Det drypper stadig inn mailer og FB-meldinger i forlengelsen av debatten om frafall i norsk basketball.  En av de siste kommer fra en av mine tidligere spillere, som skriver:

«Jeg registrerer en fellesnevner i mange av kommentarene du har lest og som du gjenforteller, og det er en slags småbortskjemt og soft holdning. Om det handler om kultur, person, eller miljø, vet jeg ikke helt, men jeg klarer ikke å unngå bli  provosert av sånne folk som tar på seg landslagsdrakt og synes det er ufint av treneren og sette opp trening seks dager i uka. Min coach i USA sa noe som satt med meg – «your goals need to align up with your actions and values». Og der tror jeg norsk basketmiljø utdanner sine spillere helt feil. Det er ikke greit å misse trening hver uke, det er ikke greit ikke å gjøre hva som kreves av deg på trening. Det er ikke noen unnskyldning for ikke å gjøre hva som kreves. Jeg tror vi er blitt for softe på småtinga.»

Men med dette ensidige fokuset på frafallet glemmer vi kanskje de drøyt 10 000 som faktisk IKKE har falt fra.  Min gode kollega og venn Nils Kristoffersen mener det er all mulig grunn til å høre historier med positivt fortegn, og kanskje er det vel så mye å lære av alle som fortsatt føler at basketball er og vil være en viktig del av livet. 

Jeg sender med dette utfordringen videre til alle som fortsatt brenner for idretten sin:  Har du noen tanker om hva basketball betyr for deg og om hvorfor du fortsatt bruker mye tid på dette – send meg noen ord til pal.berg.bb@gmail.com.

Her er bidraget fra Nils Kristoffersen:

«Jeg savner en kommentar sett fra en som ikke sluttet. Her er min:

Begynte med basket i 5.klasse på midten av 70-tallet, i en nystartet og svært veldrevet klubb. Vi var mange gutter fra samme skole og vennemiljø som begynte samtidig. Felles for oss alle var at basket ble vår idrett. Vi levde, snakket og spilte basket året rundt. I gymsaler/ haller gjennom vintersesongen og på diverse utebaner i distriktet så fort snøen var borte. Som lag besto vi (noen frafall og noen tilvekster) gjennom aldersbestemte trinn helt frem til seniornivå. Grunnstammen i laget besto av 8-10 gutter som alle fikk prøve seg i det som den gang het Hovedserien utover 80 og 90-tallet. Mange fikk gutte-og juniorlandslagskamper, mens også en fikk seniorlandskamper. Mange av oss er i basketmiljøet fremdeles.

Jeg hevder det er tre forhold som må oppfylles for at man ikke skal slutte: MILJØ, TRENERE og SUKSESS. Frafall av en eller flere av disse vil garantert føre til at man vurderer sin tidsbruk og sin basketkarriere. Jeg var heldig – alle tre forhold var til stede gjennom (nesten) samtlige mine år som basketspiller.

MILJØET vi hadde frem til senioralder var knallsterkt. Klubb, trener og vi spillere klikket kort og godt  i hop. Hvordan dette gikk til er jeg neimen ikke sikker på. Ei heller vet jeg ikke om klubb og trener jobbet spesielt for å styrke miljøet på laget. Mulig det er mange tilfeldigheter her; at vi spillere var spesielt selvgående, at vi også var kompiser utenfor banen, at vi hadde en unik trener, at vi hadde kule forbilder på A-laget osv. Jeg aner ikke. Vet bare at jeg hadde det trygt og morsomt på basketbanen. Vurderte aldri å slutte.

Miljøet på seniornivå var selvsagt annerledes, med helt andre verdier som grunnlag. Prestasjoner, ferdigheter, samspill og seriøsitet ble naturlig nok bestemmende. Med et par unntak kan jeg aldri huske at jeg vurderte å slutte som elitespiller grunnet slett miljø.

Kan hende mine TRENERE opp gjennom årene har vært unike, og at jeg også her har vært uvanlig heldig. De første basketårene hadde jeg samme trener gjennom flere år. Verdens kuleste kar som vi idoliserte. Han hadde den helt unike egenskapen som gjorde at vi trivdes og blomstret. Ansvarsfull, seriøs og basketkyndig. Kort og godt enestående på alle måter. Så lenge han var min coach og trener, vurderte jeg aldri å slutte.

Som seniorspiller (11 år i Hovedserien) har jeg stort sett bare hatt to coacher. Begge helt unike mennesker og helt spesielle basketpersoner. De var og er, ganske forskjellige med ulike basketfilosofier . Begge har holdt på i en menneskealder og begge har hatt stor suksess. Felles for de begge var at de var ufattelig til stede og oppofrende, både for idretten generelt og meg spesielt. Det er umulig å si om jeg ville sluttet med andre trenere enn disse to, men jeg hevder bestemt at disse to førte til at jeg ble værende.   

En viss sportslig SUKSESS må være tilstede. Suksess er trøblete å definere og enda vanskeligere å oppnå Spesielt fordi det er så individuelt definert. Laget mitt opp gjennom aldersbestemte klasser hadde (stor) suksess. På elitenivå var lagsuksessen stusseligere, men likevel nok til at jeg aldri vurderte å slutte.

Gode TRENERE, et godt MILJØ og en viss SUKSESS: fjern enten det ene eller det andre, og vilkårene for å slutte er tilstede. Jeg var heldig! Alle tre forholdene ble oppfylt gjennom hele min spillerkarriere – jeg sluttet ikke. Snarere tvert imot, jeg er i miljøet fremdeles. Nå som trener.»

Hva er DIN historie?