pauliord

Derfor faller de fra, en etter en

Legg igjen en kommentar

Det er virkelig interessant og lærerikt å lese meninger og innspill om frafallet i norsk basketball.  Og dessverre er mange av historiene til å kjenne se igjen i, og litt for ofte kjenner jeg at også jeg kommer til kort på mange områder. Og når jeg selv nærmer meg en slags karriereslutt som trener (en eller annen gang må man jo finne andre ting å fylle livet med) er det godt å kunne formidle synspunkter og råd til en ny generasjon idrettsledere.  Håpet er at dere kan lære av feilene vi andre har gjort og forvalte arven på en god måte.

Det beste hadde selvfølgelig vært om det fantes én åpenbar og krystallklar grunn til frafallet.  Et eller annet vi kunne sette fingeren på og ta tak i.  Men sånn er det jo ikke.  Derimot synes det å være et sammensatt problem der utøverne som etter hvert hopper av oppgir helt ulike grunner.  Her er noen typer og trekk:

Den sosiale utøveren

De begynte med basketball som en morsom syssel i barneskolen.  Som regel med utgangspunkt i en eller flere klasser dyrket de kameratskapet i lek og moro.  En trening i uka – kanskje to – der alle øvelser og driller handlet om ballbehandling, stafetter og herlig kaos.  Ingen kamper den første tiden, men etter hvert det også.  Nå og da hoppet noen av fordi det ble for mye med bandy og skolekorps og basketball samtidig.  Noe måtte vike.  Men likevel var laget intakt, og vennskapet ble stadig tettere og bedre.

Basketball tok aldri for mye tid, men etter hvert ble treningene flere og alvoret litt større.  Noen opplevde også at de ble gode.  Bedre enn de andre. Og de ville gjerne lære mer.  Få til mer.  Men fortsatt var ikke forskjellene større enn at det var greit å trene sammen.

Gjennom ungdomsskolen og inn i videregående.  Tilbudene blir mange etter hvert, og fritiden blir et knapphetsgode.  De gode utøverne har sine beste år, og satsingen handler etter hvert også om å vinne.  Litt for ofte, kanskje.  Second strings opplever å sakke akterut og minuttene på banen i kamp blir stadig færre mens forsakelsene blir flere.  Kan ikke gå på kino.  Kan ikke være sammen med venner når de vil. Må på trening i stedet.  Kan ikke holde det gående med filmkveld utover natta en lørdag fordi kampen de likevel ikke får spille begynner tidlig søndag.

For den sosiale utøveren er snart grensen nådd. De vil egentlig bare henge sammen med andre og ha det moro.  Når de får tilbud om å bli med på et B-lag takker de frøst ja, men det blir aldri moro.  Det blir ikke det samme, og det blir ikke med de samme.

Den likegyldige utøveren

Han eller hun hopper av tidlig i karriereløpet.  De ble hanket inn i en aktivitet som de egentlig ikke var interessert i.  De brant aldri for basketball; de visste i hvert fall ikke at det er noe som heter BLNO og NBA.  De fulgte resten av flokken inn i en aktivitet som der og da var morsom.  Fordi alle andre gjorde det.

De hadde problemer med å tilegne seg kunnskap, og det var aldri viktig å bli god.  Bare å være sammen.  Det kunne like gjerne vært sjakk eller fotball eller håndball.  De hadde likevel hoppet av i ung alder.  De vil aldri savne idretten og idretten vil aldri savne dem. Det er neppe disse utøverne vi ønsker å redde.

 Den seriøse utøveren

Det begynte som for de fleste andre på skolen, og for en rutinert trener var de mulig å ane konturene av et talent allerede da.  En 10-åring med ballteft og balltekke er faktisk ganske enkelt å spotte. De er gode i flere idretter samtidig. Koordinasjon utover de vanlige.  Ballmottak, ballbehandling.

Disse blir fort bedre og stikker tidlig av fra de andre. Og ikke overraskende synes de derfor også at basketball er morsomt. Ekstremt morsomt.  Såpass mye at de er vanskelig å holde igjen.  De vil alltid mer.  De vil trene ekstra og de vil lære mer. Jeg husker fortsatt bussturen til Lundaspelen med kretslaget da Christian Hinsch bombarderte meg med spørsmål om basketball og om hvordan bli bedre; i nesten 6 timer.

Sånne utøvere.

De er fantastisk morsomme å holde på med.  De lytter, lærer og omsetter i praksis det du forsøker å formidle. Og på et eller annert tidspunkt begynner de å bli lei av slækkere.  Lei av folk som ikke kommer på trening, som ikke har nødvendig skills. Som ødelegger progresjon og driller. For disse utøverne handler det om å komme videre, og om å få nye utfordringer så raskt som mulig.

Noen slutter fordi basketball ikke er seriøst nok.  Miljøet er ikke stort nok til at de beste kan få tilbudet de fortjener.  Selv på idrettsgymnasene er listen lagt såpass lavt at det ikke alltid er noen «perfect fit» for de beste.  Fotball er stort nok og er helt ekstreme i sin talentjakt. Andre og mindre idretter har et ekstremt elitefokus – gjerne som et resultat av internasjonal suksess.  Basketball har i realiteten aldri hatt det.

Den skuffede utøveren

Disse kommer fra gruppen over. Dette er seriøse uøvere som har jobbet ræva av seg over lang tid.  De har hele tiden hatt et mål og en mening med det de har gjort, og når de som 17-/18-åringer blir hentet opp i en elitestall er det for å spille.  Men opplever altfor ofte å bli stittende.  Idet de er for gamle til juniorspill handler det utelukkende om seniortilbud:  BLNO og Kvinneligaen, eller å dytte på gamle, svette has-beens i en eller annen lavere divisjon.

