Så er vi i gang med det som er litt hyggeligere og kanskje litt mer konstruktivt og oppbyggende.  For selv om mange utøvere faller fra, er det fortsatt mange som blir – og som elsker å være en del av fellesskapet.  Frafallet oppleves selvfølgelig i alle idretter, men det oppleves som mere dramatisk i en idrett som ikke har alt for mange å ta av.

Derfor er det også hyggelig når det nå kommer mailer fra dere som har gode historier å bringe videre. I første omgang lar jeg noen avsnitt få stå ukommentert – så ser du hva andre mener og opplever.  Har du noe du ønsker å dele med andre?  Skriv til pal.berg.bb@gmail.com så skal jeg forsøke å sy det sammen i en helhet.

«Jeg står opp, går på skole, går på trening og legger meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mye mer tid til vennene mine og andre sosiale happenings. Jeg er til tider umotivert og sliter med å komme meg ut av døren og inn i hallen. Det jeg hater mest av alt er å løpe suicide etter suicide fordi vi har tapt returstatistikken med 2. Men: Først og fremst så er å spille basketball er det aller gøyeste jeg vet om.  Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å slutte. Noen av de beste minnene jeg har hatt har vært gjennom basketball. Noen av de beste menneskene jeg har møtt har vært gjennom basketball.  Jeg føler fremdeles at jeg «skylder» norsk basket noe for alle de gode minnene det har gitt meg. Selv om norsk basket er en liten idrett, så digger jeg det «alle kjenner alle»-miljøet denne lille store idretten skaper i hele Norge.  #denfølelsen. Det er ingenting som slår følelsen av å vinne, å spille en god kamp, å ha en god dag på trening eller den følelsen du har etter å ha utført en hard treningsøkt.»

«Jeg elsker der jeg er nå, lagånden hopper opp og ned, men vi er alltid venner av og på banen. Jeg har aldri vært toppscorer på et lag. Jeg er der, gjør det jeg må og har det dritgøy mens jeg gjør det. Hvis den morsomme delen forsvinner, så er det ikke spillet som er kjedelig lenger. Det er at jeg ikke er en del av laget, familien. Hvis jeg ikke er en del av et lag, så finner jeg det. Om jeg må dra 30 mil på treninger,  jeg er villig.  Jeg skal spille ball til jeg blir 60+.»

«Fra jeg var 13 til jeg var 20 prioriterte jeg basket foran alt annet. Foran alt sosialt liv, foran skole, foran jobb. De fleste vil si at det er helt vilt, men for meg var det en selvfølge. Det var de beste årene i mitt 25 år lange liv. Basket har gitt meg vanvittig mye glede og veldig mange gode venner. Jeg syns det er trist at kvinneligaen er sånn som den er nå, og skulle så gjerne ønske at alle kunne få oppleve det samme som meg. Mange gode kamper, spill i dansk serie, kretslag, landslag, hansacup på sitt beste. Det var tider det.»

Velkommen med din historie!