelden kropp få hvile, og når man feks. spiller for 3 lag på Langhus (86, junior, senior), landslag, kretslag, alt av fritid og Wang. Og ingen av disse lagene kommuniserer med hverandre så kan det bli tøfft for kroppen. Jeg har sloss og rehabilitert meg igjennom utallige operasjone både i kne og lysk, flere ankelbrudd, delevis røket akilles osv osv. Den gylnve middelvei er vel et eller annet sted i mellom der jeg har vært, og de som slutter å spille når de er 17 fordi de «merker» litt i kneet.»

Manglende profesjonalitet har vært nevnt tidligere, og på alle nivåer.  For eksempel i landslagssammenheng:

«Jeg er frustrert på hele opplegget rundt regionslagene,  regionslagtrenere, landslagtrenere og kommunikasjonen dem imellom. Jeg håper at det snart kan komme rene regionslag fra de forskjellige regionene slik at de kan møtes for rett og slett spille turneringer mot hverandre i stedet for slik det er i dag at de møtes for å trene en helg i Oslo. Det såkalte personlige brevet landslagstrenerene sender ut til spillerene som ikke kom med; dette brevet er helt likt til hele den håpefulle gjengen som ikke kom med – bare med forskjellige navn! Talentløst!»

«Vel, her sitter vi 20 år senere. Vi er fortsatt 10.000ish medlemmer. Vi sliter fortsatt med å få mer enn et håndfull damelag til å spille på et nasjonalt nivå. Nå sliter vi også med å få et tosifret antall lag til å spille i nasjonale serier på herresiden. Det som slår meg mest er vel kanskje som jeg sier at vi bruker all mulig unnskyldninger for å «rettferdiggjøre» at vi er så små. At det er vanskelig å bli større. Tror den holdningen må røskes virkelig opp i, hvis man noen gang skal bli noe større. Man må kanskje ta seg selv bittelitt mer på alvor, eller hva? Jeg mener, hvor proffe så vi egentlig ut, når vi hadde 13 lag til sammen, i to nasjonale herreserier? Ikke så veldig tror jeg.»

Men også:

«Til slutt vil jeg berømme trenerne som jeg har vært så heldig å spille under i løpet av min karrière. Synes de har vært flinke til å innse at de færreste kan leve av basketball i Norge, men samtidig greid å holde treningsprogrammene seriøse nok til at det har vært gøy å spille.»

Forsakelser synes å være en gjenganger fra flere som har svart på min utfordring.  Denne er egentlig typisk nok, som representant for en av mange som mener basketballen tok for mye av livet:

«Jeg sender deg min personlige erfaring av hvorfor jeg sluttet. For min del så var det ikke moro lenger. Jeg fikk aldri vært med venner, og de dagene jeg hadde fri, hadde jeg kun lyst til å sove og slappe av. Jeg følte at jeg misset ting som jeg hadde lyst til å være en del av, og at treningene kun ble tyngre og tyngre. Føltes som om jeg gikk fra skole til trening til sengs – HVER DAG.»

Mye å ta tak i her, for de aller fleste. Du kan fortsatt sende mail til paø.berg.bb@gmail.com hvis du har noe på hjertet og ønsker anonymitet.