Opplevelsen av å slite benken i stedet for å være den ledende aktøren på et juniorlag er ikke lett å takle for noen.  Det er ikke alle gitt å se mildt på at klubben tauer inn utlendinger i stedet for å satse ungt.  Tro meg, jeg vet veldig godt hvordan det er å sitte nederst på benken som tilskuer til det jeg gjerne ville vært en del av selv.  Jeg vant flere NM-gull på den måten, som «aktiv utøver».

Men det er likevel forventet at du stiller opp på alle treninger.  4 ganger i uken.   5 gange ri uken. Ekstratreninger i helger og tidlige morgener hvis treneren er av det ambisiøse slaget.  Kan ikke ta ekstrajobben i kassa på Merny; det kolliderer med treningen.  Kan ikke møte venner fredag.  Det kolliderer med treningen.  Inviterer de samme vennene til kamp, de får aldri se deg annet enn nederst på benken.  Eller, vennene kan ikke komme fordi de skal på hyttetur som du ikke kan være med på fordi du skal sitte nederst på benken.

Alternativet er fristende:  Ta en jobb. Ha det gøy i helgene. Dyrk kameratskapet.  Jobb dugnad for å kunne være med på russebussen. Lev livet.  Ha en normal ungdomstid.  Ha tid til å gjøre leksder elle rstudere. Få en utdannelse på normaltid.

Det skal «baller» til for å stå imot.

De små miljøene

Basketball er en liten idrett.  Så små er vi at det er umulig å gi alle et tilbud.  Og kanskje skal vi ikke redde alle.  Kanskje er det ikke vår jobb å ta vare på alle. Kanskje bør vi si nei oftere; når vi ser at en helt fersk utøver vil ødelegge for et helt lag når han eller hun kommer som nybegynner uten å vite hva en totaktsrytme er. Men av og til hadde det vært fint å kunne ha velfungerende lageneheter på flere nivåer. Ikke bare det ene laget i årsklassen, men et par-tre lag i samme årgang.  Og siden det ikke er mulig må det være mulig å samarbeide litt på tvers av klubbgrensene.  Det beste med Bærum Basket-satsingen har kanskje vært nettopp dette.  At vi har evnet å slå sammen lagennehter for å redde årganger fra full stopp. Det høres latterlig ut å si at vi må bli større for å bli større.  Men omtrent sånn er det altså.  Og om vi ikke kan lage noe som er stort nok sammen må vi samarbeide.

 De ureflekterte trenerne

«Jeg orket ikke mer da vi fikk ny trener».  «Kjedelige treninger, de samme drillene om og om igjen».  «Sur og sint trener ødela miljøet». «Ble stående og se på de beste spillerne trene systemer mens vi aldri fikk vært med.  Systemene virket forresten aldri i kamp».  Noen som er i tvil om hvem som er den viktigste for et lags suksess?  Ikke fordi han eller hun er fantastisk kunnskapsrik, men først og fremst fordi gode trenere evner å se spillerne for den de er.  Sosiale antenner.  Empati. Hvordan tar jeg best vare på denne gruppen?  Trenger de en pause nå?  Bør vi gjøre noe annet neste uke.  En sosial greie for alle? Har alle det bra med seg selv?  Har det skjedd noe hjemme eller på skolen som gjør at noen bør betjenes spesielt? Trenger de flere utfordringer på trening og i kamper?

Xer og Oer er fint.  Men x-faktoren er kanskje like mye hver enkelt spiller og hans eller hennes velbefinnende.

 De mange småkongene

Jeg har alltid hevdet at det verste med norsk basketball ikke er at vi er små, men at vi er smålige.  Og jeg har ikke vært bedre enn andre. Mathias Eckhoff beskrev dette både spissformulert og godt i 2009 da jeg ba ham mene noe om BLNO til nettsidene være.  Han skrev blant annet:

«Vi har et sjokkerende lite raust miljø her i den lille basketfamilien Norge. I og for seg ikke spesielt unikt, men bakstreversk og idiotisk likefullt. Mottoet «konkurrenter på banen, partnere utenfor» var og er en parodi…

Østlandsklubbene vil ikke spille treningskamper mot hverandre og bakvasker sine naboer på måter Machiavelli ville vært stolt av. Bergensklubbene eser seg opp, maser, krangler og spenner beina på de lokale rivalene alt hva de kan og klubbene i nord koker opp stadig nye konspirasjonsteorier om hvordan alle søringan er ute etter dem. Og samlet unner vi ikke noen andre suksess…

I steden for å invitere hverandre på besøk på treninger og melde oss på de trenerkursene som arrangeres bolter vi dører og hiver nøkkelen. Det finnes et kollektivt korttidsminne som gjør at oppegående, ressurssterke og i utgangspunktet flotte mennesker tar rennafart og møter seg selv i døra hvor uttalelser og motsigende handlinger kommer med en slik frekvens at vi ikke kommer oss av flekken.»

En ting er i hvert fall helt sikkert:  Om vi som en av de minste idrettene i Norge ikke har hverandre, har vi ingenting. Hvis vi motarbeider hverandre heller enn å samarbeide om å bli bedre kommer vi ikke av flekken.

Og vi kommer til å miste enda flere.

Det er nok nå, er det ikke?

(Har du noe på hjertet?  Send meg noen ord på pal.berg.bb@gmail.com)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s